mar 11 2010

Farlig oppdrag..igjen

Den hyperintelligente, nidkjære spion hadde nå gått over til en ny taktikk.
Etter forrige suksess, som dog hadde kostet den både tap av verdighet og adskillige timer med strikkepinner, nål, tråd, og 3 flasker whiskey for å roe frynsenerver, hadde Spionen funnet ut at dette nesten ble litt for risikabelt.
Den ønsket ikke lengre å sette sitt dyrebare liv på unødvendig spill ved direkte fysiske undersøkelser.
“Pass ræva di”, var nå Spionens utgangspunkt og nypolerte motto.
Men akk.. dens Overordnede sjef hadde forlangt at Spionen skulle forsøke å frambringe beviser for at Fienden eventuelt hadde kapitalvansker.
Dette ville vanskeliggjøre Fiendens galopperende utvikling av kjemiske/biologiske våpen, og gi et mentalt overtak.
Spionens mål var nå kommunikasjonskassen, og den måtte nå tenke på hvordan den skulle følge sitt nye motto samtidig som den utførte sitt oppdrag av Avgjørende Viktighets Grad (stemlet AVG i brevet fra Øverstkommanderende).
Fra tidligere rekognosering av stedet kommunikasjonskassen var plassert, hadde Spionen følgende fakta:(Bildebeviser knipset med hendig engangskamera, som vanlig)
Den lyste som en snøflekk.
Blendahvit blant de andre grågrønne kassene på det gebrekkelige stativet.
Den var pyntet tilforlatelig med masse barnslige klistremerker og forvirrende adressereferanser. Og hva betydde de underlige bokstavene? “Verdens Beste Gravør..?” Alle disse kunstferdig utformet, men fullstendig bortkastede forsøk på å tåkelegge Fiendens egentlige navn og adresse framkalte bare hånlige fnys fra den brave Spion.
Akkurat som om den lot seg forføre og lure av dens slags triks?
Men nå gjaldt det å snoke usett igjennom kassens innhold.
Spionen var som nevnt, et utrolig smart individ, og hadde lagt følgende slagplan;
Den hadde tenkt å kle seg ut som en tilfeldig turist og slik kunne bortforklare på stotrende grønlandsk om den skulle bli oppdaget mens den endevendte kommunikasjonskassen.
Pelslue, type indiskrèt snøscooterfantast ble innkjøpt og plantet på Spionens hode.
Og knehøye grønne sjøstøvler og en skikkelig lang fòret kamelhår -parkas kompletterte bilde av den uskyldige inuitt – turist.
Den bestilte drosje.
Det var jo en bit fram til stedet hvor kommunikasjonskassen stod plassert.
Men aller først måtte Spionen sørge for et vanntett alibi.
Den skrev seg inn på Fjuskekroken Pleiehjem for vannsyke sjødyr &
ufisk i havsnød under pseudonymet Ykelle Breptonova Obligatorum.
Spionen bestilte sporenstreks et isbad med påfølgende isflakmassasje, klimatilpasning & avflassing pluss en dugelig porsjon hvalspekk til en oppfriskende og rensende ansiktsmaske.
Mens tåpene på Pleiehjemmet fikset dette, snek den meget fornøyde Spion seg ut til den ventende drosjen.
Drosjesjåføren stusset en hel del mens den pelsinnpakkede Spionen forsøkte å forklare hvor den skulle.
Spionen behersket da faktisk ikke annet enn hjemmeheklet grønnlandsk, og sjåføren var nyankommen fra indre Kualalumpur og skjønte knapt vanlig norsk.
De hele ble en ganske rotete affære med fantasispråk versus totalt ukjent labelensk.
Men til slutt brast det for Spionen og det kom på skingrende bokmål; Til Sikksakkgropen! Der borte ved enga!
Drosjesjåføren satte bilen hoderystende i bevegelse, og kjørte de 2 kilometerne fram til bestemmelsesstedet mens han bannet for seg selv om kaklende gale mennesker på sitt ubegripelige Kualalumpursk`.
Dagen var varm. Minst 25 grader i skyggen.
Og mens svetten sildret i våte, mangfoldige bekker under kamelhår- parkasen, stod endelig Spionen foran Kommunikasjonskassene.
Den kastet ikke vekk tiden.
Spionen åpnet med skjelvende, våte hender den hvite kassen.
TOM………???
Ikke så mye som en eneste liten brevstakkar…?
Spionen brast umiddelbart i rasende krampegråt av skuffelse!
Den skrek som en frustrert 4-åring og sparket til hele stativet som kommunikasjonskassene stod på.
Stativet vaklet.
Og sekunder etterpå lå inuitt-turist-Spionen begravet under et middels stort metallboksras.
Forsmedelsen var abnorm.
Ikke bare hadde den nå ødelagt kommunikasjonskassestativet og fått stygge rift i både parkas, ansikt og pelslue, men all annen brev, avis og skriftlig papirbasert kommunikasjon fra det store antall grønne kommunikasjonskasser fløt nå lystig av sted i den milde sommerbrisen.
Spionen… Visste at dens dager var talte.
Den tok opp sin nød-mobil med ekstra hemmelig nummer og ringte drosjen igjen.
Ugjennomførte oppdrag ville aldri bli tolerert av dens Overordnede.
Spionen måtte forsvinne for alltid. Den visste også for meget til at dens Overordnede kunne la den løpe fritt. Livet til den brave Spion var plutselig i den ytterste, prekære fare.
Da drosjen kom, kastet Spionen fra seg både parkas, pelslue og mobil.
Den stod nå i sitt lange rosa ullundertøy med grønne sjøstøvler og en besluttsom mine.
Den skulle nå dra mot nord og aldri mer komme tilbake.
Den satte seg i drosjen og i en sky av eksos og hvite brev og reklamebrosjyrer dro den brave Spion inn i uendelighetens navnløse mørke.


