Og fordi det faktisk finnes altfor mange mennesker som IKKE har hørt om denne fenomenale gitaristen.
Her er noen syn-og-lytteopplevelser:
For de som( ikke er som meg, og stort sett bare hører på musikken)
vil vite mer om Bjørn Berge, kan lese her:
http://www.bjorn-berge.com/
Jeg har forsøkt å sammenfatte en del litteratur som stort sett bare er tilgjengelig på engelsk om Kali.
Denne Gudinne blir framstilt som den nærmest personifiserte grusomhet, men bærer i seg de dypeste og uunngåelige sannheter som mennesker til alle tider har latt seg skremme av, forsøkt å unngå og søkt frelse for.
Kali, hinduisk gudinne (sanskrit:काली):
Likbrennerenes Gudinne. Mor. Jomfru. Fortærer. Ødelegger. Livgiver. Beskytter.
Kjent fra Devi Mahatmya, en tekst fra det femte eller sjette århundre e.Kr.
I denne teksten blir hun beskrevet som en skapning født fra pannen av gudinnen Durga (Det mest brukte navn på Shivas hustru) under en av hennes strider med de onde kreftene i verden. (Selv om legenden forteller at hun fødes fra Durga, er Kali ett aspekt av Durga. Man kan karakterisere Kali som Durgas sinne og raseri personifisert i en ny Gudinne)
Legenden forteller at Kali ble så involvert i drapsorgien at hun mistet all sans og beherskelse og begynte å ødelegge alt hun kunne få øye på.
For å stoppe henne, kastet Shiva seg under hennes føtter.
Sjokkert av dette synet, stakk Kali ut sin tunge i forbauselse, og stoppet endelig opp i sin morderiske beserkgang.Derfor er oftest Kali avbildet med en overrasket mine, stående med en fot på Shiva’s bryst, den andre på hans lår, med sin enorme tunge stikkende ut av munnen.
Kali identifiseres gjerne med direkte som Durga, og er sentral i den hinduiske tantrismen.
Men Kali dyrkes også ofte i kraft av seg selv og hennes kultus er spesielt populær i Bengal.
Hun fremstilles ofte naken, smykket med avhugne hoder, i vill dans på slagmarken eller likbrenningsplassen.
Selv i sin grusomme form er gudinnen gjenstand for sine tilbederes ekstatiske kjærlighet (bhakti), og en rik hymnediktning, særlig på bengali, lovpriser Kali.
I kulten tilbes hun i egne templer der hun får blodige ofre, vanligvis geiter.
Kali Ma, kalt «Den mørke mor».
Hun har fire armer, med et sverd i den ene hånden og hodet av en demon (Ravana el Raktabija ) i en annen.
De to andre hender velsigner hennes tilbedere, og maner dem: «frykt ikke»!
Hennes tunge stikker ut av munnen, øynene er røde, og ansiktet og brystene er besudlet med blod der hun står over Shivas kropp.
Hun har to dødningehoder som øreringer, et halskjede av femti menneskehoder som står for de femti bokstavene i alfabetet sanskrit, som symboliserer uendelig kunnskap.
Hennes svarte hudfarge symboliserer hennes altomfattende og transcendentale natur.
Mahanirvana Tantra sier;
«Akkurat som alle farger forsvinner i svart, så forsvinner alle navn og former i henne. Hennes nakenhet er urtid, grunnleggende, og gjennomsiktig som Naturen – jorden, havet og himmelen. Kali er befridd fra illusoriske dekker, for hun er utenfor all Maya(?) eller «falsk bevissthet.» Hennes hofteholder av menneskehender representerer arbeid, og frigjøring fra karmasyklusen. Hennes hvite tenner viser henne indre renhet, og hennes røde, rullende tunge indikerer hennes altetende natur – hennes ukritiske nytelse av alle verdens gode smaker.Hennes sverd er ødeleggeren av falsk bevissthet og de åtte båndene som binder oss.
Hennes tre øyne representerer fortid, nåtid og fremtid», – de tre moduser av tid – en egenskap som ligger i selve navnet Kali (‘Kala’ på sanskrit betyr tid).
