Til verdens mest livsglade jenter fant jeg en vakker sang 🙂
Look at the stars,
Look how they shine for you,
And everything you do,
Yeah they were all yellow,
I came along
I wrote a song for you
And all the things you do
And it was called yellow
So then I took my turn
Oh all the things I’ve done
And it was all yellow
Your skin
Oh yeah your skin and bones
Turn into something beautiful
D’you know you know I love you so
You know I love you so
I swam across
I jumped across for you
Oh all the things you do
Cause you were all yellow
I drew a line
I drew a line for you
Oh what a thing to do
And it was all yellow
Your skin
Oh yeah your skin and bones
Turn into something beautiful
D’you know for you i bleed myself dry
For you i bleed myself dry
Its true look how they shine for you
look how they shine for you
look how they shine for you
look how they shine for you
look how they shine for you
look how they shine
look at the stars look how they shine for you
Jeg er helt over meg av lykke for jeg har fått en egen side på Epla.no!
Norjuvèl er navnet på nettsjappa og du kan finne den her.
(Eller du kan klikke deg inn via linken under bildene i sidepanelet mitt.)
Selvsagt er mine forventninger til salg aldeles OVERDÅDIGE, så om du føler at du så absolutt(!) skulle behøve noe vakkert å pynte deg/kjæresten/søster/venninna/bestemor/kona/elskerinna med, er du hjertelig velkommen til å kikke innom!
For jeg innrømmer det. Jeg har desverre ikke smykker spesielt designet for menn..
Ennå, that is. Det faktum er selvsagt ingen hindring!
Kjøp for eksempel dette praktsmykket til deg/kjæresten/bror/kompis/bestefar/mann/elsker:
Utvalget er foreløpig…begrenset 😀 , men etterhvert som verkstedet mitt får kommet opp en gang ut på.. æh.. høsten, forhåpentligvis, vil det dukke opp flere vidunderlige smykker med fullstendig unik design.
Så. Kast alle totalt ubrukelige hemmninger vekk.
Tøm sparegrisen, pengeboka, kredittkontoen, lommene til kjæresten og klikk(!) og KJØØØP!!! ( i min nettbutikk, selvsagt!)
😀
Vi ble for det første vekket av fulle, mindreårige bygdetullinger som fant ut at folk skulle stå opp klokka 04 på natta mens de blåste i fløyter, skrek som parringssjuke måker og tutet med latterlige plasttrompeter.
Og så, senere på denne store dagen, følger spissrotgangen gjennom bygda som er obligatorisk for barneskoleelever.
Ikke bare er korpsmusikk hinsides avskyelig støy å utsette ørene for, men når man har barn i 2 klasse, må man delta i denne vemmelige prosesjonen for deres del.
Curses.
Hele konseptet med den norske feiring av grunnlovsdagen sin er ubeskrivelig ekkel!
Man skal bruke penger man ikke har på ting man egentlig ikke liker, rope hurra (?) og gå ALT for langt i sko som uansett hvor behagelige de i utgangspunktet føltes, gradvis forvandles til rendyrkede tortur-redskaper enhver sadist gladelig ville solgt alle piskene sine for.
Og så skal man i tillegg late som om man synes det er fantastisk??
Smile og gratulere alle og enhver med dagen?? Hvorfor? Jeg har aldri likt denne dagen.
Og etter denne som var spesielt vemmelig også med hensyn til været som gudene valgte å gi som en slags ekstra»bonus», er det totalt umulig at jeg noensinne vil klare det.
Tegnene på skjermen min gir meg ingenting i dag.
I dag er jeg langt inne i min egen tanke.
Tegnene blir bare grøt. Et sammensurium av meningsløse ord som betyr like lite som snøen som falt i fjor eller min kusines nye blomsterpotte med lilla striper.
Det eneste som inngir et fragment av mening, er lukten av regnet.
Den ekle vårlukten ute. Naken blottet jord. Forfallet fra i fjor som ennå ligger i nedbrytelsesprosessen. Stinkende søppel fra trær og planter ligger som avfallet de ble redusert til før de sank inn i vinterens søvn eller død.
Restene etter fjorårets fråtseri i livsglede og jublende energi.
Jeg hater våren. Den er fuktig, stinkende, og står som et gjenferd
vaklende og lydløst skrikende på terskelen til gjenfødelse.
Men ennå er den et skjelett behengt med råtnende kjøttslintrer..
Tomme øyehuler og blottede knokler under hudflak som revner som papir når det strekker sine skrekkfingre opp mot den lysende, ennå kalde vårsolen.
Ny fødsel. Jublende gledesmerte over sitt liv.
Knoppene stikker fram på grener, og hesligheten blir mindre framtredene.
Naturens benrangel har begynt å ikle sine knokler nytt livskjøtt.
Spirende blomster gjør liklukten mindre overveldene.
Søter den friske, stikkende luften med sin optimisme og sitt sansebudskap om at enda mer appetittvekkende dufter er på vei. Man kan begynne å like tilværelsen snart…
