Hvordan fange en mann og holde på han er sørgelig enkelt:
En manns ego er vanligvis den enkleste, mest banale vei til hans hjerte.
Veien går ikke via magen.
Ikke penger.
Ikke en kvinnes slående vakre utseende.
Men hans selvfølelse er the yellow brick road til, om ikke landet Oz, så i det minste en mannelig sjel.
Hvordan man «fanger» en manns oppmerksomhet er utelukkende ett spørsmål om hvor langt man er villig til å gå for å fôre hans umettelige ego. Menn svelger iallefall uendelig kjapt enhver form for ros, oppmerksomhet eller sympati. Hans selvfølelse er som en svamp. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse.
Mens en kvinne kan sultefôres i lange, uendelige tider uten den slags mat til sjelen, er en mann umettelig, grådig og bortimot umulig å stappe ferdig med egofyll.
For hans selvfølelse er som ett av universets svarte hull. Det suger til seg alt det kommer over. Som en galaktisk støvsuger i miniatyr, slurper mannen i seg alt han finner som kan fylle hans øre med go`ord om den viktigste person i der ganze welt:
Han selv.
Ikke bare er de aller fleste menn ute av stand til å sette ett annet menneske over sitt eget selv, men de mangler stort sett all interesse utover det som kan fungere som nødvendig fyllmasse til det uendelig sorte hullet.
For å kapre og holde på en mann, bør man smiske, lytte og alltid være enig. Pluss noen diskusjoner iblandt hvor man etter en viss tid anser seg som»beseiret». Alt handler om taktikk.
Anger.
Hvor mange ganger har man ikke følt DEN kamelen tvinge seg ned ens knusktørre hals?
Jeg avskyr å angre. Jeg forsøker på alle vis å rømme fra den nedbrytende følelsen.
Den gir mareritt. Den nærer seg på sjela mi og driver meg langsomt og ubønnhørlig til vanvidd. Om jeg bare lar den få overta.
Så jeg finner på ulike vis å drive ut denne muggsoppen i selvfølelsen.
Forklarer at “det var der og da”, unnskylder meg med tidligere umodenhet eller sviktende dømmekraft på det og det tidspunktet, und so weiter…
For innrømmes det som innrømmes bør: Man gjør alt for mange feil som skaper smerte og sorg for andre. Og de valg jeg har tatt som har gitt andre smerte, har ikke vært de greieste. Jeg har gitt meg selv ganske mye mental grisebank for at jeg har såret mennesker.
Men , helt oppriktig; Det som ga MEG smerte, var det verste.
De valg jeg tok som ga meg problem.
Der hvor jeg valgte vekk noe godt til fordel for noe elendig.
Kun fordi jeg var nysgjerrig. Oftest.
Og sta. Skulle bevise at jeg kunne få til hva som helst, om jeg bare fikk sjansen.
Og om jeg velger en vei… Snur jeg ikke. Jeg følger den veien til den slutter.
Uansett hvor. Om så i total katastrofe. For å PRØVE.
Min nyskjerrighet forlanger det og driver meg videre.
Inn i rare beslutninger som ingen i etterkant kan annet enn riste oppgitt på hodet av.
Men angrer jeg virkelig? Sånn.. I sannhet? Jeg vet faktisk ikke.
Alt jeg vet er at jeg kunne valgt et annet liv. Kanskje hadde jeg vært lykkeligere om jeg hadde fulgt en annen vei. Og antagelig er angeren bare frustrasjonen over å innse at uansett hvordan jeg har valgt, har jeg sett at det alltid vil ligge en ny horisont bak den jeg rakk. Jeg er ett menneske som antagelig ikke vil bli tilfreds før jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke nådde alle mine mål i går. Og at ikke alle jeg har møtt er sinnsvakt lykkelige på tross av eller på grunn av mine valg.
Og at alle gjør en eller flere skikkelige gigantiske brølere i løpet av sitt liv.
Noe sånt?
Du sørger og synes oppriktig og fortvilet synd i deg selv.
Kanskje er det egentlig en lettelse? Kanskje kranglet dere mer enn dere elsket.
Kanskje var det ikke lengre så hett og brennende.
