Farlig oppdrag..igjen

Den hyperintelligente, nidkjære spion hadde nå gått over til en ny taktikk.
Etter forrige suksess, som dog hadde kostet den både tap av verdighet og adskillige timer med strikkepinner, nål, tråd, og 3 flasker whiskey for å roe frynsenerver, hadde Spionen funnet ut at dette nesten ble litt for risikabelt.
Den ønsket ikke lengre å sette sitt dyrebare liv på unødvendig spill ved direkte fysiske undersøkelser.
“Pass ræva di”, var nå Spionens utgangspunkt og nypolerte motto.
Men akk.. dens Overordnede sjef hadde forlangt at Spionen skulle forsøke å frambringe beviser for at Fienden eventuelt hadde kapitalvansker.
Dette ville vanskeliggjøre Fiendens galopperende utvikling av kjemiske/biologiske våpen, og gi et mentalt overtak.
Spionens mål var nå kommunikasjonskassen, og den måtte nå tenke på hvordan den skulle følge sitt nye motto samtidig som den utførte sitt oppdrag av Avgjørende Viktighets Grad (stemlet AVG i brevet fra Øverstkommanderende).
Fra tidligere rekognosering av stedet kommunikasjonskassen var plassert, hadde Spionen følgende fakta:(Bildebeviser knipset med hendig engangskamera, som vanlig)
Den lyste som en snøflekk.
Blendahvit blant de andre grågrønne kassene på det gebrekkelige stativet.
Den var pyntet tilforlatelig med masse barnslige klistremerker og forvirrende adressereferanser. Og hva betydde de underlige bokstavene? “Verdens Beste Gravør..?” Alle disse kunstferdig utformet, men fullstendig bortkastede forsøk på å tåkelegge Fiendens egentlige navn og adresse framkalte bare hånlige fnys fra den brave Spion.
Akkurat som om den lot seg forføre og lure av dens slags triks?
Men nå gjaldt det å snoke usett igjennom kassens innhold.
Spionen var som nevnt, et utrolig smart individ, og hadde lagt følgende slagplan;
Den hadde tenkt å kle seg ut som en tilfeldig turist og slik kunne bortforklare på stotrende grønlandsk om den skulle bli oppdaget mens den endevendte kommunikasjonskassen.
Pelslue, type indiskrèt snøscooterfantast ble innkjøpt og plantet på Spionens hode.
Og knehøye grønne sjøstøvler og en skikkelig lang fòret kamelhår -parkas kompletterte bilde av den uskyldige inuitt – turist.
Den bestilte drosje.
Det var jo en bit fram til stedet hvor kommunikasjonskassen stod plassert.
Men aller først måtte Spionen sørge for et vanntett alibi.
Den skrev seg inn på Fjuskekroken Pleiehjem for vannsyke sjødyr &
ufisk i havsnød under pseudonymet Ykelle Breptonova Obligatorum.
Spionen bestilte sporenstreks et isbad med påfølgende isflakmassasje, klimatilpasning & avflassing pluss en dugelig porsjon hvalspekk til en oppfriskende og rensende ansiktsmaske.
Mens tåpene på Pleiehjemmet fikset dette, snek den meget fornøyde Spion seg ut til den ventende drosjen.
Drosjesjåføren stusset en hel del mens den pelsinnpakkede Spionen forsøkte å forklare hvor den skulle.
Spionen behersket da faktisk ikke annet enn hjemmeheklet grønnlandsk, og sjåføren var nyankommen fra indre Kualalumpur og skjønte knapt vanlig norsk.
De hele ble en ganske rotete affære med fantasispråk versus totalt ukjent labelensk.
Men til slutt brast det for Spionen og det kom på skingrende bokmål; Til Sikksakkgropen! Der borte ved enga!
Drosjesjåføren satte bilen hoderystende i bevegelse, og kjørte de 2 kilometerne fram til bestemmelsesstedet mens han bannet for seg selv om kaklende gale mennesker på sitt ubegripelige Kualalumpursk`.
Dagen var varm. Minst 25 grader i skyggen.
Og mens svetten sildret i våte, mangfoldige bekker under kamelhår- parkasen, stod endelig Spionen foran Kommunikasjonskassene.
Den kastet ikke vekk tiden.
Spionen åpnet med skjelvende, våte hender den hvite kassen.
TOM………???
Ikke så mye som en eneste liten brevstakkar…?
Spionen brast umiddelbart i rasende krampegråt av skuffelse!
Den skrek som en frustrert 4-åring og sparket til hele stativet som kommunikasjonskassene stod på.
Stativet vaklet.
Og sekunder etterpå lå inuitt-turist-Spionen begravet under et middels stort metallboksras.
Forsmedelsen var abnorm.
Ikke bare hadde den nå ødelagt kommunikasjonskassestativet og fått stygge rift i både parkas, ansikt og pelslue, men all annen brev, avis og skriftlig papirbasert kommunikasjon fra det store antall grønne kommunikasjonskasser fløt nå lystig av sted i den milde sommerbrisen.
Spionen… Visste at dens dager var talte.
Den tok opp sin nød-mobil med ekstra hemmelig nummer og ringte drosjen igjen.
Ugjennomførte oppdrag ville aldri bli tolerert av dens Overordnede.
Spionen måtte forsvinne for alltid. Den visste også for meget til at dens Overordnede kunne la den løpe fritt. Livet til den brave Spion var plutselig i den ytterste, prekære fare.
Da drosjen kom, kastet Spionen fra seg både parkas, pelslue og mobil.
Den stod nå i sitt lange rosa ullundertøy med grønne sjøstøvler og en besluttsom mine.
Den skulle nå dra mot nord og aldri mer komme tilbake.
Den satte seg i drosjen og i en sky av eksos og hvite brev og reklamebrosjyrer dro den brave Spion inn i uendelighetens navnløse mørke.


2 svar i “Farlig oppdrag..igjen”

  • Øystein Says:

    Humrer og ler, forventer mer 🙂
    3 og avklarende….

  • wakka Says:

    Hehe.. Alle gode ting er 3:-) Får håpe den siste blir bra. Jeg er ikke helt i mål med den ennå. Men snart!
    Koselig at du likte historien min, Øystein:-)

Skriv et svar