mar 11 2010

Farlig oppdrag

Den ultraintelligente spionen hadde fått i oppdrag om å holde øye med Fienden.
Og natten var på Spionens side.
Den var mørk, måneløs og luktet sterkt av høstens forfall.
Spionen hadde riktig utstyr.
Svarte tights, trang svart strikkejakke, blå tangatruse og gymsokker med gummierte såler.
Den hadde også tatt på duftfri deodorant, gummihansker farget sorte med spritusj, og en badehette som hadde gjennomgått samme snedige prosess.
Fjeset var like svartmalt som spionens livsanskuelsen og øynenes utvidede pupiller.
Spionen snek seg innpå det lille idylliske huset som lå litt for seg selv i utkanten av Fiendens territorium.
Den for anledningen nesten usynlige spionen beveget seg på tåspissene nærmere og nærmere.
Ikke et lys i fra de små gardinløse vinduene.
Spionen akte seg på ren politimanèr med ryggen mot den grove veggen, nærmere og nærmere døren.
Maskene i strikkejakken fikk gjennomgå en ganske ublid behandling, og garntrådene løsnet i sin tette sammenføyning.
Uten å merke at strikkejakken neppe noensinne ville kunne kalles noe annet enn et ullgarnkadaver i etterkant, la Spionen øret inntil veggen.. Lyttet.
Ikke en lyd innefra huset.
Vinduene var lukket. Hele hovedkvarteret virket forlatt.
Spionen fniste fornøyd for seg selv.
Men så hardnet det mørke ansiktet av besluttsomhet, og Spionen sprang kjapt mot døren.
Opp av den ene gymsokken fisket den nøkkelen som den hadde fått kopiert for noen dager siden.
Det var et smart trekk av spionen å finne ut hvor den slumsete Fienden gjemte nøkkelen.
En smal sak å fjerne den fra “gjemmestedet” under dørmatta og ta et avtrykk i en villig klump leire.
Kopien passet selvsagt perfekt i låsen, som ved et oppmuntrende klikk åpnet veien til Fiendens hovedkvarter.
Vel inne i mørket, tok Spionen fram sin hodelykt, en finurlig innretning skapt av kombinasjonen maglite, gule gummistrikker, stor oppfinnsomhet og for øvrig eksepsjonelle balanseevner.
Spionen skvatt litt da den så et grønt lysende glimt i sidesynet.
Med hjertet hamrende som en flokk med gnuer i vill panikkflukt, snudde Spionen seg langsomt mot skimmeret.
Åh.. Det var Fiendens hjerne!
En datamaskin med skjermsperre av stadig skiftende bilder.
Hjertet på Spionen roet seg langsomt, men adrenalinet bruste hett i dens årer.
Forsiktig gikk den mot datamaskinen mens den nervøst kikket til både høyre og venstre. Ørene var fylt av både stillheten, bruset fra dataen, og dens egen pulserende blod.
I forventningens rus, kastet den seg over tastauret.
Håper inderlig maskinen ikke var låst med passord og slike ubegripelige, intrikate vanskeliggjøringer?
Men lettelsen og spenningen steg adskillige hakk da skjermspareren forsvant, og ikonene hoppet fram som søte samarbeidsvillige lam på skjermens skrivebord.
