Jeg har ramlet i det bunnløse kløfta mellom fornuft og stabilitet som populært blir kalt Romantikk.
Med veldig få ord beskrevet som : For elsket.
Jeg kjenner fnatten tar meg!
Jeg hater å bli så klissete.
Jeg begynner å føle meg som en fluffy sukkertøykosebamse!
Jeg begynner å sukke ved synet av fullmånen, tar meg selv i å foretrekke ballader framfor Weidmans heil, har nesten sluttet totalt å ta til meg næring, sover dårlig og våkner med ett idiotisk flir hver eneste morgen.
Og det er definitivt noe spesielt ved å forelske seg.
Det minner om en mindre hjerneskade. Lobotomi light?
Jeg kjenner den kritiske sansen krymper som en tissefant i isvann.
Jeg kjenner at mitt klarsyn blir vrengt til det syvende himmelskuende fåreblikket.
Jeg føler at bakken forsvinner, og klokkene ringer, og BLÆH!!
Finnes det noe EKLERE enn disneystjerner i øynene???
Men jeg trives… Jeg ler og smiler og er vanvittig glad!
Og når Den Vakreste, Flotteste Mann I Verden viser seg foran meg som et omen fra en ubegripelig tilværelse der inne i framtiden.. Og jeg IKKE løper skrikende vekk som jo alle fornuftige mennesker som ønsker seg fred i sjelen ville ha gjort..
Det… er ett sikkert tegn på at jeg er angrepet av den onde sykdommen.
Og jeg skriver DIKT!!!
Greit nok stinker de verre enn ånden til en vassrotte, men se bare hva jeg kastet vekk tiden med å skrive ned i går:
Vakre kjærlighet som driver gjøn med absolutt alle og alt.
Vi elsker deg fordi du lar oss glemme alldagers elendighet.
Vi vil grave oss ned i dine luftige sukkerspinnskyer og drukne oss i rød glede.
I et vakuum av seksuell spenning kan vi flytte og knuse til støv alle fiktive fjell vi skaper oss for å ha noe å overvinne sammen.
For vi skal skape samhørighet. Vi skal ha noe sammen som ingen kan ta fra oss.
Noen gang.
Vi er sterke og uendelig opphøyde i gjensidig beundring og sanseløs elskovsrus.
Vår plass på planeten kan defineres ut fra den andres nærvær, og vi kan tumle inn i evigheten båret på den andres intense soveromsblikk.
Vi kan aldri være uten hverandre.
Vi finner mening i våre kamper sammen. Vi løser livets egen gåte.
For vi har alle svarene vi behøver.
Fram til lykkerusen transformeres til en sinnsvak skallebank og seriøse fyllenerver av Hverdagen.
“Søker ung, velbygd 18-30 åring for slakt.
Mesterslakteren“
.
*Armin Meiwes*
Slik annonserte Armin Meiwes (født 1961) etter et villig slakteoffer via et chatrom i Tyskland.
Han bodde i Rotenburg og hadde en respektabel jobb som dataingeniør.
Og.. han hadde en sterk fasinasjon av mennesker.
Som mat. Tilberedt på gastronomisk vis, selvsagt!
Han uttalte følgende i sitt første tv-intervju på RTL i 2007:
“Jeg sauterte kjøttet fra Bernd med salt, pepper, hvitløk og muskatnøtt, og serverte det med potetkroketter, rosenkål og grønn peppersaus.”
Han fisket opp den omtalte og senere fortærte Bernd med sin annonse på nettet.
Bernd var meget ivrig til å la seg bli spist og var i nærmest lykkerus over å ha funnet en slik mann som Armin.
Bernds høyeste ønske var faktisk å bli slaktet.
Ikke uvanlig var Bernd utad aldri noensinne mistenkt av sine nærmeste for å ha mentale problemer.
Han hadde vært lykkelig forlovet med en kvinne i mange år, før han i en alder av 42 fant ut at han hadde en dragning mot menn.
Han brøt forlovelsen, og ble sammen med en mann på 27.
Verken Bettina eller hans unge, nye kjæreste merket på noe tidspunkt at Bernd var noe annet enn en oppegående datatekniker med et ganske velordnet og greit liv.
Men Bernd slet med hva psykologene kalte en alvorlig personlighetsforstyrrelse og en sterk dragning mot selvødeleggelse og hadde faktisk tidligere forsøkt å overtale en prostituert,(mot en meget høy sum) til å bite av han penis.
Den prostituerte hadde, MEGET forståelig nok, avslått Bernds tilbud.
Man kan vel trygt si at han fant den perfekte medspiller for sin tragiske, dramatiske og groteske avslutning på livets scene i Armin, som helt siden tenårene hadde drømt om å kunne ete et menneske.
*Bernd Brandes*
Psykologene har selvsagt forsket og gravd i Armins hode for å forsøke å finne en noenlunde plausibel forklaring på hva denne groteske fasinasjonen skrev seg fra.
Alle de klassiske indikasjoner er med, på et vis..
Dominerende mor som helt til hennes død i 1999 behandlet sin sønn som et mindreårig barn.
Han hadde en dyp sympati for og identifiserte seg med heksa i eventyret om Hans og Grete, i motsetning til andre barn som jo vanligvis blir skremt av den barnespisende skrekkskikkelsen.
Uansett.
