Tenkepåting


Hvorfor synes jeg det er så uendelig langt imellom folk jeg virkelig LIKER?
Altså; Mer enn bare synes ett menneske er grei nok, hyggelig eller mulig å ha i møblerte hjem.

De jeg virkelig liker, bruker jeg å klare å holde kontakten med.
Men det er faktisk ytterst få av disse mennesker rundt omkring.
Kanskje ikke så merkelig. Hadde man virkelig LIKT alle man traff..
Fy perkele for et arbeid det ville blitt å holde kontakt med samtlige.
Men jeg kan ikke annet enn forundre meg over hvorfor jeg ikke liker flere enn det jeg faktisk gjør.
Familien min er flott. Men det er absolutt ikke alle jeg LIKER der heller, sånn i realitet.
Rart?
Også er det vennene mine. Har ikke flust.
Har ikke en diger krets.
Men de jeg har, LIKER jeg. Ordentlig.
Og at jeg liker noen, opphører ikke selv om jeg krangler med vedkommende, er bittert uenig eller mister kontakten for en periode.
De man liker, LIKER man som oftest uansett.
I alle fall jeg.

Ok. Om uenighetene er FOR dype, og den mentale avstanden blir for stor..

Kan jeg faktisk begynne å mislike/distansere meg fra ett individ jeg tidligere har LIKT.

Men det hender ytterst sjelden.

Så har vi nærmiljøet her jeg bor.
Hm. Jeg har ennå ikke funnet flere enn ett eneste menneske jeg virkelig LIKER her.
Og jeg har bodd her en god stund.
Nå er jeg absolutt ikke noen selskapsløve. Definitivt ikke.
Jeg trives aller, aller best i eget selskap.
Men noen ganger føler man vel at man kunne behøve litt selskap og nye impulser, og da føles det litt stusselig å prate i telefon med vennene mine som bor (veldig) langt herfra.
Hvorfor i helsike kan man ikke slå på en eller annen slags knapp?
<Trykk her for å LIKE>
(<Trykk her for å MISLIKE> hadde også vært veldig kjekt innimellom)

Det er ikke sånn at jeg skuler på folk heller.
Jeg avskyr dem ikke. Jeg har som oftest ingenting imot dem overhode.
Det er bare mer sånn… Perifert. Ingenting felles. Hei og hade.
Aldri mer enn det. Takk og pris, sånn sett. Hadde jeg vært tvunget til å prate mer enn høyst nødvendig med ett menneske jeg ikke virkelig LIKER, vet jeg ikke helt hvor langt høflighetsgrensa mi ville strukket seg.
Men jeg prøver. Jeg forsøker å smile, i det minste.
Nå er dette helt sikkert en sånn greie som mange andre også opplever, men som man tror man er så eksklusivt alene om å føle?
Antagelig.
Jeg lar det bare plage meg når jeg funderer over om jeg har begynt å bli mannevond.
Men det.. Har jeg antagelig vært bestandig?
Og jeg innser at jeg liker meg selv altfor godt til å ønske meg en drøss med vesner omkring meg som jeg egentlig ikke har noe som helst annet felles med enn at vi tilhører samme art.


10 svar i “Tenkepåting”

  • tobben Says:

    hadde en viss dame vært lur «så hadde hun roet ned mannen sin« og utført mine befalninger… Vi hadde møttes i Trondheim, og jeg hadde kjørt henne til «verdens hus« der hadde hun kjent varmen slå imot seg, sammens med en neste kjærlighet som er unik. Der hadde hun møtt en forfatter og blogger i Norges toppen..Hun kunne fått en inføring i 5 kolonister og dem som stjal Israel,,sammens med en tale om kvinners lengsler og behov.Men dere valgte «anderledes« forstå det dem som vil….veldig rart

  • wakka Says:

    Torbjørn.
    Dukker det opp flere slike usaklige kommentarer fra deg, så sletter jeg dem. No mercy:-)

    Jeg fatter ikke hvorfor du skriver slikt tull?
    Tror du virkelig at jeg lar meg provosere av sånt?

