nov 7 2010

Samaritanen

Barbara har ett hektisk liv.
Hun deltar over alt.
Hun vasker hos gamle mennesker som ikke makter å gjøre det selv.
Handler inn mat til dem og tar en prat når ingen andre har tid.
Hun stiller opp og arrangerer kirkekaffe,steker vafler, ordner med basarer og er med hver søndag og synger Herrens pris.
Hun tar seg av de stakkars alkoholiserte vesnene nede på kafèen.
Hun er alltid der om noen er i nød.
Om noen sliter med livet sitt eller behøver en engasjert tilhører å lufte sine kvaler for.
Hun samler inn klær til alskens loppemarkeder.
Hun sliter seg ut ved på å alltid være TIL STEDE og HJELPE alle som trenger en utstrakt hånd.
Det eneste man kan ha å utsette på Barbara, er at hun kanskje ikke alltid er så lett å ha med å gjøre, men personlig synes jeg ikke det.
Onde tunger vil ha det til at hun er nærmest umulig?
Umenneskelig misunnelige vesner hvisker seg imellom at hun er bent fram geskjeftig og stikker nesen sin inn i andres saker uten å være bedt eller invitert.
Men Barbara har jo et eget instinkt for slike ting!
Hun føler jo på seg hvem som trenger ett medfølende klapp på skulderen.
Hun ser det i de slitne blikkene deres.
Hun føler det innerst inne i sitt gullkantede, varmt bankende hjerte!
For Barbara er absolutt ikke påtrengende, å nei!
Hvordan kan man finne på å si noe så stygt om ett slikt rent sinn?
Og at hun noen ganger slumper til å slippe ett sannhetskorn om Yngvar til hans erkefiende Ulrik..?
Bagateller. Hun mener jo intet vondt med det, den kjære damen.
Hun var innom hos Agnes forresten. I forrige uke.
Du vet hun som sliter med gikt og akkurat har blitt operert for lårhalsbrudd.
Den prektige Barbara hadde inderlig beklaget for Agnes hvor synd det var at Tulla, Agnes` barnebarn hadde blitt tiltalt for både narkolanging, underslag og barnemishandling.
Stakkars Agnes hadde tatt det SÅ tungt.
Hun ble lagt inn i forgårs, hørte jeg.. Ja, det er vel hjertet.
Gamle kroken. Ikke så underlig når hun har ett slikt barnebarn..
Eller.. Jeg syntes da virkelig at jeg så Tulla i går?
Sammen med Jonas?
Ja, kan man tenke seg at den kriminelle jentungen(stakkars… hun har vel ikke alltid hatt det så lett med DEN moren..) har kapret selveste prestesønnen?
Ja, da varer det vel ikke lenge før også Jonas havner i narkoelendigheten. Stakkars gutt!

Ja, vet du ikke at det var Barbara som ordnet omplasseringen av hunden til gamle Oskar?
Den stakkars forvirrede mannen som bor ved siden av Barbara i det gamle, nedslitte huset uten gardiner?
Oskar satt og gråt sine modige tårer da de hentet Hulie, men hvordan i all verden skulle han kunne ta seg av en polarhund i hans alder?
Den behøver jo mosjon!
Og husker dere ikke hvordan den brukte å ule ute på trappen hans når det var vår?
Stakkars Oskar.
Men Barbara ordner alt til det beste.
Hun jo stadig på besøk hos Oskar.
Ja, særlig siden det gikk så tilbake med han mentalt.
Han klarer vel knapt å huske hva han heter lengre..
Slik kan det gå.
Og det var jo bra at den hunden forsvant før Oskar ble SÅ skrøpelig.
Kan dere tenke dere hvordan det ville gått om en senil gammel gubbe skulle ta seg av et dyr?
Stakkaren husker ikke engang å ta medisinene sine, sier Barbara. Ikke så underlig at han bare blir verre.

