Wakka

Barbara har ett hektisk liv.
Hun deltar over alt.
Hun vasker hos gamle mennesker som ikke makter å gjøre det selv.
Handler inn mat til dem og tar en prat når ingen andre har tid.
Hun stiller opp og arrangerer kirkekaffe,steker vafler, ordner med basarer og er med hver søndag og synger Herrens pris.
Hun tar seg av de stakkars alkoholiserte vesnene nede på kafèen.
Hun er alltid der om noen er i nød.
Om noen sliter med livet sitt eller behøver en engasjert tilhører å lufte sine kvaler for.
Hun samler inn klær til alskens loppemarkeder.
Hun sliter seg ut ved på å alltid være TIL STEDE og HJELPE alle som trenger en utstrakt hånd.
Det eneste man kan ha å utsette på Barbara, er at hun kanskje ikke alltid er så lett å ha med å gjøre, men personlig synes jeg ikke det.
Onde tunger vil ha det til at hun er nærmest umulig?
Umenneskelig misunnelige vesner hvisker seg imellom at hun er bent fram geskjeftig og stikker nesen sin inn i andres saker uten å være bedt eller invitert.
Men Barbara har jo et eget instinkt for slike ting!
Hun føler jo på seg hvem som trenger ett medfølende klapp på skulderen.
Hun ser det i de slitne blikkene deres.
Hun føler det innerst inne i sitt gullkantede, varmt bankende hjerte!
For Barbara er absolutt ikke påtrengende, å nei!
Hvordan kan man finne på å si noe så stygt om ett slikt rent sinn?
Og at hun noen ganger slumper til å slippe ett sannhetskorn om Yngvar til hans erkefiende Ulrik..?
Bagateller. Hun mener jo intet vondt med det, den kjære damen.
Hun var innom hos Agnes forresten. I forrige uke.
Du vet hun som sliter med gikt og akkurat har blitt operert for lårhalsbrudd.
Den prektige Barbara hadde inderlig beklaget for Agnes hvor synd det var at Tulla, Agnes` barnebarn hadde blitt tiltalt for både narkolanging, underslag og barnemishandling.
Stakkars Agnes hadde tatt det SÅ tungt.
Hun ble lagt inn i forgårs, hørte jeg.. Ja, det er vel hjertet.
Gamle kroken. Ikke så underlig når hun har ett slikt barnebarn..
Eller.. Jeg syntes da virkelig at jeg så Tulla i går?
Sammen med Jonas?
Ja, kan man tenke seg at den kriminelle jentungen(stakkars… hun har vel ikke alltid hatt det så lett med DEN moren..) har kapret selveste prestesønnen?
Ja, da varer det vel ikke lenge før også Jonas havner i narkoelendigheten. Stakkars gutt!

Ja, vet du ikke at det var Barbara som ordnet omplasseringen av hunden til gamle Oskar?
Den stakkars forvirrede mannen som bor ved siden av Barbara i det gamle, nedslitte huset uten gardiner?
Oskar satt og gråt sine modige tårer da de hentet Hulie, men hvordan i all verden skulle han kunne ta seg av en polarhund i hans alder?
Den behøver jo mosjon!
Og husker dere ikke hvordan den brukte å ule ute på trappen hans når det var vår?
Stakkars Oskar.
Men Barbara ordner alt til det beste.
Hun jo stadig på besøk hos Oskar.
Ja, særlig siden det gikk så tilbake med han mentalt.
Han klarer vel knapt å huske hva han heter lengre..
Slik kan det gå.
Og det var jo bra at den hunden forsvant før Oskar ble SÅ skrøpelig.
Kan dere tenke dere hvordan det ville gått om en senil gammel gubbe skulle ta seg av et dyr?
Stakkaren husker ikke engang å ta medisinene sine, sier Barbara. Ikke så underlig at han bare blir verre.

