Wakka

Siden det nå er vår og det er meningen at verden skal begynne å blomstre også her oppe i Nord- Gnore, har jeg fundert på å gjenopplive min facebook-profil.
Jeg lurte på om jeg ikke muligens kunne finne en av de kjekke menn som jeg i min ungdom glødet slik for.
Jeg kunne forsøke å puste fram nye, blussende flammer?
Kanskje få ett meningsløst fornuftsforhold som jeg spyr av etter 3 måneder?
Eller jeg kan bruke tiden min på noe konstruktivt og personlighetsutviklende?
Kanskje skal jeg oppsøke en guru?
Få en utredning om tidligere liv?
Lære meg fjernhealing?
Fjernhypnose behersker jeg jo allerede, så der finnes jo ingen utfordring.

Skal jeg begynne å blodtrene, da?
Bli bodybuilderWakka?
Skal jeg rømme fra alt, finne en triggerhappy mafioso som jeg kan være trofèkjæreste for og tjene meg sinnssvakt rik by dirty play in Vegas?
Eller skal jeg kanskje heller kaste bort all min verdifulle levetid på å overøse mennesker som ikke bryr seg en døyt om jeg lever eller dør med min hjertevarme omsorg og oppriktige kjærleik?
Skal jeg redde verden fra seg selv?
Skal jeg redde hvalene? Krepsene? Sorte enker?
De utrydningstruede 90-åringene?
Kanskje bli en strandboms og begynne å surfe på reelle bølger i stedet for
Cyberbølger?

Eller kanskje skal jeg endelig få litt ro i sjelen ved å ganske enkelt konkludere med at Verden er ett irrasjonelt, forvirrende sted hvor ingen sier hva de mener og ingen mener hva de sier.
Men også at jeg kan bytte ut ordet “ingen” med mitt eget navn.
Det er mitt valg.
Og jeg tar det mens jeg har det.

I dag kom jeg over ett uttrykk som jeg overhode ikke klarte å forstå bakgrunnen for.
«Dum som en blogger», stod det.
Jeg hevet mitt øyenbryn og studerte ordstokkingen enda en gang. For sikkerhets skyld.
Nei. Jeg hadde ikke lest feil.
Nå skal det absolutt presiseres at jeg ikke akkurat befant meg på Einsteins hjemmeside heller.
Neida. Msn startsiden presenterte følgende geniale test;
Er dama di en idiot

Med underteksten:

«Er hun en fremtidig statsråd, eller like blåst som en blogger? Ta testen som ikke lyver og sjekk om dama di er en idiot!»

Ok. Greit nok er den «testen» konstruert for puerile gutter og ikke ment hverken seriøst eller som ett innslag i samfunnsdebatten. Ja, jeg antar den skal være morsom, selv om det blir mest famlende plattheter i spørsmålsrunden.

Men… Hallo? «Dum som en blogger?»

Innebærer det å ha en blogg at du er svakt begavet?

Den var ny! 😀

Og jeg undrer meg storlig over opphavet til utsagnet.

Her hadde antagelig Freud spisset blyanten, raslet med papirene, tatt på den bekymrede og engasjerte rynken i panna og jublet innvendig over muligheten til å studere de bakenforliggende motivene for en slik skremmende mangel på logikk.

Eller er det noe sannhet i utsagnet ?

Kanskje kan man karakteriseres som totalt blåst som finner underholdning i å publisere sine tanker, meninger og historier.

Da var det iallefall greit å få vite det.