Det er så forferdelig SYND i dem som sliter.. Det sier alltid Barbara.
Og hun tar alle inn til sitt hjerte uansett hvor uverdige de måtte være.
Hun er så fin, Barbara..
En engel som har blitt satt ned i denne jammerdal for å ta vare på de fortapte.
Og hennes øyne er alltid fylt av medynk, deltagelse og GODhet.
Og her om dagen kom hun og fortalte meg at hun håpet jeg ikke hadde det for vondt siden mannen min var utro mot meg jevnlig med lille frøken Jensen.
Jeg fikk sjokk, kan man jo tenke seg! Det hadde jeg virkelig aldri TRODD om min kjære Julius.
Men jeg konfronterte han med fakta allerde i går morges.
Jeg gråt og gråt og mannen min tordnet, ropte og tårene rant mens han bedyret sin uskyld.
Han var så fortvilet!
Og mellom de såre hulkene undret han på hvordan jeg kunne tro at han var utro etter 15 lykkelige år?
Men jeg skrek til han at Barbara hadde observert dem i tett omfavnelse bak Johansens butikk.
Han falt liksom sammen da, Julius..
Og ryggen var så lut da han  snudde seg og sa at han ga opp å forsøke å kjempe lengre.
Det var så vondt…

Men Barbara har lovet å komme på besøk til meg med sine hjemmelagede havrekaker.
Da kan jeg kanskje få litt trøst og en prat med dette vandrende mirakelmennesket som har viet livet sitt til å hjelpe alle oss uverdige skapninger.
Men jeg savner mannen min.. Han forsvant i går kveld.
Jeg er så bekymret!
Lurer på hvor han har tatt veien…?


mar 28 2010

Et rødøyd monster

Tor Anton hadde lagt seg for kvelden.
Han hadde nettopp sett på tv. Nyheter.
En film med Anthony Hopkins.
Han husket ikke tittelen.. Slike ting festet seg sjeldent.
Egentlig var han for gammel til å være mørkeredd.
Han hadde jo nettopp fylt 50.

Men Tor Anton var engstelig for mørket.
Det hadde han forresten vært hele livet.
Tor Anton var nemlig ingen sterk person.
Og han bodde alene i ei hytte langt unna folk.
Hans hustru hadde for lengst forlatt han og levde nå et surt liv med en annen stakkar. Sånn sett var Tor Anton glad.
Hans ekshustru skremte han voldsomt bare ved sin blotte eksistens.
Og hans egne barn skremte han.
Enormt. For de var gale, begge to.
Sinnsyke.
Derfor hadde Tor Anton alltid et balltre under hodeputa.
Tor Anton hadde også mange andre ting å forsvare seg med.
Kniver og pistoler. En rifle. Innbruddsalarm.
Tette gardiner foran vinduene.

Ingen skulle kunne se inn, og han ønsket også å spare sine egne øyne for den tomme, svarte natten utenfor.
Den var truende. Gav en følelse av å være blind og forsvarsløs.

Han visste at han ikke kom til å få sove i natt heller.
I de seneste 4 årene hadde Tor Anton sovet mest på dagtid.
Sovet , utslitt av nattevåk.
I noen få timer før han svettende av angst rykket ut av sine mareritt.
Det kom alltid . Som et rødøyet monster.
Resignert sank han ned i den slitte sofaen.
Skjenket seg en dram, og tente en sigarett.
Satte på en gammel Alice Cooper-plate.
Tor Anton likte platespilleren.
Den gav alltid slike beroligende minner.
Om den gang han hadde kontroll over redselen.
Da han var en mann og ikke et angstvrak.
Da hans hustru ennå respekterte han og alltid lyttet til han.
Og før hans barn vendte seg mot han.
De sa de elsket han. Da.
Om det ikke hadde vært bare løgner, da.

De var så falske, menneskene….
..Tor Anton drakk en dyp slurk av glasset med Koskenkorva.
Lente seg bakover i sofaen.
“Schools out“, skrek Alice med sinna stemme fra høytalerene.

Ikke for høyt.

Musikken måtte ikke kunne skjule et snikende angrep fra monstrene i natten.

