nov 1 2011

Ærlighet lønner seg ikke

Det er ikke akkurat det man ser for seg at man skal lære sine barn?

Men jeg skjønner jo at jeg i det minste bør advare dem.

Om at ærlighet er den minst brukbare dyden man kan ha.

Og om du har integritet, mot i brystet,vett i panna, osv.. og sier ting som du føler det, så kan du banne på at premien du mottar,er hat. Folk hater ærlige mennesker.Egentlig.

Bryter du for eksempel ut av ett forhold, må du aldri finne på å fortelle den egentlige grunnen.

Neida. Bløff det du er god for. Dra klassikeren; Jeg vil være alene. Jeg trenger tid for meg selv.Det er ikke deg, det er meg.

For all olje i nordsjøen må du IKKE innrømme at du har falt for en annen. Eller at din kjære friker deg ut ved å stinke, oppføre seg paranoid eller eventuelt at du rett og slett er lei primadonnanykkene og barnehagementaliteten. Eller annet. Fyll inn det som passer.

Hold kjeft om det.

….For størst av alt er hevngjerrigheten. Og siden dyp avsky ganske sikkert vil forfølge deg fra den du har meddelt din side av saken til, er det like sikkert som restskatt at hevnen vil ramme deg i en eller annen enten subtil eller mer direkte form før eller siden. Det handler om en slags… sannhetskarma!

Og om du har vært, etter eget mål brennende ærlig, kan du være 120% sikker på at det absolutt ikke tjener til din fordel.

Folk liker ganske enkelt ikke sannheten? De vil heller bli skånsomt lullet inn i en behagelig løgnslumring enn å motta iskalde fakta. Og, som den relativt filosofiske anlagte personen jeg er, kan jeg faktisk forstå det.

Kun fordi jeg har erfart at det ikke er SÅ inderlig stas å være målet for bitre hevnaksjoner.

 


mar 11 2010

Mytomani

Mytomani innebærer at en person, en mytoman, lyver mer eller mindre tvangsmessig.
Det vil si uten at den finnes noen tydelig årsak til løgnen.

Noen ganger kan den knyttes opp mot andre diagnoser som narsissisme, paranoia eller schizofreni eller andre ulike tvangssyndrom, men Mytomani er i seg selv ingen psykiatrisk diagnose.
En mytoman er ett menneske som ikke føler skam eller skyld når vedkommende lyver.
Mange mytomane skaper en historie om seg selv om både hvor de kommer fra, hvordan oppveksten var, hvor mange penger de har, hva de jobber med, osv.
Årsakene til disse oppdiktede historiene kan være for å vekke interesse eller medlidenhet eller rett og slett ha noe å snakke om.
Noen mytomane tror på sine egne løgner. Andre ikke.
Hva som hender når man avslører en mytoman er ulikt og kommer i stor grad an på hvilken personlighet de har, og hva som var de bakenforliggende motiver for løgnene.
Noen går i forsvar og blir totalt usakelige og trekker inn alle mulige andre ting for å forvirre og ufarliggjøre løgnen.
Ofte med nye løgner.
Men man bør faktisk være forsiktig. For noen mytomane vil det å bli avslørt kunne utløse direkte voldsutbrudd, og selvdestruktive eller depressive handlinger.
En viss John Schubert, sjef for svenske Psykoterapiinstituttet mener
at disse forstyrrelser noen ganger er en del av personligheten fra barndommen av, men at kraftige traumer som alvorlig har krenket selvbildet sikkert kan bidra ganske sterkt til å utvikle mytomani.
Det kan være brutal mobbing, overgrep av andre slag, eller at personen har blitt alvorlig forsømt under oppveksten.
Men han sier også at barn naturlig har en sunn fabuleringstrang, så man kan ikke begynne å snakke om mytomani som betegnelse før personen tangerer de øvre tenårene, men at selvsagt legges grunnlaget tidligere i form av en sviktende eller mangelfull identitetsoppfatning.
Videre mener Herr Schubert at dette er en kronisk tilstand.
Mytomanien er dypt forankret i deres sinn og utgjør en betydelig del av mytomanens liv.
Men han mener at med adekvat hjelp kan man i det minste få dempet sin løgnavhengighet. Problemet for terapeuter som skal behandle den mytomane er at den mytomane ikke selv ønsker å  jobbe med sitt problem.
Mange av dem er ikke engang bevisst at de lyver, eller de oppfatter ganske enkelt ikke løgn på samme vis som andre.
De har ingen skyldfølelse forbundet med å lyve. Snarere får de en lystfølelse fordi de har lyktes.
Deres perspektiv er helt annerledes.
Løgnen er noe hverdagslig eller det oppleves som en kreativt handling av dem.
Mytomane er ofte karismatiske mennesker og framstår som uvanlig begavede, sjarmerende eller sosialt kompetente personer.
En viss sort personlighet må uansett  til.
Særlig om de skal skaffe seg medspiller, resonnerer John Schubert.
Men det er ikke nødvendigvis slik at man må ha en slik “dyktig” mytoman for å la seg lure.
Men grunnen til at man tror på de er ofte fordi de overhode ikke viser tegn på at de lyver.
Framfor oss kan man ha den mest overbeviste person som legger fram en vanvittig historie, men om kroppsspråket er helstøpt, vil man få store vansker med å avsløre dem.
Internett er en arena hvor mytomane er ganske trygge.
Det er vel bortimot umulig å sjekke sannhetsgehalten i historier som blir fortalt via bokstaver om fullstendig fremmede mennesker man bare møter via en skjerm?
Men noen husker kanskje tilfellet med den ivrige og meget populære Lillestrømtilhengeren Maya(turbojenta), som faktisk faket hele sitt liv og til og med sin egen død via internett, som endte med en sørgemarkering under en fotballkamp.
Dette viser hvor langt en mytoman faktisk kan gå for å skaffe seg oppmerksomhet og medlidenhet.
Det er faktisk.. Skremmende.
Hvor mange satt og gråt over en fiktiv persons død?
Man investerer ofte følelser og vennskap via internett likeså godt som i real life..?

Følelsen av å bli bedratt, sviktet og ført bak lyset må jo være helt enormt frustrerende for de som i etterkant forstår at de har blitt rundlurt av historiene til en mytoman. Jeg har basert dette innlegget på både personlige erfaringer i møte med flere mytomane og følgende artikler og linker:
http://guru.sol.no/question/helse-sex-og-samliv/sykdom/hvorfor-er-noen-lystlognere
http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/artikel_54221.svd
http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/artikel_52693.svd
http://sv.wikipedia.org/wiki/Mytomani