nov 5 2011

Hva vi ønsker og hva vi får

Jeg hadde en (som vanlig) svært intressant samtale med min mest brukte samtalepartner, mest forhutlede venn og høyt elskede uvurderlig medsammensvorne. Hun, som jobber i barnehage, pekte på et for meg ganske avslørende faktum:

Kvinner i omsorgsyrker har en egen evne til å havne i forhold med «umodne menn».

Og hvem vil IKKE ha en mann med humor, evne til å være barnslig og impulsiv og gjerne litt furtent bortskjemt..?

Vel. Det høres forkastelig ut når jeg skriver det slik, men faktum er at kvinner ofte tiltrekkes av menn som trenger  dem.

Her er jeg selv intet unntak. Nei, min sann. Selv om jeg aldri (!) kunne jobbet i en barnehage, velger jeg stort sett konsekvent en som behøver meg. På det mentale plan.

Jeg burde vært psykolog eller sosialarbeider og heller tatt betaling for alle timene jeg har brukt til å høre mine ..»amorøse forbindelser» fortelle om seg selv, seg selv og seg selv.

Misforstå meg rett. Jeg føler faktisk ikke at det er galt i seg selv å støtte noen. Å være lojal og bruke tid og uendelig mengde krefter på å forsøke å dra opp noen fra hvilken som helst gjørme de måtte være sugd fast i.

Det kan skje med hvem som helst. Alle trenger vi noen å snakke med.

Min «greie», eller rettere sagt problem, er at jeg glemmer meg selv.

Glemmer å tenke på hvordan mitt liv skal være. Hva jeg selv egentlig ønsker og behøver.

I et egentlig fantastisk tåpelig forsøk på å hjelpe andre som aldri kan bli hjulpet av andre enn seg selv, blir jeg selv offer.

Screw offer.

Jeg sier opp. Denne sosialarbeiderjobben er underbetalt, traurig, enerverende og frustrerende.

Heretter støtter jeg bare de det faktisk hjelper å støtte. Og ikke der hvor jeg aldri får gått inn i rollen som meg selv.

Mamma er jeg allerede på heltid. Flere barn skal jeg ikke ha.

Uansett hvor fortapte de kan virke, er det faktisk en begrenset sjarm ved voksne menn som aldri kan vise ansvar eller omsorg for andre enn seg selv.

 

 


sep 13 2010

Frigide mannfolk


Siden jeg først lærte meg hva ordet frigid innebar, har jeg hatt inntrykk av det å være frigid IKKE var en slags særkvinnelig tilstand og noe menn beklaget seg over til andre menn over ett ølglass eller 10 på puben.

Jeg mente selv at jeg kunne bevitne om at det fantes nok av menn i denne verden som jeg ville karakterisere som frigide.

Men skam på meg, så feil tok jeg!

For i følge Caplex betyr ordet frigid (lat.); kald, kjønnslig ufølsom. — frigiditet, kjønnslig kulde hos kvinnen; manglende evne til seksuell tilfredsstillelse. Jf. impotens.

Med andre ord; Det er ifølge denne forklaringen antagelig  like «vanlig» for en kvinne å være frigid, som at menn lider av impotens. Altså ikke som jeg i min villfarelse trodde; At det var en psykisk, nærmest selvvalgt(!) tilstand. Ja, for slik virker det på menn som klager over at kona er frigid. Hun er det med vilje. For å «straffe» sin stakkars forsømte mann for ett eller annet vagt kvinnelig noe som ingen egentlig begriper hva er.

Men jeg  undrer jeg meg over hvor mye av den klaging over pilsglass eller hva som helst på puben med andre menn som tufter på virkelige opplevde hendelser og erfaringer.

Og ikke representerer en  «kultur» som menn benytter til å gi hverandre mentale kompisklapp på  ryggen.
Er det ikke rett og slett at klaging over ens partners manglende sexlyst er en måte å signalisere til de andre mennene; Jeg er så utrooolig viril!
Jeg får aldri den sex jeg trenger fordi jeg er så mye MANN og testosteron-nivået mitt/utholdenheten min er så enormt at det neppe finnes den kvinne som kan holde tritt med meg. (høhøhø)

Hva er i såfall poenget? Hvorfor synes så mange menn at dette er uendelig viktig å få poengtert?Er de engstelige for å bli ansett som late? Lite attraktive? For gamle? Jeg vetta f…

Nå skal det selvsagt tas høyde for at det finnes tilfeller hvor partneren faktisk er frigid, men det kan da neppe være så utbredt som det kan virke når man overhører «gutta» på byen? Og hva med kona/samboeren/kjæresten?