Kanskje var det du selv som sviktet. Muligens var det en hel mengde saker som rett og slett ikke fungerte godt nok til å kunne opprettholde forholdet.
Uansett. De aller fleste som fungerer emosjonelt, får en sorgreaksjon på brutte kjærlighetsforhold.
For de fleste av oss ligger det mye tid, engasjement, følelser og alle mulige slags investeringer i ett kjærlighetsforhold.
Drømmer, håp..
Så faller bomben. En dag.
Kanskje er det ett år senere.
Kanskje er det dagen etter?
Muligens finner du ut at dette har vart en stund mens dere var sammen.
Uten din viten.
Eller det er 3 år etter. Fler?
Iallefall får du en dag presentert faktum:
Din eks har en ny kjæreste.
Blir du sjokkert? Glad? Lei deg?
Frustert?
Lettet, kanskje?
Rasende sjalu??
Bittert sinne fordi man føler seg totalt avvist og sviktet.
I så fall finnes det en hel del mennesker som får for seg at eksens nye kjæreste er fienden. Slangen i et Paradis som muligens aldri har eksistert uansett.
Eller det er eksakt slik det henger sammen?
Din kjære har ganske enkelt forlatt deg for en annen.
Noen vil ta ut sitt sinne, sorg og frustrasjon ved å ringe ned, oppsøke eller på annet vis søke å konfrontere personen som har entret ens tidligere kjærestes liv.
Hvorfor gjør de det?
Ønsker de å bevise sitt fortsatte engasjement i sin eks?
Ønsker de å skremme vekk den nye?
Vil de overbevise seg selv, den nye personen eller sin eks om at det egentlig er den forlatte som er verdt å elske?
Jeg skjønner det faktisk ikke.
Skal eksen føle seg smigret? Skal eksen føle seg presset? Forvirret? Skal den nye føle seg tvunget/ forpliktet til å trekke seg? Skal den nye bli skremt av tanken på en ekskjæreste som aldri vil gi slipp?
jeg tror jo, siden jeg er overbevist idealist på dette området, at man ikke herjer med folk kun fordi det er «gøy».
Forelsker man seg, så gjør man det. Helt enkelt. Eventuelt helt komplisert.
Blir man avvist av den man elsket, eller mente man elsket, så blir man jo ikke dumpet bare fordi den andre hadde en dårlig dag, kjedet seg eller følte at h*n behøvde adspredelse? Og jeg vil tro det er ytterst få mennesker (mulig jeg tror for godt om folk, men, men..) som faktisk finner seg ny kjæreste utelukkende for å gjøre eksen sjalu.I det miste ikke individer som har tangert de mentale tenårene, for å si det sånn.
Uansett nytter det jo fint lite å kaste seg over en (oftest) totalt uskyldig tredjepart.
Nå skal de jo sies at man kan gjøre mye merkelig og stygt når man blir forbanna, føler seg sviktet, bedratt eller rett og slett dumpa.
Raseri er ingen letthåndterlig følelse.
Men er det ett slags carte blanche til å oppføre seg totalt hodesløs og slippe alle sine indre demoner fri?
Jeg mener nei og atter NEI.Det kunne aldri falle meg inn å oppsøke eksens nye kjæreste.
Hva skulle grunnen være?Hvorfor i alle dager skulle jeg i det hele tatt TRO at det skulle ha noen slags effekt for egen del?Annet enn å framstille meg selv som den komplette tulling og for all verden vise meg som en desperat og patetisk person?
Hvorfor synes jeg det er så uendelig langt imellom folk jeg virkelig LIKER?
Altså; Mer enn bare synes ett menneske er grei nok, hyggelig eller mulig å ha i møblerte hjem.
De jeg virkelig liker, bruker jeg å klare å holde kontakten med.
Men det er faktisk ytterst få av disse mennesker rundt omkring.
Kanskje ikke så merkelig. Hadde man virkelig LIKT alle man traff..
Fy perkele for et arbeid det ville blitt å holde kontakt med samtlige.
Men jeg kan ikke annet enn forundre meg over hvorfor jeg ikke liker flere enn det jeg faktisk gjør.