Den eminente oversetteren av Tantriske tekster, Sir John Woodroffe i Garland of Letters, skriver:
«Kali er så kalt fordi hun fortærer Kala (Tid), og deretter fortsetter hennes egen mørke formløshet.»
Kalis nærhet til kremasjon begrunnes der de fem elementene eller «Pancha Mahabhuta» kommer sammen, og alle verdslige vedlegg blir frigitt, som igjen peker mot syklusen av fødsel og død. Den tilbakelente Shiva ligger nedbrutt under føttene på Kali, og antyder at uten kraft Kali (Shakti), er Shiva inaktiv og maktesløs.
Den klassiske framstillingen av henne stående over sin døde gemal, Shiva, mens hun fortærer hans innvoller, innebærer nok en tolkning av scenarioet.
Kali sies i dette aspektet å være; «Den hugrende jord, som fortærer sine egne barn og feter seg opp på deres lik …»
Hun er bildet på det feminine, særlig morsaspektet, fordi liv og fødsel er ubønnhørlig knyttet til død og ødeleggelse.
Giver av liv samt fortærer av sitt avkom.
Hun blir fryktet sterkere enn Shiva, sin mektige gemal.
Trolig virker bildet av den sinte, straffende, kastrerende Far mindre truende enn den destruktive morsfiguren Kali respresenterer.
Kanskje fordi hun symboliserte den ubønnhørlige virkeligheten døden, mens han bare symboliserer en smertefull dom FØR døden.
Kali var havet av blod i begynnelsen av verden.Hun er den opprinnelige massen hvori alt liv blir vekket.
Hennes endelige ødeleggelsen av universet er manifestert i ødeleggelsen av den enkelte, selv om hennes karmahjul alltid bringer reinkarnasjon.
Etter døden kommer «ingenting-til-alle», noe som tantriske vismenn kalte den tredje av tre tilstander; å oppleve det var som opplevelsen av drømmeløs søvn.
Denne tilstanden ble også kalt «Altets skjød, begynnelsen og slutten av vesener.»
Et aspekt som dukker opp i alle myter som omhandler dommedag, hvor Kali i dette tilfelle representerer det arketypiske Kaos.
Den fullstendige dyptgripende betydningen av funksjonene til Kali som liv-giver, bevarer, og jeger, som er mindre kjente manifestasjoner av gudinnen, har blitt forkastet eller ødelagt gjennom århundrene.
Mange vestlige tolkninger av Kali i kunst og litteratur viser utelukkende til det destruktive aspekt av denne gudinnen, og har en tendens til å framstille henne som gjennomgående skremmende og ond.
I London Museum er et bilde av henne som er merket «Kali-Å ødelegge Demon.»
The Encyclopedia Britannica forkaster henne fullstendig som opphav til livgivende begynnelse.
Gudinnen er nevnt i en kort avsnitt som partneren til Shiva, og «en gudinne av sykdom.»
I hinduismen har Kali alle tre funksjoner som er tildelt gudene:
Brahma, skaperen, Vishnu, som bevarer, og Shiva, ødeleggeren.
Det bemerkes at Vishnu, som er antatt å ha ført verden ut av primalavgrunnen, skrev følgende om Kali: «Mor er årsak til all forandring, manifestasjon, og ødeleggelse … hele universet hviler over henne, stiger ut av henne og smelter inn i henne.
Fra Henne krystalliseres de opprinnelige elementer og kvaliteter som konstruerer en tilsynelatende verden.
Hun er både mor og grav …
Gudene selv konstrueres ut av hennes modersubstans, som er både bevissthet og potensielle glede. »
Som mor ble Kali kalt Skatte-Huset Medfølelse (Karuna), giver av liv til verden, livet til alle liv.
Til tross for populær vestlig tro på at hun er bare er et symbol på ødeleggelse, er hun kilden til alle slags kjærlighet, som renner ut i verden gjennom Kvinnene; hennes agenter på jorden.
