jul 27 2012

Perk


aug 22 2010

Je ne regrette rien

Anger.
Hvor mange ganger har man ikke følt DEN kamelen tvinge seg ned ens knusktørre hals?
Jeg avskyr å angre. Jeg forsøker på alle vis å rømme fra den nedbrytende følelsen.
Den gir mareritt. Den nærer seg på sjela mi og driver meg langsomt og ubønnhørlig til vanvidd. Om jeg bare lar den få overta.
Så jeg finner på ulike vis å drive ut denne muggsoppen i selvfølelsen.
Forklarer at “det var der og da”, unnskylder meg med tidligere umodenhet eller sviktende dømmekraft på det og det tidspunktet, und so weiter…
For innrømmes det som innrømmes bør: Man gjør alt for mange feil som skaper smerte og sorg for andre. Og de valg jeg har tatt som har gitt andre smerte, har ikke vært de greieste. Jeg har gitt meg selv ganske mye mental grisebank for at jeg har såret mennesker.
Men , helt oppriktig; Det som ga MEG smerte, var det verste.
De valg jeg tok som ga meg problem.
Der hvor jeg valgte vekk noe godt til fordel for noe elendig.
Kun fordi jeg var nysgjerrig. Oftest.
Og sta. Skulle bevise at jeg kunne få til hva som helst, om jeg bare fikk sjansen.
Og om jeg velger en vei… Snur jeg ikke. Jeg følger den veien til den slutter.
Uansett hvor. Om så i total katastrofe. For å PRØVE.
Min nyskjerrighet forlanger det og driver meg videre.
Inn i rare beslutninger som ingen i etterkant kan annet enn riste oppgitt på hodet av.
Men angrer jeg virkelig? Sånn.. I sannhet? Jeg vet faktisk ikke.
Alt jeg vet er at jeg kunne valgt et annet liv. Kanskje hadde jeg vært lykkeligere om jeg hadde fulgt en annen vei. Og antagelig er angeren bare frustrasjonen over å innse at uansett hvordan jeg har valgt, har jeg sett at det alltid vil  ligge en ny horisont bak den jeg rakk. Jeg er ett menneske som antagelig ikke vil bli tilfreds før jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke nådde alle mine mål i går. Og at ikke alle jeg har møtt er sinnsvakt lykkelige på tross av eller på grunn av mine valg.
Og at alle gjør en eller flere skikkelige gigantiske brølere i løpet av sitt liv.
Noe sånt?


aug 15 2010

Tenkepåting


Hvorfor synes jeg det er så uendelig langt imellom folk jeg virkelig LIKER?
Altså; Mer enn bare synes ett menneske er grei nok, hyggelig eller mulig å ha i møblerte hjem.

De jeg virkelig liker, bruker jeg å klare å holde kontakten med.
Men det er faktisk ytterst få av disse mennesker rundt omkring.
Kanskje ikke så merkelig. Hadde man virkelig LIKT alle man traff..
Fy perkele for et arbeid det ville blitt å holde kontakt med samtlige.
Men jeg kan ikke annet enn forundre meg over hvorfor jeg ikke liker flere enn det jeg faktisk gjør.
Familien min er flott. Men det er absolutt ikke alle jeg LIKER der heller, sånn i realitet.
Rart?
Også er det vennene mine. Har ikke flust.
Har ikke en diger krets.
Men de jeg har, LIKER jeg. Ordentlig.
Og at jeg liker noen, opphører ikke selv om jeg krangler med vedkommende, er bittert uenig eller mister kontakten for en periode.
De man liker, LIKER man som oftest uansett.
I alle fall jeg.

Ok. Om uenighetene er FOR dype, og den mentale avstanden blir for stor..

Kan jeg faktisk begynne å mislike/distansere meg fra ett individ jeg tidligere har LIKT.

Men det hender ytterst sjelden.

Så har vi nærmiljøet her jeg bor.
Hm. Jeg har ennå ikke funnet flere enn ett eneste menneske jeg virkelig LIKER her.
Og jeg har bodd her en god stund.
Nå er jeg absolutt ikke noen selskapsløve. Definitivt ikke.
Jeg trives aller, aller best i eget selskap.
Men noen ganger føler man vel at man kunne behøve litt selskap og nye impulser, og da føles det litt stusselig å prate i telefon med vennene mine som bor (veldig) langt herfra.
Hvorfor i helsike kan man ikke slå på en eller annen slags knapp?
<Trykk her for å LIKE>
(<Trykk her for å MISLIKE> hadde også vært veldig kjekt innimellom)

Det er ikke sånn at jeg skuler på folk heller.
Jeg avskyr dem ikke. Jeg har som oftest ingenting imot dem overhode.
Det er bare mer sånn… Perifert. Ingenting felles. Hei og hade.
Aldri mer enn det. Takk og pris, sånn sett. Hadde jeg vært tvunget til å prate mer enn høyst nødvendig med ett menneske jeg ikke virkelig LIKER, vet jeg ikke helt hvor langt høflighetsgrensa mi ville strukket seg.
Men jeg prøver. Jeg forsøker å smile, i det minste.
Nå er dette helt sikkert en sånn greie som mange andre også opplever, men som man tror man er så eksklusivt alene om å føle?
Antagelig.
Jeg lar det bare plage meg når jeg funderer over om jeg har begynt å bli mannevond.
Men det.. Har jeg antagelig vært bestandig?
Og jeg innser at jeg liker meg selv altfor godt til å ønske meg en drøss med vesner omkring meg som jeg egentlig ikke har noe som helst annet felles med enn at vi tilhører samme art.