Hvilke grunner har DE for at de eventuelt ikke har lyst på sex med sin utvalgte som IKKE skyldes at hun er frigid?(Merk at det heter at menn»lider» av impotens, mens kvinner ikke «lider» av frigiditet. De er frigide. De «lider» ikke av det, underlig nok.)

Kanskje mannen stinker? Bader annenhver påske? Grafser av henne klærne,napper litt i loffen, stirrer på puppene hennes og så er han ferdig med forspillet? Eller lever hun i total uvitenhet om at mannen med foraktfull skuffelse kaller henne frigid ovenfor andre menn?

Kanskje har hun har ingen problem med sexlivet, og har heller aldri hørt en eneste klage. Hun føler seg både attraktiv og fornøyd. Hva er da grunnen til at mannen hennes ønsker å nedvurdere henne ovenfor andre?

Henger det da sammen med den  tidligere nevnte mannekulturen?

Men vil tror det finnes tilfeller der bildet er helt omvendt.Totalt. Det er mannen som er seig. Som ikke vil. Som er impotent. Men klager over at partneren ikke vil.

Men om da mannen lider av impotens;

Hva blir kvinnen fortalt om hun søker råd? Hos legen eller venninnene. Joda! Impotens( om den da ikke kommer av en rent medisinsk tilstand) kureres av nytt lekker blondeundertøy, blowjobs, mat, massasje og at ens partner blir slankere/yngre/penere. Slank deg, plei han på alle vis. Kjøp sexy klær og bli NY og spennende!

Men hva med en kvinne som er frigid? Burde ikke hennes frigide tilstand kureres av de samme tjenester gitt med iver fra hennes oppmerksomme og kjærlige mann?

( Bortsett fra at de fleste kvinner kanskje ikke synes det er så forferdelig intressant å se sin mann i lekkert blondeundertøy)

Men sjelden har jeg hørt noen gi råd til en mann om slike ting. En kvinne som er frigid, er en tapt sak. Hun blir gitt opp, klaget over og ærklært uegnet som sexpartner og Kvinne.

The end!


aug 24 2010

Mat til gribben? (Eller; ett kort resymè)

Hvordan fange en mann og holde på han er sørgelig enkelt:

En manns ego er vanligvis  den enkleste, mest banale  vei til hans hjerte.

Veien går ikke via magen.

Ikke penger.

Ikke en kvinnes slående vakre utseende.

Men hans selvfølelse er the yellow brick road til, om ikke landet Oz, så i det minste en mannelig sjel.

Hvordan man «fanger» en manns oppmerksomhet er utelukkende ett spørsmål om hvor langt man er villig til å gå for å fôre hans umettelige ego. Menn svelger iallefall uendelig kjapt enhver form for ros, oppmerksomhet eller sympati. Hans selvfølelse er som en svamp. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse.

Mens en kvinne kan sultefôres i lange, uendelige tider uten den slags mat til sjelen, er en mann umettelig, grådig og bortimot umulig å stappe ferdig med egofyll.

For hans selvfølelse er som ett av universets svarte hull. Det suger til seg alt det kommer over. Som en galaktisk støvsuger i miniatyr, slurper mannen i seg alt han finner som kan fylle hans øre med go`ord om den viktigste person i der ganze welt:

Han selv.

Ikke bare er de aller fleste menn ute av stand til å sette ett annet menneske over sitt eget selv, men de mangler stort sett all interesse utover det som kan fungere som nødvendig fyllmasse til det uendelig sorte hullet.

For å kapre og holde på en mann, bør man smiske, lytte og alltid være enig. Pluss noen diskusjoner iblandt hvor man etter en viss tid anser seg som»beseiret». Alt handler om taktikk.

Sad.