Dermed er det sagt om en mannlig tilbeder av Kali, «bøyer ned ved føttene til kvinner,» om dem som sine rettmessige lærere.
Noen sier navnet Eva kanskje stammer fra Kali’s leva eller Jiva, det opprinnelige kvinnelige prinsippet om manifestasjon,i det hun fødte sin «første manifestert form» og kalte ham Idam (Adam).
Hun bar samme tittel gitt til Eva i Det gamle testamente: Mother of All Living (Jaganmata).
Selv referert til som «En»,er Kali alltid en treenig Gudinne:
Jomfru, Mor, og Gammel viskvinne.
Denne triaden som ble dannet for kanskje så mye som ni eller ti tusen år siden, har blitt manifestert i mange kulturer.
Kelterne med trippel Morrigan, grekerne med sin trippel Moerae, de norrøne med sine normer, romerne med sine Fates og triadisk Uni (Juno), egypterne med trippel Mut, og den arabiske Moon-gudinne.
Kali kan identifiseres overalt.
Hennes treenigheten er gjenkjennelig i den kristne trippel-Guddommen.
Tradisjonelle vestlige kulturer konkluderer gjennomgående at Gudommer alle er mannlige,
men i det gamle hebraiske testamentet er ordet for Ånd, ruwach,et hunkjønn.
Blodoffer var like viktig i tilbedelsen av Kali som de var i dyrkelsen av den tidlige bibelske Gud.Denne Gud befalte at blodet skal tømmes på hans alter (Mosebok 29:16) for syndenes forlatelse. (Nr 18:09)
Jødiske prester spiste det ofrete kjøttet selv, mens troende av Kali fikk lov til å spise sine egne offergaver.
Kali krevde at bare mannlige dyr ble ofret, en skikk som går tilbake til den primitive tro at hannen ikke har noen del i generasjons-syklusen.
Guden Shiva, Kali’s ektefelle befalte at dyr av hunkjønn ikke skulle bli drept på alteret.
De tantrisk tilbedere av Kali godtok hennes forbannelse og destruktive natur.De visste at livets mynt har to sider, livet og døden.Og den ene siden kan ikke eksistere uten den andre.
Hennes hengivne mannlige tilbedere ville sagt at hun var; «Hans Gudinne, hans kjærlige mor, som gir fødsel og elsker ham i kjødet, ødelegger hun også ham i kjødet. Hans bilde av henne er ufullstendig hvis han ikke også kjenner henne som hans søndersliter og fortærer. »
Navnet Kali Ma kommer fra Kalma som hun ble kalt i Finland, en som jakter i graver og fortærer de døde.
Hun blir også kalt den Svarte Gudinne.
Europeisk «hekser» dyrket henne på gravsteder av samme grunn som de tantriske yogier og dakiniene dyrket henne under kremeringssermonier som Smashana-Kali:
Lady of the Dead.
Tidligere hedninger tilba henne på gravplasser som Svarte Moder Jord.
Og på romerske gravstener står frasen;
mor fødte meg- mor bar meg- mor tok meg tilbake.
Kjærligheten mellom den guddommelige mor og hennes menneskebarn er unik.
Kali, Den Mørke Moder og hennes tilhengere har ett svært kjærlig og intimt bånd, på tross av hennes fryktelige utseende.I dette forholdet er tilbederen et barn og forutsetter at Kali tar form av den stadig omtenksomme Mor.
Kalis forkledninger og navn er mangfoldige.Shyama, Adya Ma, Tara Ma og Dakshina Kalika, Chamundi er populære former.Så er det Bhadra Kali, som er mild, Shyamashana Kali, som kun bor i bakken under kremasjonsstedet.
De mest kjente Kalitempler er i Øst-India – Dakshineshwar og Kalighat i Kolkata (Calcutta) og Kamakhya i Assam, et sete for tantrisk praksis. (Byen Calcutta er forøvrig oppkalt etter Kali)
Ramakrishna Paramhamsa, Swami Vivekananda, Vamakhyapa, og Ramprasad er noen av de legendariske hengivne av Kali.