Spionen satt med vidt oppsperrede øyner, og tok så fram en minnepenn for å laste ned all vesentlig info den bare kunne klare å grave fram.
Medløpere med Fienden, kontakter, avtaler, dokumenter..
Spionen holdt ivrig øye med klokka også.
Minuttene tikket så altfor fort av gårde mens minnepinnen langsomt ble fylt med et ukjent antall kilobyte.
Tastaturet på datamaskinen som var grått, ble uten at Spionen helt fikk med seg dette, farget blåsort av spritusjfarve fra de småfuktige gummihanskene.
Straks dåden var utført, tok Spionen en nervøs, svettende kikk omkring i Hovedkvarteret.
Jøss.. Spionen fikk med ett øye på messa i hovedkvarteret.
Oppvasken stod stablet i rene Donald Duck – stil!
Kjapt tok Spionen fram sitt engangskamera, (pris 79.90 i kiosken på hjørnet) og klikket vilt for å dokumentere dette uhyrlige faktum.
Dette var garantert ledd i en ond plan som gjaldt kjemisk krigføring!
Og i sovesalen.. Hva lå DER, som en påminnelse om at her ble det planlagt unevnelige grusomheter..?
En haug med uvaskede sokker, skjorter, og underbusker i en krok!
Spionen godtet seg umåtelig!
Nå skulle dens overordnede få se hvilken dyktig, effektiv og uunnværlig Spion den var.
Humrende vendte Spionen seg om i døråpningen for å gå ut fra sovesalen. Et diskret lite “ritsj..” hørtes i samme stund.
Spionen skvatt som om noen hadde skutt med en rifle i nattemørket.
Tøyet som revnet langs hele den bakre del av Spionens tights, sørget for å blotte hud så hvit at den nesten var selvlysende i mørket.
Da fikk den virkelig fart på seg av ren skrekk, og spurtet i vill fart ut av Fiendens hovedkvarter.
Hikstende av angst glemte den både å låse og å lukke døren overhode i sin panikkartede flukt. Ulltrådene i jakken hadde for lengst gitt opp sin vilje til å holde sammen, så øvre ryggtavle av Spionens kropp var bar og blottet i høstnatten
Med den ene halvdelen av sin hvite bakende i tillegg, som en stedfortreder for månen, lysende i kjølevannet av den mørke skikkelsen, klasket gymsokkene lynraskt igjennom mosen og lyngen.
De nøyaktig kalkulerte 58 lange steg fram mot sitt eget gjemmested, under en trapp i den hemmeligste kjelleren som eksisterte, var unnagjort på få minutter.
. Nattens modige dåd var utført.
I morgen skulle den ta for seg de strategiske utplasseringen av stoler og bord og blomstervaser på hovedkvarterets uteareal.
En grundig rapport skulle skrives og legges med skjelvende, stolte hender i Spionens Overordnendes hanskebekledde klør!
Men gudskjelov..
Dette kunne gjøres med vanlig kikkert på dagtid.
Denne gangen slapp den å sette sitt dyrebare liv på spill i slike hasardiøse nattlige eskapader.


mar 11 2010

Mytomani

Mytomani innebærer at en person, en mytoman, lyver mer eller mindre tvangsmessig.
Det vil si uten at den finnes noen tydelig årsak til løgnen.

