Wakka

…. I dag. Måtte jeg minsann slippe løs en seriøst diger latter 😀

Fantastiske verden med mennesker som behersker selvbedrag 100%.

Jeg imponeres til stadighet i mindre skala, men i dag.. Måtte jeg virkelig flire rått og lenge!

Eksen til min eks (Kompliserte saker) kunne stolt konstatere pr bokstav at hun aaaldri var sjalu.

Ja, hun visste knapt hva sjalusi var!

Og jeg funderte på om jeg skulle minne henne på alle de nattlige oppringningene til meg i den tiden jeg begynte å tilbringe tid med min tidligere kjære.

Og de «fine» sms hun sendte. Og noen «vakre» mailer med alle de «vennlige og deltagende» ord.

Pluss hennes hatkampanje mot han og meg.

Ført halveis med forutrettet, hulkende og selvrettferdig holdning pr offentlig blogg og halveis med hjemmesnekrede psykopatløgner pr mail til alle som vellystig siklende ropte ja takk(!) til å få lov til meske seg med katastrofeberetningene hennes om meg.

Det var fantastisk å se selvsamme person uttale at hun knapt visste hva folk snakket om når de sa de var sjalu.

Men takk og pris for at mennesker har selvinnsikt.

Takk og pris for at de kjenner enhver svakhet de måtte ha, og projiserer den fort som faen på enhver som måtte være frekk og freidig nok til å påpeke noe uheldig ved deres karakter.

Takk og pris for at jeg kan få le litt og glisende konstatere at; Wakka. Du har mange feil.

Du er arrogant, sta, lat og  en idealistisk tilhenger av «den sunne fornuft» til det ekstreme noen ganger.

Du er håpløs med penger. Du røyker for mye og bmi-indexen kunne vært noen sifre lavere.

MEN; Du har i det minste evnen til å takle kritikk på en rasjonell måte.

Og du kan se når du driter deg ut til tordnende applaus.

Ikke alle er så heldige!

Sett i lys av mitt tidligere innlegg hvor jeg i fortvilelse mente at jeg var forelsket, har jeg nå bestemt meg for å følge opp med ett innlegg hvor fornuften råder grunnen.
For den såkalte forelskelsen døde en uromantisk, brutalt menneskelig død som følge av dens møte med logikk, luktesans, krav jeg stiller til modenhet og intelligens, seksuell orientering og sist men ikke minst; som følge av min desillusjon angående parforhold generelt.
(Og ellers ett intenst ønske om å unngå ubehaget og stresset ved tilstanden, dessuten)
Jeg innser at jeg med dette er en elendig talskvinne for elskovshungrige kvinner i alle aldre.
Men det ER faktisk logikk og overhode ikke bitterhet som får meg til å konkludere med at singeltilværelsen er langt å foretrekke framfor å underkaste seg ett bindende parnerskap med ett annet menneske.
Iallefall for de som har velutviklet sans for alenetid. Tid til å gjøre egne ting.
Tid til å være seg selv i treningsbukse med kaffekopp og en herlig grøsser på tvn.
Og for de mennesker som helt enkelt ikke takler å bli innkalt på teppet og utsatt for et tredjegrads forhør hver gang de har foretatt seg noe på egen hånd.
Det er så absolutt sant at de mennesker som har vært single lenge, utvikler nykker som det er bortimot umulig å kvitte seg med.
Man skjemmer seg selv bort med å pleie sine egne interesser framfor et fellesskaps interesser.
Noen langtids-single får hverdagsrutiner som er bortimot fastlåste. (Med barn i huset unngår man glatt den sistnevnte)

Og så påpeker noen.. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette ennå. Derfor er du singel.»

Den rette.. Altså ens store livskjærlighet.

…Hæ?
Finnes den «sanne kjærlighet»?
Den som får en til å føle at alt annet blir uviktig og bagatellmessig?
Den som får deg til å glemme din egen naturlige selvoppholdelsesdrift og leve utelukkende for å gjøre ett annet menneske lykkelig?
Det er et deprimerende konsept, faktisk. Masochistisk selvutslettende på sitt verste.
Og hvordan oppstod idèen om det ultraromantiske ?
Den som beskrev en «udødelig» kjærlighet opphøyd i 15 potens og tildelte  kvinner rollen som en lengtende, ventende, passiv, overpyntet premieku som ble utdelt til den fyr som var tomhjernet nok til å ønske seg og kjempe(?) for å vinne en slik skapning.

Romantikken i seg selv, er betegnelsen på en tenkemåte som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700 og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Begrepet har sitt utspring i det franske «romance», «ridderdiktningen» hvor historiene stort sett dreier seg om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer.
I denne tidsperioden(ca 1100, høymiddelalder) var det antagelig at det overromantiske konseptet for alvor ble født.

