Det er helt merkelig at man kan føle seg så BRA bare fordi man har vært 100% ærlig? Fordi man har sagt eksakt det man ønsket å si til akkurat de menneskene man ønsket å si det til? Uavhengig av hvordan budskapet ble mottat eller håndtert, så.. Gir det iallefall meg en alvorlig lykkefølelse (som mest sannsyneligvis bunner i lettelse..?)Nå mener jeg definitivt ikke den sosialt blinde ærlighet som surt kritiserer folks utseende, ol. Men på ett litt mer personlig nivå. Som når man har en lang prat med en nær venn, en slektning, eller kanskje en fiende? Og man sier det eksakt slik det er. Slik man føler det. Man har da trukket opp en linje. Fortalt den det måtte angå at; Dette er meg. Dette er mine følelser og mine meninger. Integritet.. For mange er dette faktisk ikke viktig. Men for meg er det SVÆRT viktig.
Jeg har, bemerkelsesverdig nok, til meg å være, i den senere tid benyttet denne bloggen min til å gnage på om mitt privatliv. Det føles litt underlig, men samtidig… Det er min blogg og hvorfor i all verden skal det føles underlig?
Jaja.. Men dette blir det siste på en stund.Tror jeg 🙂
Tenk om Skjebnen eller Gud eller et-eller-annet høyerestående vesen bestemte alle valg hvert enkelt mennesker skulle ta.
Hva om framtiden var hugget i stein?
Noen ganger kan jeg virkelig få det inntrykket.
Hadde det faktisk vært tilfelle, ville jeg ha ønsket å legge meg ned og dø fordi jeg overhode ikke eide frihet til å velge hvordan jeg ville leve mitt liv.
Om man mistrives med det som er… Bør vi ikke alltid i det minste forsøke å endre på situasjonen?
Jeg jobber med saken. Fordi jeg har ett mål jeg inderlig ønsker å nå.
Siden vi mennesker har noe så håpløst unyttig som følelser, blir man faktisk tvunget til å ta hensyn til dem.
Å gjøre slik jeg har gjort i veldig lang tid; Ignorere dem eller dissekrere dem ned til pyntelige små vanskapninger som passer perfekt inn i en psykoanalytisk freakshowboks, er sikkert bra.
Men gjør det meg til ett bedre menneske?
Om jeg er klar over at ditt eller datt antagelig er drivkraft bak et ønske…. Gir det meg annet enn følelsen av at jeg utelukkende er satt sammen av egoisme, instinkter og barndomstraumer og at Livet kun er en evig, gjentagende sirkel av fornuft? At jeg egentlig burde føle skam og at alt jeg inderlig ønsket meg bare var hjernespinn? Hvordan skulle jeg skaffe framgang for meg og mine på hvilket som helst område i livet om noen sablet ned min kreativitet med regler for hva som kan godtas eller ei? Vi er tenkende vesener og bør utelukkende stole på intellektet.
Og når man handler ut fra følelser, er man i sannhet på gyngende grunn, og bør analyseres!!
Fuck analyser. Jeg gidder ikke tenke mer. Jeg er ferdig med å tenke.
Jeg må forsøke å bryte ut av denne tankesirkelen.
Jeg har ikke tid, ganske enkelt.
Hva om jeg sitter her og grubler og kaster vekk en hel masse uvurderlig tid på “hva om”, “kanskje” ,”sånt kan man ikke gjøre”, osv, osv.
Jeg har tippet over det surret. Jeg orker det ikke mer.
Nå må det skje noe konkret. Avgjørelser må tas.
Stillhetens tid er forbi. Og jeg er i svevet…
Uansett hvordan nedslaget blir, har jeg iallefall våget spranget.
Etter en særdeles god samtale med min beste venninne, har jeg fundert en del.
Det finnes uendelig mange egenskaper jeg ikke noensinne kommer til å inneha i dette livet.
Og jeg antar dette er noen av grunnene til min mildt sagt urolige livstilværelse.
Visse ting har jeg med min aller beste vilje FORSØKT å få til.
Men det fungerer ikke.
Ordnede sykluser som gjentar seg evig.. hverdagsidyll…
Jeg kommer aldri til å klare å bli noens søte lille konemor med forkle, middag på bordet, smårutete, nystrøkne kjøkkengardiner og godhjertede vafler til en masse naboer som kommer innom i søkk og kav.
Jeg kommer aldri til å takle å bli fattet inn i en firkantet ramme med blomster og utedasshjerter på mens jeg sitter med min prektige mann og 2 ½ barn og pludrer foran tvn.
Jeg kommer desverre aldri til å klare å trives med rutiner.
