Wakka

En rar greie..

Skjebne.

Alt du foretar deg er forutbestemt. Hugget i stein og nøye nedtegnet i minste detalj i den digre, allvitende «Skjebneboka» som er plassert hos en valgfri gudommelighet, åndelighet eller et sted. Noe! Alt ettersom hvilken tro man forsverger seg til.

Jeg kan altså ikke foreta meg noe på egen hånd. Jeg behøver heller ikke tenke igjennom ting, da det ikke er mitt ansvar om noe går galt.

Nei, det er skjebnen.

Bevares. Så FLOTT!!!!!

Da slipper jeg å tenke, da. Helt og holdent.

Jeg forsyner meg av alle fordeler som måtte by seg og velger vekk alt som stinker surt og ubehagelig.

Dessuten kan det jo benyttes som argument for absolutt ALT!

I stort sett alle tilfeller.

For hvem kan motsi det?

Det er jo S-K-J-E-B-N-E-B-S-T-E-M-T…..mohahahaha…

(Som for eksempel at jeg glemte en E i S-K-J-E-B-N-E-B-E-S-T-E-M-T her ovenfor. Der ser man! Skjebnen!!)

Og om du ikke gjør det som det er meningen at du skal, har du motsagt skjebnen(!) og kommer til å få svi big time av… æh.. Vokterne av skjebneboka!!

Så det er jo en grei forklaring! Er du ulykkelig, har du gått imot din egen skjebne og laget ett eller annet kosmisk kluss.

Easy-cheesy.

Er du lykkelig, var det meningen at du skulle gjøre eksakt de tingene du har gjort.

Selv om det var å bli rik på skikkelig dirty vis, svindle noen , utnytte, såre, skade eller på annen måte gjøre andre dypt ulykkelig.

Men det var vel DERES skjebne, so who the f*** cares?

Dette henger ikke HELT på greip..

Men det er vel min skjebne å være dypt skeptisk.

Enten det, eller så går jeg herved i mot min skjebne og pådrar meg både troll og alskens uhumskheter for resten av mitt liv.

Logikk….Hvem behøver det, egentlig?

Religion. Jeg har tydeligvis gått glipp av noe ved å velge å ikke tro på noe.
Trøsten ved å ha en mening med tilværelsen. Trøsten ved å føle at man blir «passet på».
Jeg kan bare ikke fatte at noen kan trøste seg med at det «er Guds vilje» at små barn dør i kriger skapt av mennesker.
Hva er de barna? Martyrer?
Hvilken mening er det i det?

Det finnes ikke mening i det. Ikke i det hele tatt.
Det er en sinnsyk verden når små barn blir skutt. Babyer, for faen!
Jeg får lyst til å klore ut øynene for å slippe å se slike grusomme bilder!!
Hvem kan stille seg foran en sørgende mor eller far og si at; Neida.
Det var meningen at ditt barn skulle dø.
Jaha. Fordi? Gud har en plan? Så bra for Gud.
Kanskje han skulle delt denne med foreldrene da, istedet for at de skal høre på fullstendig tomme fraser som overhode ikke betyr noe som helst.
Det er greit. Noe må man ha å klynge seg til.
Så det blir tomme ord man klamrer seg til istedet for at noen skriker ut sannheten; at dette utelukkende handler om menneskers grusomhet!
Gud er den dårligeste unnskyldningen som finnes for ondskap, overgrep, drap og tortur.
Uansett hvilken Gud man forsverger seg til.

Hvordan kan man sitte og spy ut religiøst svada når verden beviselig kun består av den selvopphøyde menneskerases verdier og menneskenes meningsløse strøm av løgner, egoisme og sinnsyk propaganda?
Hva er døden på ett kors sammenlignet med 100000-vis av barn meningsløst slaktet ned i krig?
Hvorfor svarte ikke Gud da disse barna ropte på hjelp?
Jesus døde for våre synder. Jeg synes ikke han overdrev sin lidelse..
Om det virkelig eksisterer en Gud, bør han umiddelbart sende sin sønn eller annet kvalifisert personale av englehæren sin for på nytt å ta på seg all ondskap som Jesus umulig kunne gjøre godt igjen med sin kun sin død.
For beklager, Jesus. Din lidelse var NULL i sammenligning. Å i det hele tatt mene at den skulle være tilstrekkelig, er pur arroganse. Og en ufattelig skrudd hån mot de som virkelig lider.