De som ikke våget å komme når han var våken eller konsentrert.

Tor Anton fortapte seg i minner.
Om barna hans, Ruth og Alexander.
Så søte og så lydige. Snille barn.
Slike som enhver far bare kunne drømme om.
Oppdragelsen hadde han selv sørget for.
Moren deres, Inga, var for ettergivende.
Skjemte dem vekk. Men en fast hånd var det barn behøvde.
Og kvinner, selvsagt. Og Tor Anton hadde hatt en fast hånd.
Et stabilt og ubøyelig sinn. En jernvilje. Og hans verden var perfekt.
Fram til den uhyggelige dagen da hele hans verden knakk sammen som en råtten trestamme under en orkan.
Politiet.. Naboene.. Blod og kaos. Minnene hoppet fram som ildfluer foran hans slørete øyne.
Hans egne hender rettmessig strammet omkring sin hustrus opprørske, motbydelige hest skrikende hals.
Alexander som hulket i bakgrunnen ved siden av sin bevisstløse 12 år gamle søster som hadde blitt gal og angrepet sin elskede far med den lille speiderkniven sin. Tor Anton hadde vært nødt å stagge henne.
Og samtidig lære henne respekt!
Drittunger som opponerte mot sin far ble overhode ikke tolerert.
Og svartkledte politimenn braset inn og tvang Tor Anton ned på gulvet.
Bøyde hans armer smertefullt bak ryggen. Håndjern. Ydmykelsen.
Naboene. Rettsaken. Ondskapsfulle løgner fra sin egen familie.
Tor Anton som måtte se i øynene at denne forferdelige verden heller ønsket å bedras med oppdiktede skandalehistorier om mishandling og terror.
Garantert plantet i hans barns lettpåvirkelige og falske sinn av patetiske psykologer.
Hans hustru som en giftslange.
Hvesende fram sine anklager fra et ødelagt strupehode.
Alexander sippende som ei frøken mens han stammende hadde forklart seg foran dommeren.
Tor Anton skammet seg inderlig over sin ynkelige sønn.
Og Ruth, knapt i stand til å sitte på en stol, den klønete møkkaungen.

Bekkenet hennes hadde fått ubotelige skader av fallet ned trappen fra andre etasje.
Til pass, tenkte Tor Anton. Da.
For 15 år siden.
Under fengselsoppholdet hadde han stadig blitt svakere.
Reddere. Igjen.
Som før han traff Inga.

Og han VISSTE at de planla å drepe han. Familien hans.
De blodtørstige, gale menneskene.
Fordi han hadde sviktet i sin fasthet, ville de kaste seg over han i et svakt øyeblikk. Når han sov. Når han var uoppmerksom. Når han ikke passet på!
Utslitt av våkingen, minnene og redselen, slumret Tor Anton av i sofaen da morgensolen kastet tynne stråler inn gjennom de gjerrige sprekkene i gardinene.
Glasset med spriten veltet utover det skitne sofatrekket da søvnen slukte hans bevissthet.
En tent sigarett glødet med svakt rød varme i hans slappe hånd.
Gloen falt ut av filteret.
Nede på den fuktige sofaputen lå den noen sekunder.
Som et rødt monsterøye.
Stirrende rovgriskt før det åpnet sitt oransje, brølende gap for å fortære.


mar 18 2010

Kjære mamma

Kjære mamma..