Her i Norge og på Island fikk kirken utrolig mye å si for hvordan vi oppfattet begrepet  «kjærlighet», og hva det innebar eller ikke.
Før kristendommen kom, var kjærligheten en kilde til både æresdrap og slektsfeider.
Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien i denne eminente artikkelen.
Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur.

Kirken ville at kvinner skulle ønske seg menn som samfunnet fant passende, og at ekteskapet skulle være livslangt.
I tillegg forsvant kvinners tidligere aksepterte og selvvalgte tilgang på skilsmisse, beleilig nok.
Kirken har historisk sett vært uovertruffen med sin passifisering og umyndiggjøring av kvinnekjønnet.
Det seriemonogamiet man hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet.
Kjærligheten ble forvandlet fra å handle om ære og makt, til den rene, opphøyde kjærligheten til ett eneste utvalgt menneske.
Noe man gjenkjenner som dagens ideal om ens «livs store kjærlighet»

Så i bunn og grunn er vår oppfatning av «den store kjærligheten» tillærte idealer som jeg vil påstå ikke kan finne gjenklang i realitetens verden.
De er nemlig til en stor grad knyttet opp mot idèen om noe overjordisk, nærmest gudommelig, som tradisjonelt sett er uoppnåelig for dødelige i følge den kristne tro.
Vi streber med andre ord etter noe som ikke finnes.

Siden jeg først lærte meg hva ordet frigid innebar, har jeg hatt inntrykk av det å være frigid IKKE var en slags særkvinnelig tilstand og noe menn beklaget seg over til andre menn over ett ølglass eller 10 på puben.

Jeg mente selv at jeg kunne bevitne om at det fantes nok av menn i denne verden som jeg ville karakterisere som frigide.

Men skam på meg, så feil tok jeg!

For i følge Caplex betyr ordet frigid (lat.); kald, kjønnslig ufølsom. — frigiditet, kjønnslig kulde hos kvinnen; manglende evne til seksuell tilfredsstillelse. Jf. impotens.

Med andre ord; Det er ifølge denne forklaringen antagelig  like «vanlig» for en kvinne å være frigid, som at menn lider av impotens. Altså ikke som jeg i min villfarelse trodde; At det var en psykisk, nærmest selvvalgt(!) tilstand. Ja, for slik virker det på menn som klager over at kona er frigid. Hun er det med vilje. For å «straffe» sin stakkars forsømte mann for ett eller annet vagt kvinnelig noe som ingen egentlig begriper hva er.

Men jeg  undrer jeg meg over hvor mye av den klaging over pilsglass eller hva som helst på puben med andre menn som tufter på virkelige opplevde hendelser og erfaringer.

Og ikke representerer en  «kultur» som menn benytter til å gi hverandre mentale kompisklapp på  ryggen.
Er det ikke rett og slett at klaging over ens partners manglende sexlyst er en måte å signalisere til de andre mennene; Jeg er så utrooolig viril!
Jeg får aldri den sex jeg trenger fordi jeg er så mye MANN og testosteron-nivået mitt/utholdenheten min er så enormt at det neppe finnes den kvinne som kan holde tritt med meg. (høhøhø)

Hva er i såfall poenget? Hvorfor synes så mange menn at dette er uendelig viktig å få poengtert?Er de engstelige for å bli ansett som late? Lite attraktive? For gamle? Jeg vetta f…

Nå skal det selvsagt tas høyde for at det finnes tilfeller hvor partneren faktisk er frigid, men det kan da neppe være så utbredt som det kan virke når man overhører «gutta» på byen? Og hva med kona/samboeren/kjæresten?

Hvilke grunner har DE for at de eventuelt ikke har lyst på sex med sin utvalgte som IKKE skyldes at hun er frigid?(Merk at det heter at menn»lider» av impotens, mens kvinner ikke «lider» av frigiditet. De er frigide. De «lider» ikke av det, underlig nok.)

Kanskje mannen stinker? Bader annenhver påske? Grafser av henne klærne,napper litt i loffen, stirrer på puppene hennes og så er han ferdig med forspillet? Eller lever hun i total uvitenhet om at mannen med foraktfull skuffelse kaller henne frigid ovenfor andre menn?

Kanskje har hun har ingen problem med sexlivet, og har heller aldri hørt en eneste klage. Hun føler seg både attraktiv og fornøyd. Hva er da grunnen til at mannen hennes ønsker å nedvurdere henne ovenfor andre?

Henger det da sammen med den  tidligere nevnte mannekulturen?

Men vil tror det finnes tilfeller der bildet er helt omvendt.Totalt. Det er mannen som er seig. Som ikke vil. Som er impotent. Men klager over at partneren ikke vil.

Men om da mannen lider av impotens;

Hva blir kvinnen fortalt om hun søker råd? Hos legen eller venninnene. Joda! Impotens( om den da ikke kommer av en rent medisinsk tilstand) kureres av nytt lekker blondeundertøy, blowjobs, mat, massasje og at ens partner blir slankere/yngre/penere. Slank deg, plei han på alle vis. Kjøp sexy klær og bli NY og spennende!