  • tobben Says:

    Hvem stilte opp og passet dine 2 barn når du trengte det mest ?? ingen,,du kunne fått oppleve Roma, du kunne fått opplest dikt som hadde gjort deg«vill,vakker og våt«Man er selv ansvarlig for sitt liv.

  • luxcat Says:

    Kjenner meg igjen i dette. For min egen del, så har jeg tenkt at jeg har en så stor slekt, som jeg virkelig liker, at jeg har ikke plass/tid til så mange til. Og jeg har flyttet veldig mye, og da er det ikke det helt store poenget å knytte seg så veldig til folk. Jeg drar jo igjen…

  • wakka Says:

    Du så litt av poenget mitt, Lux. Som jeg alltid har ment; Du er klok og kan lese mer enn bokstavene.
    🙂
    Ja. Det jeg skriver er også en form for beskyttelse.
    Og ha TID til alle.. Er ikke lett. Faen så vanskelig, faktisk. Hvem skal man prioritere??
    Og jeg flytter jo også altfor ofte. Nesten ingen poeng i å forsøke å bli bedre kjent med folk..

    Men som oftest har jeg det akkurat sånn som beskrevet.
    Jeg har vanskelig for å finne mennesker jeg virkelig LIKER:-)

  • tobben Says:

    Annlaug kunne blitt et klokere menneske med andre valg,,og det samme gjelder deg.
    dette er da ikke tull, men jeg ser at jeg er en mann for mye for dere, jeg stikker på so0l og blogger fornuftig.

  • wakka Says:

    For «dere»? HVOR ser du Annlaug her?
    Kan du kutte ut å henvende deg til meg som om Annlaug satt her ved siden av meg?
    Hun og mannen er i Trondheim nå, forresten. Så da kan du jo appellere direkte f2f istedet for på MIN blogg hvor det ikke under noen omstendigheter hører hjemme!!

    Og angående din «fornuftige» blogging,så ja.
    Gjør det. Forsøk i det minste.

    Og ps; Du kunne også behøve å bli klokere. Men veien din er faktisk lengre enn min.

  • luxcat Says:

    Jo – jeg ser heller ikke folk jeg liker i hytt og pine, men tenker: Kanskje de er jeg selv som ikke gir dem tid nok? Og DET igjen bunner nok i at jeg vet jeg drar igjen. Som Harstad nå, jeg VET at jeg ikke kommer til å bli her så veldig lenge, og er det da noe poeng i å «løpe etter» folk?
    På den andre siden er det ikke mange nettfolk jeg liker heller, og der blir man kjent med andre enten man vil eller ikke. Av 100 er det kanskje 2-3 jeg kan si at jeg virkelig liker (i den forstand at jeg ville savnet dere om dere forsvant).
    Tror i grunnen jeg kan være veldig glad for at jeg lever nå, og ikke i 1850… Hadde aldri kommet meg vekk fra bygda da, og sikkert endt som en jævla enstøing som ikke liker noen 😀

  • wakka Says:

    Og der havna du på svartelista, TB.

  • wakka Says:

    😀 Hehe..Lux. Jeg ville vandret på landeveien om jeg levde i 1850. HÅPER jeg, da.
    :-p
    Men stor, stygg fare for at jeg ville blitt som du sier; En skikkelig grinebiter av en einstøing.

    Og.. Huff. Du er mye mer forståelsesfull enn jeg, da! Mulig det er regnet og halvstormen som blåser utenfor som påvirker meg, men.. Jeg er ikke noe flink å gi folk så mye rom før jeg bestemmer meg. Eller..jo. Noen gir jeg for MYE rom også. Hm. Må tenke litt på det der.
    Hvorfor jeg sjelden liker folk…
    Muligens er det bare slik at det går automatikk i det? Man vet at man ikke har tid, eller at man ikke blir værende, og så går hjernen inn i en slags forhåndsinnstilt modus?
    Det.. Høres veldig logisk ut, iallefall.
    Ups:-x
    😀

Skriv et svar