Jeg skriver nå et avskjedsbrev til deg fra den aller ytterste utpost før den utemmede og sibirske taigaen rovgriskt sluker alle spor av min eksistens.
Jeg har bestemt meg for å søke den mest ekstreme flukt på denne jord foruten å radere ut mitt eget liv fysisk.
Min desperasjon har drevet meg til dette.
Den siste utvei står nå for meg som en dommedagsprofeti som uunngåelig oppfylles ved Gudenes vilje.
Ikke vet jeg hvilke Guder,… for alle gode makter har visst forlatt meg. Den råeste smerte truer med å sprenge min sjel som en sprekkeferdig vannballong og spre sitt forgiftede vann utover den døde villmarken jeg nå er på vei inn i.
Alt på grunn av denne u-tingen!!
Den evige, onde og trefoldig forhatte.. Kvinne!!
Måtte hennes navn, som vi aldri nevner, for alltid forbannes til evig tid og måtte hennes legeme bli til aske i denne stund, om det lengre finnes noe som kan kalles RETTFERDIGHET i denne ynkelige tilstand vi menneskekryp kaller for “livet”..
De dagene jeg gjemte meg i kjelleren din står for meg ennå som det vondeste minnet et menneske kan ha. Hennes dragende, manende stemme i mitt hode..
Stemmen.. Så full av ond vilje.
Slike falske løfter som forførende forsøkte å overtale meg.
Så fullstendig overveldende i sin styrke og autoritet.
Hennes smertende piskeslagsblikk på min nakne kropp og min sjel som lå blottet for henne selv i det stummende mørket som hersket over muggstanken og fukten.
Skadene på mitt sinn ble betydelige i disse endeløse dagene..
Hvor mange år ble det til sammen, kjære mamma..?
Husker du at jeg spiste mitt eget hår som jeg rev av meg i store tjafser og at jeg klorte fram store blodige sår på min kropp?
Fordi jeg med mine skitne lange negler forsøkte å skrape vekk følelsen av hennes øyne som stadig hvilte på meg, også i søvnen.
Jeg husker ikke lengre. Jeg kan nesten ikke erindre et liv før dette vesen kom inn i mitt tankeliv og overtok det fullstendig, komplett og ugjenkallelig.
Jeg er fordømt.
Den siste flukten håper jeg skal redde mitt sinn fra galskap, som jeg stadig kjenner puste meg i nakken. Galskapen er et villsvin med uutslokkelig blodtørst og hevngjerrighet i sine glødende, små øyne.
Det kommer stadig nærmere.
Jeg kan kjenne fråden fra dens gap som iskalde regnstenk mot min hud.
Jeg skulle ønske det fantes en makt i denne verden som kunne sørge for at rettferdigheten seiret. At noen kunne fjerne denne djevel i menneskeham fra den bevisste verden.
Mamma.. Jeg ville bare fortelle deg… Nå. Før jeg forsvinner inn i det øde, vederstyggelige steppelandskap.
Du advarte meg. Du ba meg passe meg for denne Kvinnen.
Du gråt og skrek. Du stjal klærne mine og låste meg inne slik at jeg ikke skulle oppsøke henne som jeg en kort stund var slavebundet av.
Du gjennomskuet henne fra første stund!!
Etter alle årene hjemme hos deg og din uendelige visdom, kjærlighet og klokskap.. Lot jeg meg manipulere av denne diabolske figur.
Jeg var en svak mann. En dårlig, miserabel sønn som kastet vrak på din livsinnsikt.
Da jeg rømte for snart en måned siden fra kjelleren hvor du for mitt eget beste holdt meg innesperret..
At jeg stjal dine hardt og sparsommelig bortgjemte penger som lå i kakeboksen…
Kan du noensinne tilgi din villfarne sønn?
Kan du ha medlidenhet med denne avmagrede, desperate menneskefigur som sitter alene med både skammen over sin svakhet og sorgen over sin tapte renhet?
Men Kvinnen forfølger meg.
Selv her i denne russiske utpost av verden styrer hun mine tanker i slik grad at jeg knapt har et annen bevisst ønske enn å la henne overta.
Til å la meg kontrollere. Derfor.. Forsvinner jeg nå.
Kjære mamma. Takk for at du holdt ut i alle disse årene. Takk for at du oppdro meg. Næret meg og passet på meg.
Men min svakhet ble mitt fall.
Mitt sinn og min viljestyrke er knust til støv.
Dette er farvel fra en sønn som tross sine villfarelser og sin ynkelighet ønsker å avslutte dette avskjedsbrev som blir vætet av salte angertårer med de dyptfølte ord:
Jeg elsker deg, mamma.
Tilgi meg.

mar 17 2010

For et Sirkus!