Men hva med en kvinne som er frigid? Burde ikke hennes frigide tilstand kureres av de samme tjenester gitt med iver fra hennes oppmerksomme og kjærlige mann?

( Bortsett fra at de fleste kvinner kanskje ikke synes det er så forferdelig intressant å se sin mann i lekkert blondeundertøy)

Men sjelden har jeg hørt noen gi råd til en mann om slike ting. En kvinne som er frigid, er en tapt sak. Hun blir gitt opp, klaget over og ærklært uegnet som sexpartner og Kvinne.

The end!

Jeg melder meg ut.
Av menneskeheten.
Jeg tror jeg heretter utelukkende skal meddele meg via “mjau”, pip eller knurring. Pcn havner på dynga.

For den er bare et instrument for å formidle det som er vemmelig; Menneskenaturen.
Stadig ser jeg dette som får meg til å betvile alle tidligere oppfatninger om “god” eller “ond”.

Disse begreper begynner å miste sin betydning.

Muligens har de heller aldri eid betydning?
Hva er mennesket generelt ute etter?
Jo! Seg selv. Kun og utelukkende.
Gir jeg deg en gave, kan du banne på at jeg forventer meg en i retur. (Gjerne en enda finere enn den jeg gav deg!)
Trøster jeg deg når du er lei deg, forventer jeg meg at du stiller opp og er 100% lojal i neste omgang.

Uansett om jeg inderlig forakter det du gjør eller sier.

Gir jeg deg min tid.. min oppmerksomhet eller min tilsynelatende omsorg, forlanger jeg at du gir meg fullverdig valuta i neste omgang ved å ALLTID STILLE OPP.

Er det bare dette det handler om?
Finnes ikke noe så verdifullt og banalt rørende som ærlig vennskap som faktisk tåler uenighet?
Finnes det ikke kjærlighet eller omsorg som har en annet enn en mål enn å bekrefte ens egenverdi?
Det mest fantastiske er at noen faktisk drister seg til å kalle en spade for et potesielt drapsvåpen og ikke kun ett graveredskap.
De påstår at de menneskelige interaksjonen/relasjoner handler om å skaffe seg fordeler.
De dømmer mennesket til å være utelukkende egoist og misantrop av natur. ‘

Se bare på barn. Uferdige mennesker som må læres opp til å dele.

Til å ikke krangle. Til å ta hensyn. Til å ikke bare tenke på seg og sitt eget beste.
Er ikke da barnet i oss den eneste sanne naturen?
Alt det andre er jo tillært.
Det fikk meg til å fundere litt.

Er det disse personer som faktisk mener det som har rett..?

Har de virkelig et bedre grep om virkeligheten..?
Eller er det de kun kyniske?

Som mangler viktige menneskelige ting?
Mangler de evnen til å føle?
Er det slik at det er disse som sier at dine vennskap og relasjoner.. Familie, venner, barn og livsmenneske kun er der for å få det enkelte menneske til å “skinne”.. Er det egentlig de som mangler alt for meget av det man til sedvane kaller “menneskelige egenskaper”?
Er det slik det er?
Eller er det bare et spørsmål om hvordan vi er skrudd sammen av erfaringer, oppvekst og gener?
Og jeg vet ikke hva man skal si…
Når jeg diskuterer med et individ som overhode ikke EIER mulighet til å forstå hva jeg egentlig mener, fordi deres verdigrunnlag befinner seg i en verden som er totalt og fullstendig fjernt fra min egen..

Da mister jeg virkelig troen på dette med menneskeheten.
Hvordan skal man noensinne finne en fellesnevner på verdier og normer?
Enighet om hva som er “medmenneskelig” og hva som er “umenneskelig”..I den samme kulturen jeg og vedkommende har vokst opp i og blitt preget av siden vi var nyfødte,  kan man finne at man står i nesten perfekt motsetning angående hva ærlighet og integritet betyr, for eksempel.

Samtidig vet man jo at den mest kyniske og følelseskalde alltid vil ha en fantastisk fordel framfor en som er styrt av følelser og som har brennende pasjoner, meninger eller medfølelse.
Et hardt skall. Gir beskyttelse. Men en hard indre kjerne gjør deg bortimot usårbar.

Men akkurat nå er jeg så inderlig, inderlig LEI.

Jeg aldri kan fatte sjarmen ELLER meningen med, er å framelske konflikter, intriger og krig.
Hele tiden.
Jeg kommer aldri til å forstå mennesker som kan se verdien i å ha dette som tidsfordriv eller livsfordriv.

Jeg tror jeg heretter skal karaterisere meg selv som totalt umenneskelig.

Det er en betegnelse jeg faktisk føler at jeg kan leve med.