For det er noe de aller, aller fleste rangerer høyt på prioriteringslista si.
Jeg er rett og slett ustadig. Skiftende i form som en sky på himmelen.
Og antagelig like rastløs. Jeg blir ulykkelig av stillstand.
Jeg blir rastløs og misfornøyd av foreldremøter, gulvvask, hagestell, gardinskifte og tomprat.
Jeg kaster gjerne vekk noe fantastisk til fordel for en eller annen latterlig idealistisk idè om å redde mentalt skadeskutte løsfugler.Og jeg synes faktisk det er vemodig. Det gjør meg mange ganger rasende på meg selv.
Jeg går glipp av stabilitet, trygghet, ro og fred.
Hvorfor kan jeg ikke ønske det og virkelig mene det?
Jeg skulle helhjertet ønske at jeg helhjertet kunne ønske meg det!!
Jeg innbilder meg at Livet hadde vært 100% enklere da.
Men hadde da Wakka vært Wakka?
Antagelig ikke…
Jeg hadde savnet meg selv dypt og inderlig om jeg forsvant.
Men man lærer av sine feilgrep, og kanskje har jeg forandret meg mer enn jeg trodde jeg var i stand til for ett par års tid tilbake. Og det.. er jo en oppmuntrende tanke!
Det drypper vann fra takene, og sola jobber intenst med å gi jentene mine og meg fregner over hele ansiktet
Nå antar jeg at dette utelukkende handler om Moder Naturs bisarre sans for ondskapsfullt bedrag, og at det dumper ned en halvmeter snø i neste uken… men like fullt…
Jeg kan snart(ett for øvrig relativt begrep) dra og krafse i berg og gå med nesen pekende kun i en retning; NED.
Jeg gleder meg så enormt!!
Min nygifte bror, som snart skal bli pappa for øvrig,ringte meg i dag.
Vi snakket om vår og muligheter.Og han lovet meg å komme på besøk i løpet av mai!
For da skal vi til mineralparadisøya utenfor her jeg bor.
Og forhåpentligvis har plussgradene dukket opp i den tiden, slik at det blir mulig å ligge i telt.
For.. ærlig talt…..Aaaaarrgh!
Jeg føler meg som en slags nedsnødd grevling etter en evigvarende vinter i bur.
Jeg vil ut og samle stein.
Koke kaffe på bål. Gå tur med barn og hund og bare puste!
Det føles som en 5-6 evigheter siden.
Minst!
Kanskje jeg endelig kan samle meg stuff av ett av mine yndlingsmineral; Kyanitt!!
Denne steinen er kun nydelig!
Jeg har vært ute på øya før og lett etter akkurat dette mineralet, men da var jeg alene, og de som hadde utstyrt meg med kart, hadde satt krysset som markerte funnsted på HELT feil sted.
Og siden fablet vi om å dra litt lengre sør etter en forekomst av bergkrystall som “noen” har tipset om.
Og uansett om vi finner noe eller ei… Så er det vel verdt turen.
Kanskje drar jeg en liten svipptur innom den gamle skolen min i løpet av våren også. Men det spørs om jeg finner noen der jeg vil møte, lengre..
Det er lenge siden jeg satt med nakken bøyd i intens konsentrasjon over sag, fil, siseleringspunsler og loddepistol.
Men også dette kan endre seg i løpet av ett par små måneder. Ett eget verksted…
*Sukk* Endelig kan denne drømmen for alvor bli realisert!
Dette blir en fabelaktig sommer!
I just know!! 🙂 🙂
Men enn så lenge… Er DETTE utsikten fra mitt vindu.
Ja. Denne gang får jeg legge ut ett skikkelig blabla-innlegg. Om vidreverdigheter.
Jeg har vært fraværende en stund fra blogg. Mye har hendt som har opptatt min tid og min energi.
En av mine nære venner ble alvorlig syk i januar,ungene krever mye tid og oppfølging, vi er på flyttefot (igjen) og fortidsminner av både den mentale og den fysiske sorten skal enten kastes, gis bort eller pakkes vekk i esker.
Pluss alle mulige hendelser, store og små. De har vært så mye mer viktig enn å bruke tiden på bokstaver som fyker over en skjerm. Here today, gone tomorrow.
Samtidig har jeg havnet i en slags… Tankefelle. Jeg finner ofte meg selv i funderingen over «Det store spørsmål»:
Hvorfor er vi her? Altså, ikke her på isay og bloggen, men her på jorda. Og så undrer jeg meg meget over det menneskelige samspillet. Og er en spade virkelig en spade?
Mulig jeg bruker tiden framover på å formulere noen av disse funderingene her. Eller ikke.