Sirkuset er kommet!

Med sine hester og sine elefanter.
Sine oversminkede og alltid smilende eller triste klovnefjes.
Tigre i bur.
Dresserte hunder som balanserer sammen med den glade, paljettprydede primadonna som lekende lett henger etter et par hårstrå fra en skrekkinngytende høyde der oppe under telttaket mens den ettersittende drakten hennes overlater mindre til fantasien enn en gjennomsnitts pølse i brød.
Inne i den ene husvognen sitter den aldrende klovnemannen og barberer sine skjelvende kjever.
Kveldens forestilling står for han som en uovervinnelig Goliat.
Han tror ikke han kan gjennomføre nummeret sitt.
Hans elskede partner i manesjen gjennom de siste 4 år, hønen Agda, har avgått ved fugleinfluensadøden, og stakkars gamle Bideon må opptre uten den trofaste, veldresserte venninnen sin.
Han teller ballene sine. Ser over utstyret.
Han stryker kostymet sitt.
Det fargestreke mørkeblå med rosa striper.
Han har en papegøye også.
Men den biske lille gule og grønne Valma er en særdeles uvillig samarbeidspartner og nekter stort sett å gjøre annet enn hva hun selv ønsker.
Men i kveld får hun bli hans eneste makker, tenker Bideon med et grøss.
Han får ta det han har, selv om Valma har en utidig tendens til å både skrike fornærmelser, bite og sabotere generelt.
Bideon strekker fram en blodåreprydet neve og forsøker å stryke hennes fagre fjærdrakt.
Valma blunker nesten ikke engang før det kraftige nebbet hennes åpner seg og slår som en musefelle over Bideons pekefinger.
Rasende freser Bideon ;“Din bedritne fuggel!!” før han putter den blødende fingeren i munnen og mumler diverse tirader om hvordan Valma skal ende sine fargesprakende og flaksende dager.
Valma stirrer likegyldig på den gamle mannen som setter seg ned for å sminke fram sin velkjente Bideon-maske.
“Telefonen ringer”, insisterer hun.
“Inn med oss. Show must go on. Dyktige Valma, Jeg dreper deg, fjærkre“, fortsetter hun skravlingen sin og begynner å rote omkring i matkoppen sin etter kjeks.
Hun finner ingen kjeks.
” Skvæææk!!”
Valma gir høylydt uttrykk for sin misnøye.
Men hun sitter med lenke rundt det ene benet, og kan ikke fly bort og bite Bideon.
“Møkkaføggel! Hold nebb!”, grynter Bideon.
Sutrende begynner Valma å småklukke nede i strupen, og mumler lavt;
“Telefonen ringer.. Vodka er godt. 3 flasker takk. Hold nebb. Prinella, Prinella”…
Det siste navnet er nesten ikke hørbart.
Valmas sorte øyne stirrer uttrykksløst ut i luften.
I det trommevirvelen er nær ved å nå sitt klimaks, sørger Bideon for å ha et godt grep om Valmas lenke.
Hun sitter på den høyre skulderen hans. Utilnærmelig og taus.
Bideon sender en bønn mot oven om at disiplinen skal overvinne Valmas dårlige humør også i kveld.
Den rare ara har forunderlig nok en tendens til å oppføre seg aldeles eksemplarisk under forestillinger, og det er også den eneste grunnen til at Bideon ikke for lengst har stekt henne på spidd og tygget henne i seg i frådene sinne og hevngjerrig og tilfreds skadefryd.
Bideon spretter smilende ut igjennom teppet akkurat i det sirkusdirektøren roper storslagent; “Den briljante Bideon!!”
Den obligatoriske flaksingen til Valma på skulderen hans kommer på sekundet den skal, og Bideons nerver roer seg fullstendig ned.
Hun henter ting igjennom hele forestillingen hans.
Med tilgjort klønete bevegelser mister han alt fra buksen til ringer og små kuler.
Valma tar pliktoppfyllende alle oppgaver i forestillingen, slik hun og hønen Agda byttet på tidligere.
Valma er rolig og avmålt. Dyktig fugl!
Bideon smiler og forestiller og publikum ler overgitt.
Men så kommer en sekvens hvor hun skal svare nebbete på Bideons spørsmål.
Vilkårlige skvææk og ord på Bideons forespørsler om alt fra hva hun liker å spise, til hvordan hun egentlig ble fengselsfugl på Alcatraz?
Alltid en av forestillingens høydepunkter.
Valma svarer i hytt og kanyle på Bideons spørsmål, og publikum brøler av latter av papegøyes forvirrende uttalelser.
“Liker du å kjøre bil, Valma?” spør Bideon araen på pinnen.
“Skvææk! Vodka, vodka!” svarer Valma.
“Aha… Promillekjøring, altså…” Bideon blunker overdrevent til det begeistrede publikum bak Valmas rygg.
Innkjørt som Bideon er i forestillingen, lar han seg absolutt ikke affisere av Valmas svar.
Det hele går på autopilot.
“Så..fikk du mye kjeks i Alcatraz, Valma?”
“Kommmer når mannen min sover“, krakser Valma.
“Hvorfor fløy du ikke fra Alcatraz, Valma?”,Bideon ser spørrende på papegøyen.
“Kom, kom Prinella”
“Nei, du dumme fugl… Måtte stjele en båt!”
“Elsker deg”
“Ja, dine tåpelige bortforklaringer, Valma”, ler Bideon, uten å legge merke til hva fuglen egentlig sier.
“knull meg, Bideon”
Valma sukker og stønner og rister på fjærene mens hun klukker nede i strupen.
Publikum brøler av latter og vrir seg på stolene, og Bideon ser triumferende over mengden.
Intet gikk galt i kveld. Suksess!!
Men bak Bideon nærmer seg hastig en skikkelse.
Høyrød i ansiktet og med vanviddet lysende ut av sine små griseøyne, heves armen med den tunge direktørstaven og smeller siden høylydt ned på toppen av Bideons grønne parykk.
Halvveis vantro latter fra publikum idet Bideon synker sammen i manesjen…
Før det går over i redselsskrik og sjokkerte utrop i det sagmuggen farges rød, og Bideons stirrende øyne ikke blunker i det hele tatt.
Direktørstaven smeller gang på gang ned på Bideons smilende klovnefjes, før sirkusets sterke mann får grepet direktørens arm og tvunget den hysteriske mannen i kne.
Hans kone Prinella har hatt et besvimelsesanfall en primadonna verdig bak teppet.
Og hele sirkuset surrer som en bisverm. Publikum strømmer ut av teltet.
Fjernt i bakgrunnen høres sirener.
Valma sitter rolig på pinnen sin.
Løfter opp den ene foten og studerer kloen.
Så brer hun ut vingene, rister på fjærene før hun vagler seg til rette.
“Telefonen ringer”
“Båten synker”
“Skvææk”