Hans vei til oppfyllelsen av sin fantasi om å spise et menneske og også på dette vis sørge for at vedkommende han fortærte” alltid ville være hos han” i etterkant, ble stadig brolagt med mer og mer realitet da han etter sin mors død, la ut sin sære annonse på internett.
De første svarene gjorde han ganske sur og desillusjonert, da de frivillige slaktoffer som meldte sin interesse enten var for overvektige eller de trakk seg da avtalen utviklet seg mot en fullbyrdelse.
Men Bernd Jürgen Brandes…
Trakk seg ikke.
Han skrev mailer til Armin om at han inderlig håpet Armin var seriøs når han ønsket å kastrere, drepe og spise opp Bernd.
Som en ekstra bisarr detalj kan nevnes at Armin studerte matlagingsprogrammer på tv i tiden fra han begynte å kommunisere med Bernd i januar, fram til mars måned da de traff hverandre.
Armin var faktisk bekymret for sine kokekunster som var ganske mangelfulle, og ønsket å “hedre” sin middagsmat og gjøre sitt ytterste for at Bernd skulle smake fortreffelig.
9 mars 2001 ble begges livsdrøm oppfylt.
Bernd ble gitt 20 sovetabletter og en halv flaske snaps for å døyve smertene som ville komme.
Armin forsøkte å bite av Bernds penis, men klarte det ikke.
Hans tenner var ikke skarpe nok.
Siden ble dåden utført med en sløv kniv, før de begge satte seg til bords for å spise Bernds penis.
Men kun stekt var det en mislykket affære, da den var usannsynelig seig!Så Armin kokte den opp med salt, pepper og hvitløk i en gryte og de forsøkte å nyte middagen på nytt.
Da smakte det noe bedre, fortalte Armin.
Men Bernd blødde stadig kraftigere etter hvert som måltidet skred fram.
Han mente selv at smertene ikke var så grusomme, dopet som han var.
Men han la seg i badekaret til Armin, mens Armin tålmodig satte seg ned for å lese en “star trek”-bok. Her er det tydeligvis en viss uenighet om akkurat hvorfor Bernd ble lagt i badekaret. I noen artikler blir det hevdet at han lå der i 10 timer av praktiske årsaker; altså; for at blodet skulle få tid til å sildre mest mulig ut av Bernds kropp.
Andre artikler hevder at han bare skulle vaske vekk blodet i skrittet og gjøre seg klar for siste akt.
Etter badet ble Bernd i alle fall lagt på en benk, hvor han fikk et avskjedskyss fra sin slaktervenn.
Med en lang kniv skar Armin han i nakken slik at Bernd forblødde.
Siden hengte han opp og parterte Bernd i passende stykker og mesket seg siden i ukevis på disse bitene.
Merkelig nok kom det aldri fra han et stygt, tilfreds rap og en konstatering om at Bernd var et “godt menneske”.
Men Bernd hadde vært dyktig i engelsk og Armin mente at hans egne engelskkunnskaper hadde tatt seg betraktelig opp etter å ha fortært Bernd.
Dette er et velkjent motiv for kannibalisme.
At man ved å spise et annet menneske, skal kunne adoptere deres kunnskaper eller egenskaper.
At et menneskes sjel og tanker integreres i det individ som konsumerer det.
Armin filmet også hele seansen.
Av de etterforskerene som i embetes ærend var tvunget til å se på den nesten 3 timer lange brekningsframkallende videoen, havnet de fleste hos krisepsykiater etterpå.
Det nesten aller mest bisarre ved hele denne vanvittige historie, som klippet ut av en meget sær skrekknovelle, synes jeg personlig var det faktum at Armin Meiwes IKKE ble betraktet som “unormal”.
Ingen psykolog kunne henge noen passende psykiatrisk diagnose på denne velfungerende mannsperson som smilende og blidt forklarte seg i retten.
Han var da også meget opptatt av at hans slakteoffer skulle stille opp FRIVILLIG.
Gjensidighet… Det var aldri snakk om et snikmord i natten.
Ingen vill kamp eller engang overtalelser av Bernd.
Bernd ønsket å dø.
Armin ønsket å spise han.
Jaja.
Jeg vet ikke helt hvor man skal “lande” i definisjonen på hva slags menneske Armin er.
Noen kalte han monster.
Rettsaken var dessuten et kapittel for seg, siden man i utgangspunktet mente at Armin ikke kunne tiltales for mord.
Brandes var jo et villig offer?
Og kannibalisme er faktisk ikke en straffbar handling i seg selv.
Armin fikk åtte og et halvt år for barmhjertighetsdrap.
Siden ble dommen anket og Armin fikk livstidsdom for mord.
Man mente at Brandes ikke kunne regnes som en bevisst og villig samtykkende mentalt frisk person.
I skjerpende omstendighet kom også uttalelser fra Armins psykolog om at Armin ennå fantaserte om å spise mennesker.
Som en liten fotnote kan da nevnes at Armin har blitt vegetarianer i fengslet.
Han finner den kommersielle utnyttelsen og produksjonen av kjøttdyr bestialsk.
**Rammstein.. gav i 2004 ut albumet Reise, Reise.
En av sangene handler om dette bisarre dramaet:
Mein teil = min bit/del
(tysk teil; kan oversettes med “ting” slang for penis)**
(Galgenhumoren i sangen til Rammstein er fantastisk…
«Du blir hva du spiser» er en setning som fester seg hos MEG, iallefall..:-p)
…………