En ting var felles for disse helgener – alle elsket gudinnen så intimt som de elsket sin egen mor.
«Mitt barn, du trenger du ikke vite mye for å behage meg.Bare Elsk Meg Inderlig.Snakk til meg, som du ville snakke med din mor,hvis hun skulle holdt deg i sine armer. »
Kilder; Kali, The Dark Mother,
diverse andre tilfeldige nettsteder og Wikipedia.
Hvorfor synes jeg det er så uendelig langt imellom folk jeg virkelig LIKER?
Altså; Mer enn bare synes ett menneske er grei nok, hyggelig eller mulig å ha i møblerte hjem.
De jeg virkelig liker, bruker jeg å klare å holde kontakten med.
Men det er faktisk ytterst få av disse mennesker rundt omkring.
Kanskje ikke så merkelig. Hadde man virkelig LIKT alle man traff..
Fy perkele for et arbeid det ville blitt å holde kontakt med samtlige.
Men jeg kan ikke annet enn forundre meg over hvorfor jeg ikke liker flere enn det jeg faktisk gjør.
Familien min er flott. Men det er absolutt ikke alle jeg LIKER der heller, sånn i realitet.
Rart?
Også er det vennene mine. Har ikke flust.
Har ikke en diger krets.
Men de jeg har, LIKER jeg. Ordentlig.
Og at jeg liker noen, opphører ikke selv om jeg krangler med vedkommende, er bittert uenig eller mister kontakten for en periode.
De man liker, LIKER man som oftest uansett.
I alle fall jeg.
Ok. Om uenighetene er FOR dype, og den mentale avstanden blir for stor..
Kan jeg faktisk begynne å mislike/distansere meg fra ett individ jeg tidligere har LIKT.
Men det hender ytterst sjelden.
Så har vi nærmiljøet her jeg bor.
Hm. Jeg har ennå ikke funnet flere enn ett eneste menneske jeg virkelig LIKER her.
Og jeg har bodd her en god stund.
Nå er jeg absolutt ikke noen selskapsløve. Definitivt ikke.
Jeg trives aller, aller best i eget selskap.
Men noen ganger føler man vel at man kunne behøve litt selskap og nye impulser, og da føles det litt stusselig å prate i telefon med vennene mine som bor (veldig) langt herfra.
Hvorfor i helsike kan man ikke slå på en eller annen slags knapp?
<Trykk her for å LIKE>
(<Trykk her for å MISLIKE> hadde også vært veldig kjekt innimellom)
Det er ikke sånn at jeg skuler på folk heller.
Jeg avskyr dem ikke. Jeg har som oftest ingenting imot dem overhode.
Det er bare mer sånn… Perifert. Ingenting felles. Hei og hade.
Aldri mer enn det. Takk og pris, sånn sett. Hadde jeg vært tvunget til å prate mer enn høyst nødvendig med ett menneske jeg ikke virkelig LIKER, vet jeg ikke helt hvor langt høflighetsgrensa mi ville strukket seg.
Men jeg prøver. Jeg forsøker å smile, i det minste.
Nå er dette helt sikkert en sånn greie som mange andre også opplever, men som man tror man er så eksklusivt alene om å føle?
Antagelig.
Jeg lar det bare plage meg når jeg funderer over om jeg har begynt å bli mannevond.
Men det.. Har jeg antagelig vært bestandig?
Og jeg innser at jeg liker meg selv altfor godt til å ønske meg en drøss med vesner omkring meg som jeg egentlig ikke har noe som helst annet felles med enn at vi tilhører samme art.
Tenkte jeg skulle slenge opp en lapp her på bloggen min. Om det bare hadde vært mulig.
Klistre den over hele siden; Wakka has gone walkabout.
Jeg synes det er forbasket urettferdig at det egentlig er en åndelig reise langs sangveiene i Australia forbeholdt mannlige Aborginere.
Skikken er så fantastisk og må jo være den optimale, gyldne anledning til å bare føle seg i live.