Noen ganger kan den knyttes opp mot andre diagnoser som narsissisme, paranoia eller schizofreni eller andre ulike tvangssyndrom, men Mytomani er i seg selv ingen psykiatrisk diagnose.
En mytoman er ett menneske som ikke føler skam eller skyld når vedkommende lyver.
Mange mytomane skaper en historie om seg selv om både hvor de kommer fra, hvordan oppveksten var, hvor mange penger de har, hva de jobber med, osv.
Årsakene til disse oppdiktede historiene kan være for å vekke interesse eller medlidenhet eller rett og slett ha noe å snakke om.
Noen mytomane tror på sine egne løgner. Andre ikke.
Hva som hender når man avslører en mytoman er ulikt og kommer i stor grad an på hvilken personlighet de har, og hva som var de bakenforliggende motiver for løgnene.
Noen går i forsvar og blir totalt usakelige og trekker inn alle mulige andre ting for å forvirre og ufarliggjøre løgnen.
Ofte med nye løgner.
Men man bør faktisk være forsiktig. For noen mytomane vil det å bli avslørt kunne utløse direkte voldsutbrudd, og selvdestruktive eller depressive handlinger.
En viss John Schubert, sjef for svenske Psykoterapiinstituttet mener
at disse forstyrrelser noen ganger er en del av personligheten fra barndommen av, men at kraftige traumer som alvorlig har krenket selvbildet sikkert kan bidra ganske sterkt til å utvikle mytomani.
Det kan være brutal mobbing, overgrep av andre slag, eller at personen har blitt alvorlig forsømt under oppveksten.
Men han sier også at barn naturlig har en sunn fabuleringstrang, så man kan ikke begynne å snakke om mytomani som betegnelse før personen tangerer de øvre tenårene, men at selvsagt legges grunnlaget tidligere i form av en sviktende eller mangelfull identitetsoppfatning.
Videre mener Herr Schubert at dette er en kronisk tilstand.
Mytomanien er dypt forankret i deres sinn og utgjør en betydelig del av mytomanens liv.
Men han mener at med adekvat hjelp kan man i det minste få dempet sin løgnavhengighet. Problemet for terapeuter som skal behandle den mytomane er at den mytomane ikke selv ønsker å  jobbe med sitt problem.
Mange av dem er ikke engang bevisst at de lyver, eller de oppfatter ganske enkelt ikke løgn på samme vis som andre.
De har ingen skyldfølelse forbundet med å lyve. Snarere får de en lystfølelse fordi de har lyktes.
Deres perspektiv er helt annerledes.
Løgnen er noe hverdagslig eller det oppleves som en kreativt handling av dem.
Mytomane er ofte karismatiske mennesker og framstår som uvanlig begavede, sjarmerende eller sosialt kompetente personer.
En viss sort personlighet må uansett  til.
Særlig om de skal skaffe seg medspiller, resonnerer John Schubert.
Men det er ikke nødvendigvis slik at man må ha en slik “dyktig” mytoman for å la seg lure.
Men grunnen til at man tror på de er ofte fordi de overhode ikke viser tegn på at de lyver.
Framfor oss kan man ha den mest overbeviste person som legger fram en vanvittig historie, men om kroppsspråket er helstøpt, vil man få store vansker med å avsløre dem.
Internett er en arena hvor mytomane er ganske trygge.
Det er vel bortimot umulig å sjekke sannhetsgehalten i historier som blir fortalt via bokstaver om fullstendig fremmede mennesker man bare møter via en skjerm?
Men noen husker kanskje tilfellet med den ivrige og meget populære Lillestrømtilhengeren Maya(turbojenta), som faktisk faket hele sitt liv og til og med sin egen død via internett, som endte med en sørgemarkering under en fotballkamp.
Dette viser hvor langt en mytoman faktisk kan gå for å skaffe seg oppmerksomhet og medlidenhet.
Det er faktisk.. Skremmende.
Hvor mange satt og gråt over en fiktiv persons død?
Man investerer ofte følelser og vennskap via internett likeså godt som i real life..?

Følelsen av å bli bedratt, sviktet og ført bak lyset må jo være helt enormt frustrerende for de som i etterkant forstår at de har blitt rundlurt av historiene til en mytoman. Jeg har basert dette innlegget på både personlige erfaringer i møte med flere mytomane og følgende artikler og linker:
http://guru.sol.no/question/helse-sex-og-samliv/sykdom/hvorfor-er-noen-lystlognere
http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/artikel_54221.svd
http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/artikel_52693.svd
http://sv.wikipedia.org/wiki/Mytomani


mar 10 2010

Vakre bilder fra Luis Royo

Luis Royo er en fantasy-art kunstner.

Han er italiener, hva meg bekjent, men jeg har ærlig talt ikke satt meg så forferdelig mye inn i hans livsdetaljer.