mar 13 2010

Det var en gang

Det var en gang.

En ganske lang gang.
Det stod for seg selv i et stort museum.
Det var ikke den eneste gangen i den enorme bygningen, men det gikk mange folk gjennom den daglig.
Det var en gjennomgang.
En tunnel ut i en lys sal hvor mennesker flokket seg om gamle saker og studerte fortiden med både iver og glød.
Her i museet var tross alt et sted hvor menneskehetens historie kunne dissekeres og sprettes opp som buken på en formaldehydfrosk.
Og gangen hadde en egen liten bevissthet.. den var stolt over å være til.
Den var hverken rikt smykket eller spesielt prangende.
Men det passet den utmerket å være tilhører til alle kloke funderinger som oftest ble lagt fram i salen hvor den endte mot syd, hvor renessanseutstillingen stod.
Mot nord strakte den seg i rett linje mot utstillingen av subkulturell kitch.
Den hadde med andre ord både en åpning mot den fargerike fortid og mot den lumske nåtid.
Der fikk den med seg fragmenter og ord… det var ikke så lett for gangens bevissthet å få med seg detaljene i alle samtaler i begge salene.
Den hadde ikke akkurat en hjerne, siden den faktisk besto av betongvegger.
Bare en bevissthet. Noe som var forunderlig nok, tatt i betraktning av at den var skapt av pulverisert stein.