Det er så forferdelig SYND i dem som sliter.. Det sier alltid Barbara.
Og hun tar alle inn til sitt hjerte uansett hvor uverdige de måtte være.
Hun er så fin, Barbara..
En engel som har blitt satt ned i denne jammerdal for å ta vare på de fortapte.
Og hennes øyne er alltid fylt av medynk, deltagelse og GODhet.
Og her om dagen kom hun og fortalte meg at hun håpet jeg ikke hadde det for vondt siden mannen min var utro mot meg jevnlig med lille frøken Jensen.
Jeg fikk sjokk, kan man jo tenke seg! Det hadde jeg virkelig aldri TRODD om min kjære Julius.
Men jeg konfronterte han med fakta allerde i går morges.
Jeg gråt og gråt og mannen min tordnet, ropte og tårene rant mens han bedyret sin uskyld.
Han var så fortvilet!
Og mellom de såre hulkene undret han på hvordan jeg kunne tro at han var utro etter 15 lykkelige år?
Men jeg skrek til han at Barbara hadde observert dem i tett omfavnelse bak Johansens butikk.
Han falt liksom sammen da, Julius..
Og ryggen var så lut da han  snudde seg og sa at han ga opp å forsøke å kjempe lengre.
Det var så vondt…

Men Barbara har lovet å komme på besøk til meg med sine hjemmelagede havrekaker.
Da kan jeg kanskje få litt trøst og en prat med dette vandrende mirakelmennesket som har viet livet sitt til å hjelpe alle oss uverdige skapninger.
Men jeg savner mannen min.. Han forsvant i går kveld.
Jeg er så bekymret!
Lurer på hvor han har tatt veien…?

Min forbauselse var stor da min far, selvoppnevnt og særdeles entusiastisk slektsforsker, endelig kunne påvise at min tippoldemor og tippoldefar så absolutt var av «tvilsom» herkomst.
Jeg har i veldig mange år blitt fortalt med fnys(!) at min oldemor manglet en far til min bestefar.
Av den eldre generasjon ble hun betraktet som en tvilsom figur.
Ja, endel velmenende nabofruer hadde tidligere med utsøkt forakt, alltid betegnet henne som “en av byens løse fugler” og at hun visstnok skulle gått under navnet “Nattens Dronning” i min barndoms by i prehistorisk steinalder.
(Før jeg kom til verden, med andre ord..)
Og nå som min far endelig, i en alder av mange-og-snart-60, har begynt å skyfle i slektens undergravede sider, har han funnet ut at min Tippoldemamma & pappa var av det farende folk.
Tatere med andre ord. Sigøynere. Roadrunners. Tinker, som det het i Irland.
Romani. Både jeg og pappa strålte av lykke over hans oppdagelse!!
Endelig noe annet enn trauste bønder, handelsmenn, fiskere, klokkere og grinete storkårsfolk som ble sendt på straff hit til ødemarka for en eller annen horribel forbrytelse mot det Danske Riget.
De eneste andre “sære” i slekta bakover jeg hadde lokalisert fra før, var en familie som frivillig hadde emigrert til Sibir(!)
Men. Tilbake til mine famøse Tipp`er.
En av deres døtre, som skulle bli min Oldemor, en nydelig kvinne, var da andre generasjons fastboende tater.
Hun hadde, som tidligere nevnt, ett “ord” på seg for å være laus.
Muligens fordi hun var svært vakker..? Og selvsagt fordi hun var av taterslekt…
Og at hun manglet en far til bestefar, var vel den største skandalen.
At hun giftet seg og siden fikk 4-5 barn med en annen, ble overhode aldri nevnt av de gamle som ellers “visste” alt.
Og ikke vet jeg hvorfor de hele tiden skulle komme trekkende fram med denne skandaleberetningen om min oldemor.
Kanskje fordi man skulle føle at man var arvelig belastet?
Og OM det skulle være ett fnugg av sannhet i dette;
Tusen takk! Å være en løs fugl må da være UENDELIG flott.
Da kan man fly fritt. Men på den tiden var det jo stor skam å være løs, og jeg kan ikke tro at det stemplet var greit å leve med for min formoder.
Og min løse OldeMorFugl ble faktisk satt i bur senere. Godt gift, som det heter.
Mulig hun ble en skikkelig burugle, stakkars?
Men mysteriet med min bestefars far er ennå ubesvart den dag i dag.
Kanskje var han også en løs fugl?
Poenget til sist blir at visst finnes «de gode gamle dagene»..
Men det var nok ikke alle som syntes de var så gode.