Egentlig synes jeg dette skulle innføres, selvsagt på frivillig basis, for samtlige nordmenn og kvinner.
Bortsett fra at walkabout her i landet ville blitt mindre plagsom mht å finne vann.
I dette landet er det MASSE vann.
Overalt. Faktisk nesten for meget.
Og muligens ville jeg støte på mennesker jeg aldri ville møtt på uten å dra walkabout.
Men det ville være greit å slippe. Å kunne vandre sammen med hunden min og veldig lite annet i 6 måneder.
*Sukk*
Når man har barn kan man liksom ikke ta seg ett halvår fri sånn helt uten videre og bare forsvinne.
Sikkert en av grunnene til at walkabout tradisjonelt sett er forbeholdt menn.
Da de hvite kom til Australia og skulle ha aborginere i arbeid, var det ikke sjelden at de ansatte Aborginere bare forsvant fra jobben en dag.
Gone walkabout.
Herlig konsept!
Og i følge gamle tradisjoner, måtte en aborginer gone walkabout kunne sanger. På en hel del ulike språk.
De har ganske mange forskjellige språk, Aborginerene.
Alt etter hvor de befinner seg geografisk.
Og i disse sangene lå nøkkelen til å orientere seg. De var rett og slett kart.
Og en riktig flink walkabouter,(!) kunne finne fram stort sett over hele det Australske kontinent med disse sangene riktig memorert i sitt hode. Derav navnet sangveier.
Eller songlines på engelsk.
Men jeg leste på wiki at denne tradisjonen kan ha ganske profane røtter også.
Siden en Aborginer slet tungt med å kunne ta seg fri til å besøke slekt eller delta i sin stammes sermonier når de var ansatt hos en surmaget hvit sjef, kunne Aborginerene ofte si de var gone walkabout når de i realiteten faktisk stakk av.
Men, som sagt; Wakka wants to go walkabout.
Gladelig.
http://en.wikipedia.org/wiki/Songlines:
Jeg startet min reise på internet for ganske mange år siden.
Det begynte med nettbank og pornosurf.
Siden fant jeg ut at det var ganske gøy å chatte.
Så ble det blogging.
Og jo flere mennesker jeg traff på, jo mer kjente jeg at jeg ble tynnslitt.
Jeg ble lei.
Fed up, og til syvende og sist har jeg landet på konklusjonen om at internet IKKE er stedet hvor jeg vil hverken leve livet mitt, eller «sosialiseres».
Min gamle facebookprofil ble jeg tvunget til å deaktivert fordi jeg fikk en masse «venner».
Mennesker jeg absolutt ALDRI kommuniserte med.
De jeg gikk på barneskolen med, løse bekjentskaper, ons og Gud&hvermann fant av en eller annen grunn ut at de ønsket meg på vennelista si.
Mennesker jeg aldri snakker med, om eller til.
Men på facebook skal de «kjenne» meg?
Who gives a flying fu**?
Og slektninger. …Jesus. For det første er de så godt som talløse!
For det andre; Jeg kjenner dem ikke, vil ikke høre GPP og har faktisk ikke overskudd til å sende 14 blomsterhilsner, teddybjørner eller ønske om god/super/bedriten helg.
Jeg trodde hjernen skulle vegetere.
For om jeg avviste en «venne»forespørsel, fikk jeg spørsmål fra atter andre om hvorfor.
Totalt surrealistisk.
Så; Gammel profil med mitt reelle navn: Erased.
Deaktivert. Lagt på cybersprit eller hva faen det nå er de gjør med facebookprofiler som ikke er i bruk.
Så skapte jeg en profil som ikke er søkbar på mitt eget navn.
Det var utrolig fredelig:-)
Der kan jeg bable litt med de jeg faktisk LIKER utfra personlige følelser og ikke noe slags forbanna plikt eller press.
Slipper unna en hel masse intriger og pes også!
Så kan jeg gå tilbake til steinalderen.
Og steinalder i år 2010 betyr for meg å gi avkall på sosiale nettsamfunn.
Stort sett.
