Wakka

Noen av oss presterte å bli inderlig skuffet etterhvert som vi vokste opp og måtte innse at det ikke var mulig å fiske havfruer eller drauger allikevel. Andre vokste ganske enkelt opp, kanskje?
Mer godmodig og aksepterende fornuftig? Dette er noe jeg innbilder meg, i alle fall.
Men noen, deriblant jeg, gikk videre med skuffelsen som en slags vemmelig, uønsket voksenrynke i våre mentale panner.
Og jeg lette ennå.
Kunne det være en liten, ond nisse på onkels låve allikevel?
Synes jeg hørte at det taslet i gresset. Håret reiste seg i nakken av skrekk!
Og hvem kunne garantere at det faktisk ikke lå en drage i dyp 1000-årig søvn inne i den mørkeste hulen der oppe i fjellveggen? Muligens ble den akkurat nå langsomt og ubønnhørlig fortært av onde blodsugende vampyrflaggermus. Stakkars dragen!!

Jeg hadde hest da jeg var yngre.
Ikke fordi jeg spesielt ønsket meg en hest.
Jeg var kattefantast, nemlig.
Men hesten min kunne springe ved siden av bilen, mente jeg.
Jeg brukte å følge den med øynene når den måtte unngå en hindring.
Løpe over en bakketopp.
Forsvant delvis mellom tett skog. Hoppet over gjerder, enorme steinblokker og galopperte utrettelig over tørre sletter mens støvskyen virvlet bak den som en massiv vegg.
Vel. Jeg elsket hesten min.
Den kortet ned tiden på bilturene.
Den fikk meg til å følge med på landskapet omkring, og jeg fortapte meg ofte helt i studiene av manens flagring.
Og noen ganger hendte det at hesten min sprang mye fortere enn bilen.
Da kunne jeg se den stå å vente tålmodig bak en sving.
Jeg husker at hesten min for det meste var sølvfarget.
Men en periode var den også brun med svart man.
Jeg tror også den en stund var flekkete i mange farger.
Som en slik mustang som indianere er så begeistret for.

Dette var bare en av de skapningene jeg hadde som barn.
Jeg hadde også en minidrage. (forsvarlig reddet under en landtur da den ble angrepet av vemmelige kjempemaur)Katt.Hund. Salamander.
Skumle fisker i doskåla. Men de kunne forvirres ved å legge dopapir i skåla eller man kunne rett og slett skylle dem vekk FØR man satte seg.
Så ble man ikke ble bitt i rumpa av de sylskarpe tennene deres.

Uansett. Jeg var vel ett overfantasifullt barn.
Men jeg snakket aldri om det.
Jeg hadde en indre verden som var mye mer interessant enn den ytre noensinne ville klare å bli.
Mulig det er dette jeg ennå har litt vansker med som voksen.
Å virkelig gi opp håpet.
Det finnes ikke magi.
Det eneste stedet magi eksisterer er i fantastiske bøker.
På film. Og i hodet mitt.
Og kanskje har alle hatt det slik på ett eller annet tidspunkt.
Man vet så inderlig vel,.. men kan liksom ikke la være å snu seg enda en gang og kikke over skulderen og håpe at man får ett glimt av alven som danser i tåka en stille sommernatt.

Religion. Jeg har tydeligvis gått glipp av noe ved å velge å ikke tro på noe.
Trøsten ved å ha en mening med tilværelsen. Trøsten ved å føle at man blir «passet på».
Jeg kan bare ikke fatte at noen kan trøste seg med at det «er Guds vilje» at små barn dør i kriger skapt av mennesker.
Hva er de barna? Martyrer?
Hvilken mening er det i det?

Det finnes ikke mening i det. Ikke i det hele tatt.
Det er en sinnsyk verden når små barn blir skutt. Babyer, for faen!
Jeg får lyst til å klore ut øynene for å slippe å se slike grusomme bilder!!
Hvem kan stille seg foran en sørgende mor eller far og si at; Neida.
Det var meningen at ditt barn skulle dø.
Jaha. Fordi? Gud har en plan? Så bra for Gud.
Kanskje han skulle delt denne med foreldrene da, istedet for at de skal høre på fullstendig tomme fraser som overhode ikke betyr noe som helst.
Det er greit. Noe må man ha å klynge seg til.
Så det blir tomme ord man klamrer seg til istedet for at noen skriker ut sannheten; at dette utelukkende handler om menneskers grusomhet!
Gud er den dårligeste unnskyldningen som finnes for ondskap, overgrep, drap og tortur.
Uansett hvilken Gud man forsverger seg til.