Jeg bare elsker bildene hans.


mar 10 2010

Kvinners rettigheter kom av seg selv?

Jeg leser en del .
Jeg er ikke en spesielt aktiv samfunnsdebattant,
Men noe.. Slår meg når jeg leser de oppfatninger som florerer hos hverdagsmennesket.
De som utgjør ett utsnitt av Norges befolkning.
De mangler ethvert begrep om historie.
De tror at deres eksistens, deres tilværelse med alle sine goder , frihet og privilegier har oppstått av seg selv.
Som en slags guddommelig rett til å ha det godt.
Og de håner kvinnesaksforkjempere.
Disse foregangskvinner som stod på barrikadene i en tid hvor selve fundamentet til de omtalte barrikadene kun bestod av en felles vilje til å bli anerkjent som medmenneske og likeverdig med menn.
Nesten uten unntak blir kvinnesak synonymt med enten militante lesber, eller vindrikkende, kresne selvrealiserende hurper som man foraktelig fnyser av.
Og jeg var forbauset. Sjokkert, faktisk.
Det er ikke mulig at folk er så dumme??
Så historieløse og så sneversynte?
Slik som med rasisme. Uvitenhet gir som kjent fordommer.
Jeg får lyst til å filleriste disse blaserte mennesker.
Samtidig som jeg føler at kvinnekjønnet generelt blir undervurdert.
Også av utallige andre kvinner som i en slags felles idiotflir dømmer kvinner med mot og meninger ikke bare nord og ned, men i premenstruale tåkebanker i det innerste HormonelliaVaginaHysterica.
Jeg blir så lei! For dem betyr sterke meninger fra en kvinne intet annet enn ett selvfølt markeringsbehov de personlig ikke våger å leve ut.
FORDI de er redd for samme stigma- stempel som de mer enn villig trykker hardt i pannen til sin medsøster?
Er det slik?
Eller er det motet som mangler? Motet til å stå imot trykket av mengden?
Hverdagsmenneskers fordømmelse… Lever i beste velgående.
Jeg vet ikke hvorfor det som ga oss frihet til å stemme, frihet til å ta hvilken som helst utdannelse, frihet til å bestemme over egen kropp og skjebne, nå er blitt en skam.
Det har blitt en ting man kan forakte og se skjevt til.
Man slenger dritt etter Kvinnesaksforkjempere.
Uten å reflektere en eneste gang over det faktum at hadde det ikke funnets sterke, helhjertede Kvinner som kjempet deres sak, hadde vi ennå vært prisgitt menns innfall og luner.
Vi hadde ikke hatt kvinnelige leger, professorer eller mekanikere.
Vi kvinner hadde vært hjemme med våre barn.
Oppfostret våre døtre til å være ettergivende og lydige og våre sønner til autoriteter fra den dag de lærte at de hadde en penis!

Så har vi ordet Likestilling. Mange… altfor mange tror dette betyr at alle skal ha de samme fysiske forutsetninger.
At det skal bety at alle er LIKE.
Nei. Menn kan ikke føde barn.
Hva er det for slags håpløs retorikk?

En stein kan ikke fly og du kan ikke fly, ergo er du en stein, Mor Nille..

Men likestilling handler da for pokker kun om at man som kvinne skal ha krav på den samme respekten, den samme behandlingen, de samme rettigheter som menn. Vi skal likestilles som mennesker! Ikke fysisk.
Vi skal ikke ha penis på damene eller pupper på menn.
At noen kan benytte dette som argument er jo totalt latterlig!
Jo, vi er ulike fysisk. Men både menn og kvinner er mennesker.
Tenk.. I den Amerikanske borgerkrigen var en av hovedsakene at fargede afrikanske slaver skulle få status som menneske.
De kjempet en hel krig for dette.
En krig som varte i nesten 5 år.
Og merkelig nok. De fargede afromerikanerene
(er ikke lov å si “neger “lengre) ble faktisk etter hvert tildelt tittelen ; Menneske.
Selv om de ennå sliter.
Underlig dette. Man kan se de samme tendenser hos kvinner.
Vi blir mer og mer menneske. Men ikke overalt.

Ikke over hele verden og for alle.

For hva er ett menneske?

For rasehateren. For mannsjåvinisten.
For elitetenkeren i alle kategoriene.

Kanskje er det Utopi å tro at alle kan ha en unik egenverdi uansett hva de er.