But true.


mar 9 2010

Debattkunst for Menn

Menn evner ikke å debattere med kvinner.
En manns hjerne går direkte over i auto-pilot-modus når han mottar et saklig argument av en kvinne.
I hans hjerne kobles da inn den STORE sikringen som alle menn fikk utlevert ,om ikke ved fødselen, så i alle fall i konfirmasjonsgave:
“hvordan slippe å ta en kvinne seriøst og vinne diskusjonen -sikringen ”

Det finnes et utall av metoder og argumenter som MANNEN bruker når han skal komme seg unna med sin tvilsomme ære i behold.
I stedet for å svare skikkelig, kan man bli helt Bob Kåre, og late som om hun ikke finnes.
Eller man kan skule strengt eller gjerne fordømmende og argt på kvinnen. Ta en overlegen mine og dynge henne ned med summen av sine tillærte mannefordommer og inngrodde forakt.
(foretrukket metode for de skikkelig dårlige mannlige debattanter)
Eller man kan si at man er “skuffet” over at hun mener dette og hint. Gjerne moralisere og si at “sånt gjør man ikke!”
For… en kvinne skal sukke og smile og helst unnskylde at hun har det synet hun har. Eller hun skal bagatellisere det.
Aller helst med uttrykk som; “det er nå bare min mening, da… hehe *fnis*”, “ja, beklager at jeg bringer dette på banen”.
Om hun er av den mer utspekulerte og utadvendte typen, kan menn faktisk godta en kvinne som pakker inn argumentene i vakkert, hjerteformet flørtepapir.
“Ja, du store sterke mann, men vet du det at det faktisk eeer slik atte“…
De aller fleste menn føler seg kun truet av kvinner som er saklige. Det skremmer vannet av dem.
For de klarer ikke å forstå hvordan et sånt vesen oppstår.
For dem er kvinnen enten en husmor eller en hore.
Menn klarer ikke å forstå hva kvinner faktisk sier! For dem oser det enten nybakte boller/klesvask eller parfyme/fransk horehus av ordene til en kvinne.
Når de da blir konfrontert med saklighet som faktisk fullt ut matcher ELLER overgår deres egen, blir de enten stumme, eller så ber de kvinnene om å roe seg ned.
Er dette virkelig argumentasjonen og diskusjonens edle kunst pr i dag?
Jepp. Slik skaffer mannlige debattanter seg et slags overtak. Overse eller bagatelliser kvinnen som debattmotstander.
Her er alt lutter 30-tall og kona steller hjemme, passer barn og lager middag og vasker hus. Mannen kommer hjem, forlanger middag og resten av dagen fri til egenpleie mens han røyker og leser avisen.
Og “Min lille due”, må for alt i verden ikke finne på å ha noe så radikalt som egne meninger! Da må hun i alle fall pakke dem inn i rosa sukkerspinn og teddybjørner eller “unnskyld for at jeg plager din overlegne mannehjerne med mine bagatellmessige meninger”.
Det er for så vidt usannsynelig spennende å se at dette faktisk funker i praksis! I realitet!
Kvinner bruker ennå kvinnelist og ikke reelle argumenter for å eventuelt få støtte for sitt syn.
Menn benytter SIN rolle aktivt for å hele tiden minne dem på; Din plass er i kjøkkenet, kjærring.
Og til og med kvinner selv modererer kvinner.
Indirekte fordømmelse av de kvinner som faktisk våger å stå for sine meninger. Med å rett og slett avfeie all logikk og argumentasjon som svada, eller; huff du bråker, ååå det er SÅ ukvinnelig å ha meninger, MÅ du si imot hele tiden, Har du et markeringsbehov, eller..? osv,osv
Eller HELST skli ut i en; du-har-valgt-samme-kjole-som-meg-med -VILJE -kamp som overhode ikke bidrar med et fittens konstruktivt dugg i en saklig debatt.

Men menn skal ha det.. Ikke alle er slik.
Noen av dere evner faktisk å forstå at en kvinne er et menneske med like stor rett til å ha sterke meninger som dere.
Men man må kunne forlange at samtlige menn er i stand til dette.
I alle fall etter kristen tidsregning, lever vi i 2010.
Likestilling blir faktisk ansett som passè og ferdigdiskutert.
Vi har full likestilling.
My ass.
Nora har ennå ikke gått ut av døra.