Hvordan kan man sitte og spy ut religiøst svada når verden beviselig kun består av den selvopphøyde menneskerases verdier og menneskenes meningsløse strøm av løgner, egoisme og sinnsyk propaganda?
Hva er døden på ett kors sammenlignet med 100000-vis av barn meningsløst slaktet ned i krig?
Hvorfor svarte ikke Gud da disse barna ropte på hjelp?
Jesus døde for våre synder. Jeg synes ikke han overdrev sin lidelse..
Om det virkelig eksisterer en Gud, bør han umiddelbart sende sin sønn eller annet kvalifisert personale av englehæren sin for på nytt å ta på seg all ondskap som Jesus umulig kunne gjøre godt igjen med sin kun sin død.
For beklager, Jesus. Din lidelse var NULL i sammenligning. Å i det hele tatt mene at den skulle være tilstrekkelig, er pur arroganse. Og en ufattelig skrudd hån mot de som virkelig lider.

For nå begynner jeg for alvor å glede meg til å flytte.
Vi skal jo få samboer!
Det er VELDIG lenge siden vi hadde det.
Og det er jo faktisk ikke bare en samboer, men to!
Jeg og jentene flytter heim «tel ho mor» og min eldre bror.
Jeg kommer til å få ett fantastisk vakkert sted å bo,nærmere til «alt» slik som skole, butikk ol, selskap når jeg selv ønsker det og en masse kjempespennende arbeid.
Tenk.. Jeg kan til og med få litt fri fra morsrollen!?
Kanskje dra på byen eller reise en liten tur helt alene for meg selv.
Dette er jo som å gifte seg! Uten alle de negative aspektene 😀
Synd at det ennå er 3 måneder til.. Men jeg har jo mye å fikse, så det er egentlig greit å ha god tid på seg.

Jeg kommer også nærmere vennene mine,familien min og kommer til å ha 1/3 av husholdningsutgiftene jeg har idag. Husleia blir også halvert fra dagens. Life is beautiful..
Mulig jeg er materalistisk nå.
Men når man har levd på «grensen» i veldig mange år, innser man sørgelig nok hvor mye slike ting teller for ens mentale helbred.
Og nå er det problemet løst.
Jeg vet ikke hvor lenge denne ordningen vil vare, men hvem vet?
Kanskje synes jeg det er så utrolig kjekt at jeg vil ha det sånn resten av livet?
(…. Det er nok en utopi når man tar i betraktning min rastløse natur, men, men…)
I dag er alt mulig 🙂

Det er helt merkelig at man kan føle seg så BRA bare fordi man har vært 100% ærlig? Fordi man har sagt eksakt det man ønsket å si til akkurat de menneskene man ønsket å si det til? Uavhengig av hvordan budskapet ble mottat eller håndtert, så.. Gir det iallefall meg en alvorlig lykkefølelse (som mest sannsyneligvis bunner i  lettelse..?)Nå mener jeg definitivt ikke den sosialt blinde ærlighet som surt kritiserer folks utseende, ol. Men på ett litt mer personlig nivå. Som når man har en lang prat med en nær venn, en slektning, eller kanskje en fiende? Og man sier det eksakt slik det er. Slik man føler det. Man har da trukket opp en linje. Fortalt den det måtte angå at; Dette er meg. Dette er mine følelser og mine meninger. Integritet..   For mange er dette faktisk ikke viktig. Men for meg er det SVÆRT viktig.

Jeg har, bemerkelsesverdig nok, til meg å være, i den senere tid benyttet denne bloggen min til å gnage på om mitt privatliv. Det føles litt underlig, men samtidig… Det er min blogg og hvorfor i all verden skal det føles underlig?

Jaja.. Men dette blir det siste på en stund.Tror jeg 🙂