Wakka

I dag kom jeg over ett uttrykk som jeg overhode ikke klarte å forstå bakgrunnen for.
«Dum som en blogger», stod det.
Jeg hevet mitt øyenbryn og studerte ordstokkingen enda en gang. For sikkerhets skyld.
Nei. Jeg hadde ikke lest feil.
Nå skal det absolutt presiseres at jeg ikke akkurat befant meg på Einsteins hjemmeside heller.
Neida. Msn startsiden presenterte følgende geniale test;
Er dama di en idiot

Med underteksten:

«Er hun en fremtidig statsråd, eller like blåst som en blogger? Ta testen som ikke lyver og sjekk om dama di er en idiot!»

Ok. Greit nok er den «testen» konstruert for puerile gutter og ikke ment hverken seriøst eller som ett innslag i samfunnsdebatten. Ja, jeg antar den skal være morsom, selv om det blir mest famlende plattheter i spørsmålsrunden.

Men… Hallo? «Dum som en blogger?»

Innebærer det å ha en blogg at du er svakt begavet?

Den var ny! 😀

Og jeg undrer meg storlig over opphavet til utsagnet.

Her hadde antagelig Freud spisset blyanten, raslet med papirene, tatt på den bekymrede og engasjerte rynken i panna og jublet innvendig over muligheten til å studere de bakenforliggende motivene for en slik skremmende mangel på logikk.

Eller er det noe sannhet i utsagnet ?

Kanskje kan man karakteriseres som totalt blåst som finner underholdning i å publisere sine tanker, meninger og historier.

Da var det iallefall greit å få vite det.

Lizzom…:-p

Her er enda ett sånn..tips-innlegg for mennesker som setter pris på fantasifulle og uten-om-det-vanlige bilder.

Ursula Vernon har skrevet endel bøker også. Desverre ikke særlig kjent i Norge, etter hva jeg vet.

Nemi-bladet har publisert endel av hennes bilder, men forfatterskapet hennes var nærmest ukjent for meg.

Hun har skrevet boka

Nurk: The Strange Surprising Adventures Of A (Somewhat) Brave Shrew

Dragonbreath: Attack of the Ninja Frogs

Pluss, pluss..og;

En tegnet serie om en wombat; Digger, som man kan lese litt om her:

diggercomic.com

Hun skriver egen blogg og legger ut skisser og diverse innimellom

Her er de beste stedene jeg har klart å finne om denne kvinne med sine sære, men svært vakre streker.

metal&magic

Epilogue; Ursula Vernon galleri

Jeg elsker disse.

Antagelig mer enn det som er «normalt» å elske noe som faktisk ikke eksisterer.

Men bare SE!!

Noe så utrolig nydelig og fantastisk i den rette betydning av ordet.

Vel er disse bare dyktig manipulerte fotoer, men resultatet er jo kun vakkert:-)

Alle disse bildene ovenfor kommer fra nettstedet
Worth1000

Her finnes massevis av seriøst bra digital kunst.

Så fant jeg også denne helskjønne, hardskjellete, behornede skapningen, selv om det  ikke var på samme nettsted.

Men denne… Må da være til meg!:-)

Værsågod, Wakka!!

Jeg har ramlet i det bunnløse kløfta mellom fornuft og stabilitet som populært blir kalt Romantikk.
Med veldig få ord beskrevet som : For elsket.
Jeg kjenner fnatten tar meg!
Jeg hater å bli så klissete.
Jeg begynner å føle meg som en fluffy sukkertøykosebamse!
Jeg begynner å sukke ved synet av fullmånen, tar meg selv i å foretrekke ballader framfor Weidmans heil, har nesten sluttet totalt å ta til meg næring, sover dårlig og våkner med ett idiotisk flir hver eneste morgen.
Og det er definitivt noe spesielt ved å forelske seg.
Det minner om en mindre hjerneskade. Lobotomi light?

Jeg kjenner den kritiske sansen krymper som en tissefant i isvann.
Jeg kjenner at mitt klarsyn blir vrengt til det syvende himmelskuende fåreblikket.
Jeg føler at bakken forsvinner, og klokkene ringer, og BLÆH!!
Finnes det noe EKLERE enn disneystjerner i øynene???
Men jeg trives… Jeg ler og smiler og er vanvittig glad!
Og når Den Vakreste, Flotteste Mann I Verden viser seg foran meg som et omen fra en ubegripelig tilværelse der inne i framtiden.. Og jeg IKKE løper skrikende vekk som jo alle fornuftige mennesker som ønsker seg fred i sjelen ville ha gjort..
Det… er ett sikkert tegn på at jeg er angrepet av den onde sykdommen.
Og jeg skriver DIKT!!!
Greit nok stinker de verre enn ånden til en vassrotte, men se bare hva jeg kastet vekk tiden med å skrive ned i går:

Vakre kjærlighet som driver gjøn med absolutt alle og alt.
Vi elsker deg fordi du lar oss glemme alldagers elendighet.
Vi vil grave oss ned i dine luftige sukkerspinnskyer og drukne oss i rød glede.
I et vakuum av seksuell spenning kan vi flytte og knuse til støv alle fiktive fjell vi skaper oss for å ha noe å overvinne sammen.
For vi skal skape samhørighet. Vi skal ha noe sammen som ingen kan ta fra oss.
Noen gang.
Vi er sterke og uendelig opphøyde i gjensidig beundring og sanseløs elskovsrus.
Vår plass på planeten kan defineres ut fra den andres nærvær, og vi kan tumle inn i evigheten båret på den andres intense soveromsblikk.
Vi kan aldri være uten hverandre.
Vi finner mening i våre kamper sammen. Vi løser livets egen gåte.
For vi har alle svarene vi behøver.
Fram til lykkerusen transformeres til en sinnsvak skallebank og seriøse fyllenerver av Hverdagen.

…………
Dette er patetisk.
Jeg trenger motgift!

Hvordan fange en mann og holde på han er sørgelig enkelt:

En manns ego er vanligvis  den enkleste, mest banale  vei til hans hjerte.

Veien går ikke via magen.

Ikke penger.

Ikke en kvinnes slående vakre utseende.

Men hans selvfølelse er the yellow brick road til, om ikke landet Oz, så i det minste en mannelig sjel.

Hvordan man «fanger» en manns oppmerksomhet er utelukkende ett spørsmål om hvor langt man er villig til å gå for å fôre hans umettelige ego. Menn svelger iallefall uendelig kjapt enhver form for ros, oppmerksomhet eller sympati. Hans selvfølelse er som en svamp. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse.

Mens en kvinne kan sultefôres i lange, uendelige tider uten den slags mat til sjelen, er en mann umettelig, grådig og bortimot umulig å stappe ferdig med egofyll.

For hans selvfølelse er som ett av universets svarte hull. Det suger til seg alt det kommer over. Som en galaktisk støvsuger i miniatyr, slurper mannen i seg alt han finner som kan fylle hans øre med go`ord om den viktigste person i der ganze welt:

Han selv.

Ikke bare er de aller fleste menn ute av stand til å sette ett annet menneske over sitt eget selv, men de mangler stort sett all interesse utover det som kan fungere som nødvendig fyllmasse til det uendelig sorte hullet.

For å kapre og holde på en mann, bør man smiske, lytte og alltid være enig. Pluss noen diskusjoner iblandt hvor man etter en viss tid anser seg som»beseiret». Alt handler om taktikk.

Sad.

But true.