Jeg har ramlet i det bunnløse kløfta mellom fornuft og stabilitet som populært blir kalt Romantikk.
Med veldig få ord beskrevet som : For elsket.
Jeg kjenner fnatten tar meg!
Jeg hater å bli så klissete.
Jeg begynner å føle meg som en fluffy sukkertøykosebamse!
Jeg begynner å sukke ved synet av fullmånen, tar meg selv i å foretrekke ballader framfor Weidmans heil, har nesten sluttet totalt å ta til meg næring, sover dårlig og våkner med ett idiotisk flir hver eneste morgen.
Og det er definitivt noe spesielt ved å forelske seg.
Det minner om en mindre hjerneskade. Lobotomi light?
Jeg kjenner den kritiske sansen krymper som en tissefant i isvann.
Jeg kjenner at mitt klarsyn blir vrengt til det syvende himmelskuende fåreblikket.
Jeg føler at bakken forsvinner, og klokkene ringer, og BLÆH!!
Finnes det noe EKLERE enn disneystjerner i øynene???
Men jeg trives… Jeg ler og smiler og er vanvittig glad!
Og når Den Vakreste, Flotteste Mann I Verden viser seg foran meg som et omen fra en ubegripelig tilværelse der inne i framtiden.. Og jeg IKKE løper skrikende vekk som jo alle fornuftige mennesker som ønsker seg fred i sjelen ville ha gjort..
Det… er ett sikkert tegn på at jeg er angrepet av den onde sykdommen.
Og jeg skriver DIKT!!!
Greit nok stinker de verre enn ånden til en vassrotte, men se bare hva jeg kastet vekk tiden med å skrive ned i går:
Vakre kjærlighet som driver gjøn med absolutt alle og alt.
Vi elsker deg fordi du lar oss glemme alldagers elendighet.
Vi vil grave oss ned i dine luftige sukkerspinnskyer og drukne oss i rød glede.
I et vakuum av seksuell spenning kan vi flytte og knuse til støv alle fiktive fjell vi skaper oss for å ha noe å overvinne sammen.
For vi skal skape samhørighet. Vi skal ha noe sammen som ingen kan ta fra oss.
Noen gang.
Vi er sterke og uendelig opphøyde i gjensidig beundring og sanseløs elskovsrus.
Vår plass på planeten kan defineres ut fra den andres nærvær, og vi kan tumle inn i evigheten båret på den andres intense soveromsblikk.
Vi kan aldri være uten hverandre.
Vi finner mening i våre kamper sammen. Vi løser livets egen gåte.
For vi har alle svarene vi behøver.
Fram til lykkerusen transformeres til en sinnsvak skallebank og seriøse fyllenerver av Hverdagen.
Hvordan fange en mann og holde på han er sørgelig enkelt:
En manns ego er vanligvis den enkleste, mest banale vei til hans hjerte.
Veien går ikke via magen.
Ikke penger.
Ikke en kvinnes slående vakre utseende.
Men hans selvfølelse er the yellow brick road til, om ikke landet Oz, så i det minste en mannelig sjel.
Hvordan man «fanger» en manns oppmerksomhet er utelukkende ett spørsmål om hvor langt man er villig til å gå for å fôre hans umettelige ego. Menn svelger iallefall uendelig kjapt enhver form for ros, oppmerksomhet eller sympati. Hans selvfølelse er som en svamp. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse.
Mens en kvinne kan sultefôres i lange, uendelige tider uten den slags mat til sjelen, er en mann umettelig, grådig og bortimot umulig å stappe ferdig med egofyll.
For hans selvfølelse er som ett av universets svarte hull. Det suger til seg alt det kommer over. Som en galaktisk støvsuger i miniatyr, slurper mannen i seg alt han finner som kan fylle hans øre med go`ord om den viktigste person i der ganze welt:
Han selv.
Ikke bare er de aller fleste menn ute av stand til å sette ett annet menneske over sitt eget selv, men de mangler stort sett all interesse utover det som kan fungere som nødvendig fyllmasse til det uendelig sorte hullet.
For å kapre og holde på en mann, bør man smiske, lytte og alltid være enig. Pluss noen diskusjoner iblandt hvor man etter en viss tid anser seg som»beseiret». Alt handler om taktikk.
Anger.
Hvor mange ganger har man ikke følt DEN kamelen tvinge seg ned ens knusktørre hals?
Jeg avskyr å angre. Jeg forsøker på alle vis å rømme fra den nedbrytende følelsen.
Den gir mareritt. Den nærer seg på sjela mi og driver meg langsomt og ubønnhørlig til vanvidd. Om jeg bare lar den få overta.
Så jeg finner på ulike vis å drive ut denne muggsoppen i selvfølelsen.
Forklarer at “det var der og da”, unnskylder meg med tidligere umodenhet eller sviktende dømmekraft på det og det tidspunktet, und so weiter…
For innrømmes det som innrømmes bør: Man gjør alt for mange feil som skaper smerte og sorg for andre. Og de valg jeg har tatt som har gitt andre smerte, har ikke vært de greieste. Jeg har gitt meg selv ganske mye mental grisebank for at jeg har såret mennesker.