Helt ubeskrivelig..:

Husk å sette volum på MAX 🙂

Sett i lys av mitt tidligere innlegg hvor jeg i fortvilelse mente at jeg var forelsket, har jeg nå bestemt meg for å følge opp med ett innlegg hvor fornuften råder grunnen.
For den såkalte forelskelsen døde en uromantisk, brutalt menneskelig død som følge av dens møte med logikk, luktesans, krav jeg stiller til modenhet og intelligens, seksuell orientering og sist men ikke minst; som følge av min desillusjon angående parforhold generelt.
(Og ellers ett intenst ønske om å unngå ubehaget og stresset ved tilstanden, dessuten)
Jeg innser at jeg med dette er en elendig talskvinne for elskovshungrige kvinner i alle aldre.
Men det ER faktisk logikk og overhode ikke bitterhet som får meg til å konkludere med at singeltilværelsen er langt å foretrekke framfor å underkaste seg ett bindende parnerskap med ett annet menneske.
Iallefall for de som har velutviklet sans for alenetid. Tid til å gjøre egne ting.
Tid til å være seg selv i treningsbukse med kaffekopp og en herlig grøsser på tvn.
Og for de mennesker som helt enkelt ikke takler å bli innkalt på teppet og utsatt for et tredjegrads forhør hver gang de har foretatt seg noe på egen hånd.
Det er så absolutt sant at de mennesker som har vært single lenge, utvikler nykker som det er bortimot umulig å kvitte seg med.
Man skjemmer seg selv bort med å pleie sine egne interesser framfor et fellesskaps interesser.
Noen langtids-single får hverdagsrutiner som er bortimot fastlåste. (Med barn i huset unngår man glatt den sistnevnte)

Og så påpeker noen.. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette ennå. Derfor er du singel.»

Den rette.. Altså ens store livskjærlighet.

…Hæ?
Finnes den «sanne kjærlighet»?
Den som får en til å føle at alt annet blir uviktig og bagatellmessig?
Den som får deg til å glemme din egen naturlige selvoppholdelsesdrift og leve utelukkende for å gjøre ett annet menneske lykkelig?
Det er et deprimerende konsept, faktisk. Masochistisk selvutslettende på sitt verste.
Og hvordan oppstod idèen om det ultraromantiske ?
Den som beskrev en «udødelig» kjærlighet opphøyd i 15 potens og tildelte  kvinner rollen som en lengtende, ventende, passiv, overpyntet premieku som ble utdelt til den fyr som var tomhjernet nok til å ønske seg og kjempe(?) for å vinne en slik skapning.

Romantikken i seg selv, er betegnelsen på en tenkemåte som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700 og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Begrepet har sitt utspring i det franske «romance», «ridderdiktningen» hvor historiene stort sett dreier seg om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer.
I denne tidsperioden(ca 1100, høymiddelalder) var det antagelig at det overromantiske konseptet for alvor ble født.

Her i Norge og på Island fikk kirken utrolig mye å si for hvordan vi oppfattet begrepet  «kjærlighet», og hva det innebar eller ikke.
Før kristendommen kom, var kjærligheten en kilde til både æresdrap og slektsfeider.
Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien i denne eminente artikkelen.
Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur.

Kirken ville at kvinner skulle ønske seg menn som samfunnet fant passende, og at ekteskapet skulle være livslangt.
I tillegg forsvant kvinners tidligere aksepterte og selvvalgte tilgang på skilsmisse, beleilig nok.
Kirken har historisk sett vært uovertruffen med sin passifisering og umyndiggjøring av kvinnekjønnet.
Det seriemonogamiet man hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet.
Kjærligheten ble forvandlet fra å handle om ære og makt, til den rene, opphøyde kjærligheten til ett eneste utvalgt menneske.
Noe man gjenkjenner som dagens ideal om ens «livs store kjærlighet»

Så i bunn og grunn er vår oppfatning av «den store kjærligheten» tillærte idealer som jeg vil påstå ikke kan finne gjenklang i realitetens verden.
De er nemlig til en stor grad knyttet opp mot idèen om noe overjordisk, nærmest gudommelig, som tradisjonelt sett er uoppnåelig for dødelige i følge den kristne tro.
Vi streber med andre ord etter noe som ikke finnes.