En av de mest ivrige besøkere i renessanseutstillingen, var en gammel professor.
Hun snakket ofte høyt med seg selv.
Kom vanligvis etter museets stengetid (fordi hun var tanten til museumsdirektøren og hadde selvsagt visse privilegier) og stod alene foran glassmontrene for å dosere sine personlig hjemmesnekrede teorier for sine egne halv døve ører.
Mange ganger hadde hun hatt rasende disputter med sine yngre kollegaer ved universitetet som stadig skulle bestride hennes teorier.
Forbannede hanekyllinger og tølpere!
Tenk å tvile på teoriene til en vis gammel kvinne som henne!
HUN hadde min sann brukt over 30 ÅR av sitt liv på å studere menneskehetens historie!
Og alltid ble det til at hun, i stedet for å studere og notere og gjøre sitt gamle hode klokere, stod og la fram de aller best gjennomtenkte argumenter i en imponerende briljeringsduell med det tomme lokalet.
Alle utstillingsfigurene stod som stumme beundrere ovenfor professorens tordentaler.
Maleriene på veggene mistet sin oljeaktige glans i ren underdanighet, og lamslåtte marmorstatuer og vaser var alltid forsteinet av beundring. Bare støvet støvet uavbrutt.
Nonchalant og frekt uforstyrret.
Også gangen var lutter øre.
Professorens eder og høylytte disputt gav slik ekko i den at den nesten følte at den hadde LIV.
Ordene gjallet i den tilsynelatende tomhet, men i dens vegger vibrerte det dypt inn i alle fuger og sprekker.

Hadde den bare eid en stemme!

Så kunne den ha deltatt i dette kloke ordgyteri!
Dessverre kunne den bare være et verktøy for å forsterke professorens stemme, og aldri delta med sin egen mening.
Dens frustrasjon var uendelig og økte stadig i styrke.

Men så en kveld, hendte det noe ytterst forunderlig.
Regnet hadde pøst ned i dagevis, og tordenen rullet med hørselsbedøvende brak over det stolte gamle museet.
Et kraftig lyn slo ned i det øverste punktet, som var markert med et lite spir.
Nå leder ikke betongvegger strøm, men allikevel var det en slik kraftig utladning i lynet at selve fundamentet av museet vibrerte!
Inne i renessanse utstillingen stod som vanlig den aldrende professor, for en gangs skyld med lammede tungemuskler.
Absolutt alle små hår på både armer og ben reiste seg av en primitiv skrekk for naturens ville kraft.
Gangen skalv…. sammen med resten av bygningen.
Men den følte noe helt unikt. Ja. Den FØLTE.
En forandring. En bevissthet som var så fremmed, så forunderlig og så grenseløs…
Gangen dro inn energien som strålte igjennom steinstøvpartiklene.
Som en innåndning.. En illusjon av å være levende, pulserende kjøtt!

Professoren var engstelig.
Men etter det siste drønnende nedslaget, virket det som om tordenstormen hadde minsket drastisk i sin rasende energi.
Hårene på kroppen hennes slo seg atter til vaktsom ro.