Men , helt oppriktig; Det som ga MEG smerte, var det verste.
De valg jeg tok som ga meg problem.
Der hvor jeg valgte vekk noe godt til fordel for noe elendig.
Kun fordi jeg var nysgjerrig. Oftest.
Og sta. Skulle bevise at jeg kunne få til hva som helst, om jeg bare fikk sjansen.
Og om jeg velger en vei… Snur jeg ikke. Jeg følger den veien til den slutter.
Uansett hvor. Om så i total katastrofe. For å PRØVE.
Min nyskjerrighet forlanger det og driver meg videre.
Inn i rare beslutninger som ingen i etterkant kan annet enn riste oppgitt på hodet av.
Men angrer jeg virkelig? Sånn.. I sannhet? Jeg vet faktisk ikke.
Alt jeg vet er at jeg kunne valgt et annet liv. Kanskje hadde jeg vært lykkeligere om jeg hadde fulgt en annen vei. Og antagelig er angeren bare frustrasjonen over å innse at uansett hvordan jeg har valgt, har jeg sett at det alltid vil ligge en ny horisont bak den jeg rakk. Jeg er ett menneske som antagelig ikke vil bli tilfreds før jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke nådde alle mine mål i går. Og at ikke alle jeg har møtt er sinnsvakt lykkelige på tross av eller på grunn av mine valg.
Og at alle gjør en eller flere skikkelige gigantiske brølere i løpet av sitt liv.
Noe sånt?
Du sørger og synes oppriktig og fortvilet synd i deg selv.
Kanskje er det egentlig en lettelse? Kanskje kranglet dere mer enn dere elsket.
Kanskje var det ikke lengre så hett og brennende.
Kanskje var det du selv som sviktet. Muligens var det en hel mengde saker som rett og slett ikke fungerte godt nok til å kunne opprettholde forholdet.
Uansett. De aller fleste som fungerer emosjonelt, får en sorgreaksjon på brutte kjærlighetsforhold.
For de fleste av oss ligger det mye tid, engasjement, følelser og alle mulige slags investeringer i ett kjærlighetsforhold.
Drømmer, håp..
Så faller bomben. En dag.
Kanskje er det ett år senere.
Kanskje er det dagen etter?
Muligens finner du ut at dette har vart en stund mens dere var sammen.
Uten din viten.
Eller det er 3 år etter. Fler?
Iallefall får du en dag presentert faktum:
Din eks har en ny kjæreste.
Blir du sjokkert? Glad? Lei deg?
Frustert?
Lettet, kanskje?
Rasende sjalu??
Bittert sinne fordi man føler seg totalt avvist og sviktet.
I så fall finnes det en hel del mennesker som får for seg at eksens nye kjæreste er fienden. Slangen i et Paradis som muligens aldri har eksistert uansett.
Eller det er eksakt slik det henger sammen?
Din kjære har ganske enkelt forlatt deg for en annen.
Noen vil ta ut sitt sinne, sorg og frustrasjon ved å ringe ned, oppsøke eller på annet vis søke å konfrontere personen som har entret ens tidligere kjærestes liv.
Hvorfor gjør de det?
Ønsker de å bevise sitt fortsatte engasjement i sin eks?
Ønsker de å skremme vekk den nye?
Vil de overbevise seg selv, den nye personen eller sin eks om at det egentlig er den forlatte som er verdt å elske?
Jeg skjønner det faktisk ikke.
Skal eksen føle seg smigret? Skal eksen føle seg presset? Forvirret? Skal den nye føle seg tvunget/ forpliktet til å trekke seg? Skal den nye bli skremt av tanken på en ekskjæreste som aldri vil gi slipp?
jeg tror jo, siden jeg er overbevist idealist på dette området, at man ikke herjer med folk kun fordi det er «gøy».
Forelsker man seg, så gjør man det. Helt enkelt. Eventuelt helt komplisert.
Blir man avvist av den man elsket, eller mente man elsket, så blir man jo ikke dumpet bare fordi den andre hadde en dårlig dag, kjedet seg eller følte at h*n behøvde adspredelse? Og jeg vil tro det er ytterst få mennesker (mulig jeg tror for godt om folk, men, men..) som faktisk finner seg ny kjæreste utelukkende for å gjøre eksen sjalu.I det miste ikke individer som har tangert de mentale tenårene, for å si det sånn.
Uansett nytter det jo fint lite å kaste seg over en (oftest) totalt uskyldig tredjepart.
Nå skal de jo sies at man kan gjøre mye merkelig og stygt når man blir forbanna, føler seg sviktet, bedratt eller rett og slett dumpa.
Raseri er ingen letthåndterlig følelse.
Men er det ett slags carte blanche til å oppføre seg totalt hodesløs og slippe alle sine indre demoner fri?
Jeg mener nei og atter NEI.Det kunne aldri falle meg inn å oppsøke eksens nye kjæreste.
Hva skulle grunnen være?Hvorfor i alle dager skulle jeg i det hele tatt TRO at det skulle ha noen slags effekt for egen del?Annet enn å framstille meg selv som den komplette tulling og for all verden vise meg som en desperat og patetisk person?
