KlissKlissKliss
Jeg har ramlet i det bunnløse kløfta mellom fornuft og stabilitet som populært blir kalt Romantikk.
Med veldig få ord beskrevet som : For elsket.
Jeg kjenner fnatten tar meg!
Jeg hater å bli så klissete.
Jeg begynner å føle meg som en fluffy sukkertøykosebamse!
Jeg begynner å sukke ved synet av fullmånen, tar meg selv i å foretrekke ballader framfor Weidmans heil, har nesten sluttet totalt å ta til meg næring, sover dårlig og våkner med ett idiotisk flir hver eneste morgen.
Og det er definitivt noe spesielt ved å forelske seg.
Det minner om en mindre hjerneskade. Lobotomi light?
Jeg kjenner den kritiske sansen krymper som en tissefant i isvann.
Jeg kjenner at mitt klarsyn blir vrengt til det syvende himmelskuende fåreblikket.
Jeg føler at bakken forsvinner, og klokkene ringer, og BLÆH!!
Finnes det noe EKLERE enn disneystjerner i øynene???
Men jeg trives… Jeg ler og smiler og er vanvittig glad!
Og når Den Vakreste, Flotteste Mann I Verden viser seg foran meg som et omen fra en ubegripelig tilværelse der inne i framtiden.. Og jeg IKKE løper skrikende vekk som jo alle fornuftige mennesker som ønsker seg fred i sjelen ville ha gjort..
Det… er ett sikkert tegn på at jeg er angrepet av den onde sykdommen.
Og jeg skriver DIKT!!!
Greit nok stinker de verre enn ånden til en vassrotte, men se bare hva jeg kastet vekk tiden med å skrive ned i går:
Vakre kjærlighet som driver gjøn med absolutt alle og alt.
Vi elsker deg fordi du lar oss glemme alldagers elendighet.
Vi vil grave oss ned i dine luftige sukkerspinnskyer og drukne oss i rød glede.
I et vakuum av seksuell spenning kan vi flytte og knuse til støv alle fiktive fjell vi skaper oss for å ha noe å overvinne sammen.
For vi skal skape samhørighet. Vi skal ha noe sammen som ingen kan ta fra oss.
Noen gang.
Vi er sterke og uendelig opphøyde i gjensidig beundring og sanseløs elskovsrus.
Vår plass på planeten kan defineres ut fra den andres nærvær, og vi kan tumle inn i evigheten båret på den andres intense soveromsblikk.
Vi kan aldri være uten hverandre.
Vi finner mening i våre kamper sammen. Vi løser livets egen gåte.
For vi har alle svarene vi behøver.
Fram til lykkerusen transformeres til en sinnsvak skallebank og seriøse fyllenerver av Hverdagen.
…………
Dette er patetisk.
Jeg trenger motgift!