Jeg har forsøkt å sammenfatte en del litteratur som stort sett bare er tilgjengelig på engelsk om Kali.

Denne Gudinne blir framstilt som den nærmest personifiserte grusomhet, men bærer i seg de dypeste og uunngåelige sannheter som mennesker til alle tider har latt seg skremme av, forsøkt å unngå og søkt frelse for.

Kali, hinduisk gudinne (sanskrit:काली):

Likbrennerenes Gudinne. Mor. Jomfru. Fortærer. Ødelegger. Livgiver. Beskytter.

Kjent fra  Devi Mahatmya, en tekst fra det femte eller sjette århundre e.Kr.
I denne teksten blir hun beskrevet som en skapning født fra pannen av gudinnen Durga (Det mest brukte navn på Shivas hustru) under en av hennes strider med de onde kreftene i verden. (Selv om legenden forteller at hun fødes fra Durga, er Kali ett aspekt av Durga. Man kan karakterisere Kali som Durgas sinne og raseri personifisert i en ny Gudinne)
Legenden forteller at Kali ble så involvert i drapsorgien at hun mistet all sans og beherskelse og begynte å ødelegge alt hun kunne få øye på.
For å stoppe henne, kastet Shiva seg under hennes  føtter.

Sjokkert av dette synet, stakk Kali ut sin tunge i forbauselse, og stoppet endelig opp i sin morderiske beserkgang.Derfor er oftest Kali avbildet med en overrasket mine, stående med en fot på Shiva’s bryst, den andre på hans lår, med sin enorme tunge stikkende ut av munnen.

Kali identifiseres gjerne med direkte som Durga, og er sentral i den hinduiske tantrismen.
Men Kali dyrkes også ofte i kraft av seg selv og hennes kultus er spesielt populær i Bengal.
Hun fremstilles ofte naken, smykket med avhugne hoder, i vill dans på slagmarken eller likbrenningsplassen.
Selv i sin grusomme form er gudinnen gjenstand for sine tilbederes ekstatiske kjærlighet (bhakti), og en rik hymnediktning, særlig på bengali, lovpriser Kali.
I kulten tilbes hun i egne templer der hun får blodige ofre, vanligvis geiter.

Kali Ma, kalt «Den mørke mor».

Hun har fire armer, med et sverd i den ene hånden og hodet av en demon (Ravana el Raktabija ) i en annen.
De to andre hender velsigner hennes tilbedere, og maner dem: «frykt ikke»!
Hennes tunge stikker ut av munnen, øynene er røde, og ansiktet og brystene er besudlet med blod der hun står over Shivas kropp.
Hun har to dødningehoder som øreringer, et halskjede av femti menneskehoder som står for de femti bokstavene i alfabetet sanskrit, som symboliserer uendelig kunnskap.
Hennes svarte hudfarge symboliserer hennes altomfattende og transcendentale natur.

Mahanirvana Tantra sier;

«Akkurat som alle farger forsvinner i svart, så forsvinner alle navn og former i henne. Hennes nakenhet er urtid, grunnleggende, og gjennomsiktig som Naturen – jorden, havet og himmelen. Kali er befridd fra illusoriske dekker, for hun er utenfor all Maya(?) eller «falsk bevissthet.»  Hennes hofteholder av  menneskehender representerer arbeid, og frigjøring fra karmasyklusen. Hennes hvite tenner viser henne indre renhet, og hennes røde, rullende tunge indikerer hennes altetende natur – hennes ukritiske nytelse av alle  verdens gode smaker.Hennes sverd er ødeleggeren av falsk bevissthet og de åtte båndene som binder oss.
Hennes tre øyne representerer fortid, nåtid og fremtid», – de tre moduser av tid – en egenskap som ligger i selve navnet Kali (‘Kala’ på sanskrit betyr tid).