Lizzom…:-p

Du bruker ditt liv til de gode tingene.
De snille følelsene.
Du bruker ditt liv til å gjøre alle til lags.
Du håper ingen skal mislike deg.
Du gjør alt godt igjen, selv når oppståtte konflikter ikke var din feil.
Du forstår. Du tilgir.
Du gir av deg selv til alle som behøver det.
Du har alltid tid. Du krever aldri noe av noen.
Det eneste du ønsker deg er hederlighet og oppriktighet.
Du leter alltid etter det beste i mennesker.
Du bruker all din tid som du ofte ikke har, til å høre på andres sorger.
Ditt filter har vide masker.
Du er en filantrop og en som elsker alle.
Du har intet annet valg, for du er naiv. Godhjertet.
Du eier en styrke i din tro på andres godhet.
Du vet den finnes der inne…
Langt inne, mange ganger, men i bunnen er alle gode og ville valgt det gode om de hadde de rette forutsetninger.
Er det din jobb å hele ondskapen i verden?
Hva er din lykke?
Hva er din lønn for din utholdenhet…..?
Er ditt ettermæle…..?” Jeg har vært et godt menneske”?
Er selvtilfredshet din optimale bekreftelse på at ditt liv har vært verdt noe..?
Hva betyr godhet?
Hva gir det?
Hvem trøster deg når verden nok en gang har bevist for deg at din godhet og din forståelse var bortkastet tid?
Hvem heler din brutte tillit? Hvem fornyer troen?
Og når alle slagene du mottar har gitt deg sår du aldri kan hele..
Hva gjør du? Går du ufortrøndet videre..?
Sier du til deg selv at disse mennesker ER gode, selv om de gang på gang viser at de ikke bryr seg om deg?
Hvem er du? Er du en følelsesmessig masochist? Tråkk på meg…..
Bare bruk min kjærlighet. Bruk den opp. Jeg krever intet.
Jeg er glad noen vil ha meg. Jeg er glad noen har bruk for meg.
Jeg har intet behov for egen lykke. Min lykke er andres lykke.
Er ikke da din godhet tom…?
Er ikke da din integritet egentlig et vakkert glasshus?
Nei.
Du skal kreve.
Du skal forlange.
Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som blir begått mot deg selv…
Du skal ikke gi uten å sørge for å få tifold tilbake.
Du skal alltid forvente at andre gjør sitt beste ovenfor deg.
Du skal aldri glemme urett.
Du skal aldri tillate deg selv å bli ulykkelig på grunn av andre.
Meg selv. Deg selv.
Er det eneste.
Hva betyr de andre…?
Er de ikke kun et middel for å gjøre DEG lykkelig?
Den gyldne middelvei.
Joda. Men i livets kronglete korridorer går man fort vill.
En labyrint. Ariadnes garnnøste hadde vært fint å ha i sin søken etter irrgangenes utgang eller midtpunkt.
Bare synd man må klippe tråden så ofte.
Bak deg.. Ligger de løse trådender. De feiltrådte stier.
De kan aldri knyttes sammen til en fullstendig rett tråd igjen.
Skjøte på. Reparere. Ombestemme seg.
Et godt menneske.. Trenger kanskje ikke klippe sin tråd så ofte.
Men om de av den grunn slipper å møte labyrintens Minotaurus..?
Ikke alle kan overvinne monsteret. Noen av oss blir spist.
Og det er ofte de “gode”.
De smaker best for livets Minotaurus.

Da var den boka overstått.

Gjennomtrålt og lest fra perm til perm.

Skrevet av Bret Easton Elliot, forresten..

Inntrykket jeg sitter med, er jo nærmest…»jammen, dette burde jo alle se/vite?»

Forfallet.

Mangelen på respekt for menneskeliv.

Mangel på forståelse for andres lidelse.

Overfladiskhetens blasse glanspapir som skjuler følelseskulden.

Som faktisk har preget utallige individer helt siden mennesket oppstod som egen art.

Jeg vettafaen.. Men tror egentlig dette med å snakke om «forfallet» i dagens samfunn, blir snudd helt på hodet?

Er det ikke dette homo sapiens har hatt som særpreg hele tiden?

Det er vel egentlig overhode ikke snakk om ett «Forfall», men «Opprettholdelse»!

Mennesket hadde lite verdi for 100 år siden. For 1000 år siden og for 10 år siden. De vil antagelig ha like lite verdi om 1000 år til.

Filantropen. Og  javisst har det også eksistert filantroper og gode mennesker til alle tider også. De er heller ikke nye, sånn sett.. Men det har alltid vært en verden for rovdrift.

Mor Tellus beherskes av tenner, klør, blod og død.

Men hele denne roman får meg bare til å nikke bekreftende over den innsikten jeg allerede mente jeg hadde;

«Folk flest» er sjelden mer enn offer for sine instinkter, lyster og begjær.

Selv om «folk flest» ikke drar det så ekstremt ut som hovedpersonen i denne boka, er den tynne, smale grensen så altfor lett å tråkke over. Særlig siden ett menneskeliv betyr så uhyre lite i global sammenheng.

Det er så underlig å tenke på..

Jaja. Dette ble ett uferdig innlegg. Nå er det natta.

Punktum.