Wakka

Forhold mellom mennesker… Ektepar/kjærester som bryter forhold.
Jeg hører eller leser så mange ganger om at “det menneske betyr intet for meg mer” etter brudd.
Og siden kommer en lengre utbrodering av den og den kjipe egenskapen ens ekskjæreste har hatt.
Og gjerne hisser man seg opp i sterk affekt, og det ender gjerne i konklusjonen om at dette er det verste mennesket på hele den blå planeten. Og mulig er det slik. For den det gjelder.

Motsatt av kjærlighet er likegyldighet.
Eller hva?
Om man ikke bryr seg om noen verken med hat eller avsky eller nostalgi-
Om de ikke affiserer deg lengre.
Om man har hatt noen lenge i sitt liv, men at man nå ikke lengre tenker på dem med verken godhet eller anger eller ondskap?
De bare er der..? En erfaring.
Som en nedstøvet cd i stativet man aldri spiller mer..?
Som man til syvende og sist pælmer inn til innsamlinga til neste loppemarked og aldri tenker mer på enn muligens “det var den gang”.
Så lenge det finnes bitterhet eller hat.
Så lenge det finnes uoppgjorte ting…
Har man en forbindelse. Uansett form.
Tror det er en slags mekanisme?
Et slags spor i hjernen som tankene har sirklet i for lenge?
Om man aldri kan befri seg fra fortidens plager, kan man aldri bli skikkelig fri..?
Eller?
Selvsagt  kan man leve videre med alle sine dårlige erfaringer.
Og selvsagt kan man leve GODT selv med vemmelige minner.
Man må bare ikke la dem styre ens valg i livet.
Men hvem kan i sannhet befri seg fra tidligere erfaringer og være nærmest som et barn igjen?
Finne en optimisme og en livsglede som ofte er avgjørende for å våge å ta sjansen på nytt?
Kan man noensinne få full tillit til nye mennesker som man møter uten å la sin mørke, triste eller desillusjonerte fortid ta overhånd?
Noen ganger er likegyldighet bare et gode.
Likegyldighet for det som har vært vondt.
Men å slippe taket i smerten kan være like vondt som å slippe taket i kjærlighet. Man venner seg til smerten.Den blir en slags ondskapsfull venn som stadig hvisker en i øret ; Ikke glem.

…. I dag. Måtte jeg minsann slippe løs en seriøst diger latter 😀

Fantastiske verden med mennesker som behersker selvbedrag 100%.

Jeg imponeres til stadighet i mindre skala, men i dag.. Måtte jeg virkelig flire rått og lenge!

Eksen til min eks (Kompliserte saker) kunne stolt konstatere pr bokstav at hun aaaldri var sjalu.

Ja, hun visste knapt hva sjalusi var!

Og jeg funderte på om jeg skulle minne henne på alle de nattlige oppringningene til meg i den tiden jeg begynte å tilbringe tid med min tidligere kjære.

Og de «fine» sms hun sendte. Og noen «vakre» mailer med alle de «vennlige og deltagende» ord.

Pluss hennes hatkampanje mot han og meg.

Ført halveis med forutrettet, hulkende og selvrettferdig holdning pr offentlig blogg og halveis med hjemmesnekrede psykopatløgner pr mail til alle som vellystig siklende ropte ja takk(!) til å få lov til meske seg med katastrofeberetningene hennes om meg.

Det var fantastisk å se selvsamme person uttale at hun knapt visste hva folk snakket om når de sa de var sjalu.

Men takk og pris for at mennesker har selvinnsikt.

Takk og pris for at de kjenner enhver svakhet de måtte ha, og projiserer den fort som faen på enhver som måtte være frekk og freidig nok til å påpeke noe uheldig ved deres karakter.

Takk og pris for at jeg kan få le litt og glisende konstatere at; Wakka. Du har mange feil.

Du er arrogant, sta, lat og  en idealistisk tilhenger av «den sunne fornuft» til det ekstreme noen ganger.

Du er håpløs med penger. Du røyker for mye og bmi-indexen kunne vært noen sifre lavere.

MEN; Du har i det minste evnen til å takle kritikk på en rasjonell måte.

Og du kan se når du driter deg ut til tordnende applaus.

Ikke alle er så heldige!

Sett i lys av mitt tidligere innlegg hvor jeg i fortvilelse mente at jeg var forelsket, har jeg nå bestemt meg for å følge opp med ett innlegg hvor fornuften råder grunnen.
For den såkalte forelskelsen døde en uromantisk, brutalt menneskelig død som følge av dens møte med logikk, luktesans, krav jeg stiller til modenhet og intelligens, seksuell orientering og sist men ikke minst; som følge av min desillusjon angående parforhold generelt.
(Og ellers ett intenst ønske om å unngå ubehaget og stresset ved tilstanden, dessuten)
Jeg innser at jeg med dette er en elendig talskvinne for elskovshungrige kvinner i alle aldre.
Men det ER faktisk logikk og overhode ikke bitterhet som får meg til å konkludere med at singeltilværelsen er langt å foretrekke framfor å underkaste seg ett bindende parnerskap med ett annet menneske.
Iallefall for de som har velutviklet sans for alenetid. Tid til å gjøre egne ting.
Tid til å være seg selv i treningsbukse med kaffekopp og en herlig grøsser på tvn.
Og for de mennesker som helt enkelt ikke takler å bli innkalt på teppet og utsatt for et tredjegrads forhør hver gang de har foretatt seg noe på egen hånd.
Det er så absolutt sant at de mennesker som har vært single lenge, utvikler nykker som det er bortimot umulig å kvitte seg med.
Man skjemmer seg selv bort med å pleie sine egne interesser framfor et fellesskaps interesser.
Noen langtids-single får hverdagsrutiner som er bortimot fastlåste. (Med barn i huset unngår man glatt den sistnevnte)

Og så påpeker noen.. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette ennå. Derfor er du singel.»