Den eminente oversetteren av Tantriske tekster, Sir John Woodroffe i Garland of Letters, skriver:

«Kali er så kalt fordi hun fortærer Kala (Tid), og deretter fortsetter hennes egen mørke formløshet.»
Kalis nærhet til kremasjon begrunnes der de fem elementene eller «Pancha Mahabhuta» kommer sammen, og alle verdslige vedlegg blir frigitt, som  igjen peker mot syklusen av fødsel og død. Den tilbakelente Shiva ligger nedbrutt under føttene på Kali, og antyder at uten kraft Kali (Shakti), er Shiva inaktiv og maktesløs.

Den klassiske framstillingen av henne stående over sin døde gemal, Shiva, mens hun fortærer hans innvoller, innebærer nok en tolkning  av scenarioet.

Kali sies i dette aspektet å være;  «Den hugrende jord, som fortærer sine egne barn og feter seg opp på deres lik …»

Hun er bildet på det feminine, særlig morsaspektet, fordi liv og fødsel er ubønnhørlig knyttet til død og ødeleggelse.
Giver av liv samt fortærer av sitt avkom.
Hun blir fryktet sterkere enn Shiva, sin mektige gemal.
Trolig virker bildet av den sinte, straffende, kastrerende Far mindre truende enn den destruktive morsfiguren Kali respresenterer.
Kanskje fordi hun symboliserte den ubønnhørlige virkeligheten døden, mens han bare symboliserer en smertefull dom FØR døden.

Kali var havet av blod i begynnelsen av verden.Hun er den opprinnelige massen hvori alt liv blir vekket.
Hennes endelige ødeleggelsen av universet er manifestert i ødeleggelsen av den enkelte, selv om hennes karmahjul alltid bringer reinkarnasjon.
Etter døden kommer «ingenting-til-alle», noe som tantriske vismenn kalte den tredje av tre tilstander; å oppleve det var som opplevelsen av drømmeløs søvn.
Denne tilstanden ble også kalt «Altets skjød, begynnelsen og slutten av vesener.»
Et aspekt som dukker opp i alle myter som omhandler dommedag, hvor Kali i dette tilfelle representerer det arketypiske Kaos.
Den fullstendige dyptgripende betydningen  av funksjonene til Kali som liv-giver, bevarer, og jeger, som er mindre kjente manifestasjoner av gudinnen, har blitt forkastet eller ødelagt gjennom århundrene.

Mange vestlige tolkninger av Kali i kunst og litteratur  viser utelukkende til det destruktive aspekt av denne gudinnen, og har en tendens til å framstille henne som gjennomgående skremmende og ond.
I London Museum er et bilde av henne som er merket «Kali-Å ødelegge Demon.»
The Encyclopedia Britannica forkaster henne fullstendig som opphav til livgivende begynnelse.
Gudinnen er nevnt i en kort avsnitt som partneren til Shiva, og «en gudinne av sykdom.»

I hinduismen har Kali alle tre funksjoner som er tildelt gudene:

Brahma, skaperen, Vishnu, som bevarer, og Shiva, ødeleggeren.
Det bemerkes at Vishnu, som er antatt å ha ført verden ut av primalavgrunnen, skrev følgende om Kali: «Mor er årsak til all forandring, manifestasjon, og ødeleggelse … hele universet hviler over henne, stiger ut av henne og smelter inn i henne.
Fra Henne krystalliseres de opprinnelige elementer og kvaliteter som konstruerer en tilsynelatende verden.
Hun er både mor og grav …
Gudene selv konstrueres ut av hennes modersubstans, som er både bevissthet og potensielle glede. »

Som mor ble Kali kalt Skatte-Huset Medfølelse (Karuna), giver av liv til verden, livet til alle liv.
Til tross for populær vestlig tro på at hun er bare er et symbol på ødeleggelse, er hun kilden til alle slags kjærlighet, som renner ut i verden gjennom Kvinnene; hennes agenter på jorden.
Dermed er det sagt om en mannlig tilbeder av Kali, «bøyer ned ved føttene til kvinner,» om dem som sine rettmessige lærere.

Noen sier navnet Eva kanskje stammer fra Kali’s leva eller Jiva, det opprinnelige kvinnelige prinsippet om manifestasjon,i det hun fødte sin «første manifestert form» og kalte ham Idam (Adam).

