mar 27 2011

Arroganza

Religion. Jeg har tydeligvis gått glipp av noe ved å velge å ikke tro på noe.
Trøsten ved å ha en mening med tilværelsen. Trøsten ved å føle at man blir «passet på».
Jeg kan bare ikke fatte at noen kan trøste seg med at det «er Guds vilje» at små barn dør i kriger skapt av mennesker.
Hva er de barna? Martyrer?
Hvilken mening er det i det?

Det finnes ikke mening i det. Ikke i det hele tatt.
Det er en sinnsyk verden når små barn blir skutt. Babyer, for faen!
Jeg får lyst til å klore ut øynene for å slippe å se slike grusomme bilder!!
Hvem kan stille seg foran en sørgende mor eller far og si at; Neida.
Det var meningen at ditt barn skulle dø.
Jaha. Fordi? Gud har en plan? Så bra for Gud.
Kanskje han skulle delt denne med foreldrene da, istedet for at de skal høre på fullstendig tomme fraser som overhode ikke betyr noe som helst.
Det er greit. Noe må man ha å klynge seg til.
Så det blir tomme ord man klamrer seg til istedet for at noen skriker ut sannheten; at dette utelukkende handler om menneskers grusomhet!
Gud er den dårligeste unnskyldningen som finnes for ondskap, overgrep, drap og tortur.
Uansett hvilken Gud man forsverger seg til.

Hvordan kan man sitte og spy ut religiøst svada når verden beviselig kun består av den selvopphøyde menneskerases verdier og menneskenes meningsløse strøm av løgner, egoisme og sinnsyk propaganda?
Hva er døden på ett kors sammenlignet med 100000-vis av barn meningsløst slaktet ned i krig?
Hvorfor svarte ikke Gud da disse barna ropte på hjelp?
Jesus døde for våre synder. Jeg synes ikke han overdrev sin lidelse..
Om det virkelig eksisterer en Gud, bør han umiddelbart sende sin sønn eller annet kvalifisert personale av englehæren sin for på nytt å ta på seg all ondskap som Jesus umulig kunne gjøre godt igjen med sin kun sin død.
For beklager, Jesus. Din lidelse var NULL i sammenligning. Å i det hele tatt mene at den skulle være tilstrekkelig, er pur arroganse. Og en ufattelig skrudd hån mot de som virkelig lider.