Den rette.. Altså ens store livskjærlighet.

…Hæ?
Finnes den «sanne kjærlighet»?
Den som får en til å føle at alt annet blir uviktig og bagatellmessig?
Den som får deg til å glemme din egen naturlige selvoppholdelsesdrift og leve utelukkende for å gjøre ett annet menneske lykkelig?
Det er et deprimerende konsept, faktisk. Masochistisk selvutslettende på sitt verste.
Og hvordan oppstod idèen om det ultraromantiske ?
Den som beskrev en «udødelig» kjærlighet opphøyd i 15 potens og tildelte  kvinner rollen som en lengtende, ventende, passiv, overpyntet premieku som ble utdelt til den fyr som var tomhjernet nok til å ønske seg og kjempe(?) for å vinne en slik skapning.

Romantikken i seg selv, er betegnelsen på en tenkemåte som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700 og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Begrepet har sitt utspring i det franske «romance», «ridderdiktningen» hvor historiene stort sett dreier seg om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer.
I denne tidsperioden(ca 1100, høymiddelalder) var det antagelig at det overromantiske konseptet for alvor ble født.

Her i Norge og på Island fikk kirken utrolig mye å si for hvordan vi oppfattet begrepet  «kjærlighet», og hva det innebar eller ikke.
Før kristendommen kom, var kjærligheten en kilde til både æresdrap og slektsfeider.
Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien i denne eminente artikkelen.
Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur.

Kirken ville at kvinner skulle ønske seg menn som samfunnet fant passende, og at ekteskapet skulle være livslangt.
I tillegg forsvant kvinners tidligere aksepterte og selvvalgte tilgang på skilsmisse, beleilig nok.
Kirken har historisk sett vært uovertruffen med sin passifisering og umyndiggjøring av kvinnekjønnet.
Det seriemonogamiet man hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet.
Kjærligheten ble forvandlet fra å handle om ære og makt, til den rene, opphøyde kjærligheten til ett eneste utvalgt menneske.
Noe man gjenkjenner som dagens ideal om ens «livs store kjærlighet»

Så i bunn og grunn er vår oppfatning av «den store kjærligheten» tillærte idealer som jeg vil påstå ikke kan finne gjenklang i realitetens verden.
De er nemlig til en stor grad knyttet opp mot idèen om noe overjordisk, nærmest gudommelig, som tradisjonelt sett er uoppnåelig for dødelige i følge den kristne tro.
Vi streber med andre ord etter noe som ikke finnes.

Jeg har ramlet i det bunnløse kløfta mellom fornuft og stabilitet som populært blir kalt Romantikk.
Med veldig få ord beskrevet som : For elsket.
Jeg kjenner fnatten tar meg!
Jeg hater å bli så klissete.
Jeg begynner å føle meg som en fluffy sukkertøykosebamse!
Jeg begynner å sukke ved synet av fullmånen, tar meg selv i å foretrekke ballader framfor Weidmans heil, har nesten sluttet totalt å ta til meg næring, sover dårlig og våkner med ett idiotisk flir hver eneste morgen.
Og det er definitivt noe spesielt ved å forelske seg.
Det minner om en mindre hjerneskade. Lobotomi light?

Jeg kjenner den kritiske sansen krymper som en tissefant i isvann.
Jeg kjenner at mitt klarsyn blir vrengt til det syvende himmelskuende fåreblikket.
Jeg føler at bakken forsvinner, og klokkene ringer, og BLÆH!!
Finnes det noe EKLERE enn disneystjerner i øynene???
Men jeg trives… Jeg ler og smiler og er vanvittig glad!
Og når Den Vakreste, Flotteste Mann I Verden viser seg foran meg som et omen fra en ubegripelig tilværelse der inne i framtiden.. Og jeg IKKE løper skrikende vekk som jo alle fornuftige mennesker som ønsker seg fred i sjelen ville ha gjort..
Det… er ett sikkert tegn på at jeg er angrepet av den onde sykdommen.
Og jeg skriver DIKT!!!
Greit nok stinker de verre enn ånden til en vassrotte, men se bare hva jeg kastet vekk tiden med å skrive ned i går:

Vakre kjærlighet som driver gjøn med absolutt alle og alt.
Vi elsker deg fordi du lar oss glemme alldagers elendighet.
Vi vil grave oss ned i dine luftige sukkerspinnskyer og drukne oss i rød glede.
I et vakuum av seksuell spenning kan vi flytte og knuse til støv alle fiktive fjell vi skaper oss for å ha noe å overvinne sammen.
For vi skal skape samhørighet. Vi skal ha noe sammen som ingen kan ta fra oss.
Noen gang.
Vi er sterke og uendelig opphøyde i gjensidig beundring og sanseløs elskovsrus.
Vår plass på planeten kan defineres ut fra den andres nærvær, og vi kan tumle inn i evigheten båret på den andres intense soveromsblikk.
Vi kan aldri være uten hverandre.
Vi finner mening i våre kamper sammen. Vi løser livets egen gåte.
For vi har alle svarene vi behøver.
Fram til lykkerusen transformeres til en sinnsvak skallebank og seriøse fyllenerver av Hverdagen.

…………
Dette er patetisk.
Jeg trenger motgift!