Hun bar samme tittel gitt til Eva i Det gamle testamente: Mother of All Living (Jaganmata).

Selv referert til som «En»,er Kali alltid en treenig Gudinne:

Jomfru, Mor, og Gammel viskvinne.
Denne triaden som ble dannet for kanskje så mye som ni eller ti tusen år siden, har blitt manifestert i mange kulturer.
Kelterne med trippel Morrigan, grekerne med sin trippel Moerae, de norrøne med sine normer, romerne med sine Fates og triadisk Uni (Juno), egypterne med trippel Mut, og den arabiske Moon-gudinne.
Kali kan identifiseres overalt.
Hennes treenigheten er gjenkjennelig i den kristne trippel-Guddommen.
Tradisjonelle vestlige kulturer konkluderer gjennomgående at Gudommer alle er mannlige,
men i det gamle hebraiske testamentet er ordet for Ånd, ruwach,et hunkjønn.

Blodoffer var like viktig i tilbedelsen av Kali som de var i dyrkelsen av den tidlige bibelske Gud.Denne Gud befalte at blodet skal tømmes på hans alter (Mosebok 29:16) for syndenes forlatelse. (Nr 18:09)
Jødiske prester spiste det ofrete kjøttet selv, mens troende av Kali fikk lov til å spise sine egne offergaver.
Kali krevde at bare mannlige dyr ble ofret, en skikk som går tilbake til den primitive tro at hannen ikke har noen del i generasjons-syklusen.
Guden Shiva, Kali’s ektefelle befalte at dyr av hunkjønn ikke skulle bli drept på alteret.

De tantrisk tilbedere av Kali godtok hennes forbannelse og destruktive natur.De visste at livets mynt har to sider, livet og døden.Og den ene siden kan ikke eksistere uten den andre.
Hennes hengivne mannlige tilbedere ville sagt at hun var; «Hans Gudinne, hans kjærlige mor,  som gir fødsel og elsker ham i kjødet, ødelegger hun også ham i kjødet. Hans bilde av henne er ufullstendig hvis han ikke også kjenner henne som hans søndersliter og fortærer. »

Navnet Kali Ma kommer fra Kalma som hun ble kalt i Finland, en som jakter i graver og fortærer de døde.
Hun blir også kalt den Svarte Gudinne.
Europeisk «hekser» dyrket henne på gravsteder av samme grunn som de tantriske yogier og dakiniene dyrket henne under kremeringssermonier som Smashana-Kali:
Lady of the Dead.
Tidligere hedninger tilba henne på gravplasser som Svarte Moder Jord.
Og på  romerske gravstener står frasen;

mor fødte meg- mor bar meg-  mor tok meg tilbake.

Kjærligheten mellom den guddommelige mor og hennes menneskebarn er unik.

Kali, Den Mørke Moder og hennes tilhengere har ett svært kjærlig og intimt bånd, på tross av hennes fryktelige utseende.I dette forholdet er tilbederen et barn og forutsetter at Kali tar form av den stadig omtenksomme Mor.

Kalis forkledninger og navn er mangfoldige.Shyama, Adya Ma, Tara Ma og Dakshina Kalika, Chamundi er populære former.Så er det Bhadra Kali, som er mild, Shyamashana Kali, som kun bor i bakken under kremasjonsstedet.
De mest kjente Kalitempler er i Øst-India – Dakshineshwar og Kalighat i Kolkata (Calcutta) og Kamakhya i Assam, et sete for tantrisk praksis. (Byen Calcutta er forøvrig oppkalt etter Kali)
Ramakrishna Paramhamsa, Swami Vivekananda, Vamakhyapa, og Ramprasad er noen av de legendariske hengivne av Kali.
En ting var felles for disse helgener – alle elsket gudinnen så intimt som de elsket sin egen mor.

«Mitt barn, du trenger du ikke vite mye for å behage meg.Bare Elsk Meg Inderlig.Snakk til meg, som du ville snakke med din mor,hvis hun skulle holdt deg i sine armer. »

Kilder; Kali, The Dark Mother,

diverse andre tilfeldige nettsteder og Wikipedia.