Wakka

Siden det nå er vår og det er meningen at verden skal begynne å blomstre også her oppe i Nord- Gnore, har jeg fundert på å gjenopplive min facebook-profil.
Jeg lurte på om jeg ikke muligens kunne finne en av de kjekke menn som jeg i min ungdom glødet slik for.
Jeg kunne forsøke å puste fram nye, blussende flammer?
Kanskje få ett meningsløst fornuftsforhold som jeg spyr av etter 3 måneder?
Eller jeg kan bruke tiden min på noe konstruktivt og personlighetsutviklende?
Kanskje skal jeg oppsøke en guru?
Få en utredning om tidligere liv?
Lære meg fjernhealing?
Fjernhypnose behersker jeg jo allerede, så der finnes jo ingen utfordring.

Skal jeg begynne å blodtrene, da?
Bli bodybuilderWakka?
Skal jeg rømme fra alt, finne en triggerhappy mafioso som jeg kan være trofèkjæreste for og tjene meg sinnssvakt rik by dirty play in Vegas?
Eller skal jeg kanskje heller kaste bort all min verdifulle levetid på å overøse mennesker som ikke bryr seg en døyt om jeg lever eller dør med min hjertevarme omsorg og oppriktige kjærleik?
Skal jeg redde verden fra seg selv?
Skal jeg redde hvalene? Krepsene? Sorte enker?
De utrydningstruede 90-åringene?
Kanskje bli en strandboms og begynne å surfe på reelle bølger i stedet for
Cyberbølger?

Eller kanskje skal jeg endelig få litt ro i sjelen ved å ganske enkelt konkludere med at Verden er ett irrasjonelt, forvirrende sted hvor ingen sier hva de mener og ingen mener hva de sier.
Men også at jeg kan bytte ut ordet “ingen” med mitt eget navn.
Det er mitt valg.
Og jeg tar det mens jeg har det.

De seneste tre uker i mitt liv;

Det er så rart.

Hvordan man kan tro ting.

Forestille seg saker.

Og skjule fakta for seg selv og andre.

Jeg er flink til å ikke si noe mer enn høyst nødvendig.

Det er så mange tanker og følelser og sortere om dagene..

Og veien videre er omtrent staket ut.

Jeg er uvant å leve etter begreper som «hensiktsmessig» og «praktisk».

Mulig denne dagen er av den usedvanlig ondskapsfulle typen?

Jeg synes bare jeg har møtt litt for mange av dem i den senere tid.

For nå begynner jeg for alvor å glede meg til å flytte.
Vi skal jo få samboer!
Det er VELDIG lenge siden vi hadde det.
Og det er jo faktisk ikke bare en samboer, men to!
Jeg og jentene flytter heim «tel ho mor» og min eldre bror.
Jeg kommer til å få ett fantastisk vakkert sted å bo,nærmere til «alt» slik som skole, butikk ol, selskap når jeg selv ønsker det og en masse kjempespennende arbeid.
Tenk.. Jeg kan til og med få litt fri fra morsrollen!?
Kanskje dra på byen eller reise en liten tur helt alene for meg selv.
Dette er jo som å gifte seg! Uten alle de negative aspektene 😀
Synd at det ennå er 3 måneder til.. Men jeg har jo mye å fikse, så det er egentlig greit å ha god tid på seg.

Jeg kommer også nærmere vennene mine,familien min og kommer til å ha 1/3 av husholdningsutgiftene jeg har idag. Husleia blir også halvert fra dagens. Life is beautiful..
Mulig jeg er materalistisk nå.
Men når man har levd på «grensen» i veldig mange år, innser man sørgelig nok hvor mye slike ting teller for ens mentale helbred.
Og nå er det problemet løst.
Jeg vet ikke hvor lenge denne ordningen vil vare, men hvem vet?
Kanskje synes jeg det er så utrolig kjekt at jeg vil ha det sånn resten av livet?
(…. Det er nok en utopi når man tar i betraktning min rastløse natur, men, men…)
I dag er alt mulig 🙂