Men professoren var meget forstyrret.
Hun syntes hun hørte stemmer inne i hodet sitt?
Og svetten la seg som en hinne over pannen på den oppjagede gamle dame.
Hun kjente trang til å hyle av skrekk, for hun mente hun kunne høre
mange stemmer. Også sin egen?
Sine egne frustrerte banneord og argumenter og teorier.
Slike ord hun hadde utgytt i ensomheten på museet.
Ordene slynget seg som en uutholdelig høy hvisking mellom veggene, tumlet fra den ene retningen til den andre, økte i styrke og intensitet.
Den gamle professoren presset pekefingrene så langt inn i øregangene sine som hun kunne, i et forsøk på å stenge ute de spøkelsesaktige, vemmelige stemmene.
Hun våget ikke røre seg en millimeter.
Hun var like forsteinet som marmorstatuene i utstillingen.
Men da stemmene ikke lot seg fordrive ut av hennes hode, tok panikken overhånd, og hun presterte endelig å dra løs føttene fra gulvet, selv om det en stund føltes som om de var sementert fast.
Gangen var henrykt! Den kunne endelig snakke!
Med andres ord, ja, men allikevel!
Den kunne kommunisere, selv om det bare var gjengivelsen av andres røster, kunne den nå bestemme selv NÅR den skulle la stemmene lyde.
I lykkerus lot den alle ord som på et forunderlig vis virket som om de var lagret i betongfugene, trille ut i en kakafoni av lyd.
Beruset av sin nyervervede evne lo den også lykkelig.
Professorens særpregede latter gjallet mellom veggene.
I neste stund så den at professoren var på vei i en vill flukt gjennom seg.
Å nei! Ikke NÅ, tenkte gangen i vilt.
Og så sinne; Skulle hun forsvinne nå da gangen endelig hadde fått evne til å kommunisere?
Gangen måtte stoppe denne flukten!
Måtte få professoren til å høre etter!
I en rasende fart løsnet den en stor bit av seg selv i åpningen som endte mot kitsch utstillingen.
Lyden av steinblokken som traff gulvet, tordnet igjennom hele museet.
Professoren, som hadde vært på flukt den veien, stanset likblek bare 4 meter i fra den massive betongbiten.
Den strakte seg fra vegg til vegg i gangen, og murpussen drysset fra det gapende hullet i taket som snøkorn i vinterstorm.
Professoren torde knapt puste.
Var hele museet på vei til å styrte sammen?
Ut! Hun måtte finne veien ut fra dette stedet, som på noen få øyeblikk var blitt forvandlet fra noe trygt og kjent til å bli spøkelsesaktig uvirkelig og livstruende.
Hun snudde og flyktet andre vei, tilbake til renessanseutstillingen.
-NØDUTGANG-
Skiltet lyste grønt og trygt i enden av rommet.
Langt der framme.
I en øredøvende lyd og støvsky forsvant dette glimtet av redningen.
Utsikten var sperret for godt av en solid haug av uregelmessig formede betongblokker.
Gangen var fornærmet og dens forutrettede sinne ga den mektig kraft.
Og den skulle nok sørge for at professoren holdt seg inne i den.
Og nå var begge veiene stengt.

Forventningsfull og lykkelig prøvde den igjen å snakke.
Den ville si; «Velkommen, jeg kan fortelle deg alt du ønsker å vite om renessansen»
Men stemmende var borte… ?
De klarte ikke lengre å lyde, nå da gangen ikke lengre var hel!
Små bruddstykker av ord klemtet i rommet mellom de sammenraste blokkene.
Professoren var reddere enn hun noensinne hadde vært.
Hun torde ikke røre en muskel.
Men da det gikk opp for gangen at dens nye evne var vekk, ble den mektig vred.
Alt var den latterlige professorens feil!
Hadde hun ikke forsøkt å stikke av, ville de nå ha kommunisert like vakkert som en sang, og endelig ville en utveksling av kloke ideer og uendelige mengder oppsamlet viten bli en realitet.
I stedet var den ribbet for evnen.

Og den kjente at dens nye krefter holdt på å forlate den for alltid.

Dens ene sjangse var forspilt. Borte.

I et sukk av overgiven oppgitthet og uendelig sorg og sinne, lot den resten av sitt vesens massive betongstruktur falle sammen.
Gav det gjenværende tomrommet fyllmasse av kunnskapsrik betong,
Og professoren fikk en tyngre kunnskapsbør på sin gamle rygg enn hun noensinne ville evnet å bære i hele sitt kloke liv.