Familien min er flott. Men det er absolutt ikke alle jeg LIKER der heller, sånn i realitet.
Rart?
Også er det vennene mine. Har ikke flust.
Har ikke en diger krets.
Men de jeg har, LIKER jeg. Ordentlig.
Og at jeg liker noen, opphører ikke selv om jeg krangler med vedkommende, er bittert uenig eller mister kontakten for en periode.
De man liker, LIKER man som oftest uansett.
I alle fall jeg.
Ok. Om uenighetene er FOR dype, og den mentale avstanden blir for stor..
Kan jeg faktisk begynne å mislike/distansere meg fra ett individ jeg tidligere har LIKT.
Men det hender ytterst sjelden.
Så har vi nærmiljøet her jeg bor.
Hm. Jeg har ennå ikke funnet flere enn ett eneste menneske jeg virkelig LIKER her.
Og jeg har bodd her en god stund.
Nå er jeg absolutt ikke noen selskapsløve. Definitivt ikke.
Jeg trives aller, aller best i eget selskap.
Men noen ganger føler man vel at man kunne behøve litt selskap og nye impulser, og da føles det litt stusselig å prate i telefon med vennene mine som bor (veldig) langt herfra.
Hvorfor i helsike kan man ikke slå på en eller annen slags knapp?
<Trykk her for å LIKE>
(<Trykk her for å MISLIKE> hadde også vært veldig kjekt innimellom)
Det er ikke sånn at jeg skuler på folk heller.
Jeg avskyr dem ikke. Jeg har som oftest ingenting imot dem overhode.
Det er bare mer sånn… Perifert. Ingenting felles. Hei og hade.
Aldri mer enn det. Takk og pris, sånn sett. Hadde jeg vært tvunget til å prate mer enn høyst nødvendig med ett menneske jeg ikke virkelig LIKER, vet jeg ikke helt hvor langt høflighetsgrensa mi ville strukket seg.
Men jeg prøver. Jeg forsøker å smile, i det minste.
Nå er dette helt sikkert en sånn greie som mange andre også opplever, men som man tror man er så eksklusivt alene om å føle?
Antagelig.
Jeg lar det bare plage meg når jeg funderer over om jeg har begynt å bli mannevond.
Men det.. Har jeg antagelig vært bestandig?
Og jeg innser at jeg liker meg selv altfor godt til å ønske meg en drøss med vesner omkring meg som jeg egentlig ikke har noe som helst annet felles med enn at vi tilhører samme art.
Tenkte jeg skulle slenge opp en lapp her på bloggen min. Om det bare hadde vært mulig.
Klistre den over hele siden; Wakka has gone walkabout.
Jeg synes det er forbasket urettferdig at det egentlig er en åndelig reise langs sangveiene i Australia forbeholdt mannlige Aborginere.
Skikken er så fantastisk og må jo være den optimale, gyldne anledning til å bare føle seg i live.
Egentlig synes jeg dette skulle innføres, selvsagt på frivillig basis, for samtlige nordmenn og kvinner.
Bortsett fra at walkabout her i landet ville blitt mindre plagsom mht å finne vann.
I dette landet er det MASSE vann.
Overalt. Faktisk nesten for meget.
Og muligens ville jeg støte på mennesker jeg aldri ville møtt på uten å dra walkabout.
Men det ville være greit å slippe. Å kunne vandre sammen med hunden min og veldig lite annet i 6 måneder.
*Sukk*
Når man har barn kan man liksom ikke ta seg ett halvår fri sånn helt uten videre og bare forsvinne.
Sikkert en av grunnene til at walkabout tradisjonelt sett er forbeholdt menn.
Da de hvite kom til Australia og skulle ha aborginere i arbeid, var det ikke sjelden at de ansatte Aborginere bare forsvant fra jobben en dag.
Gone walkabout.
Herlig konsept!
Og i følge gamle tradisjoner, måtte en aborginer gone walkabout kunne sanger. På en hel del ulike språk.
De har ganske mange forskjellige språk, Aborginerene.
Alt etter hvor de befinner seg geografisk.
Og i disse sangene lå nøkkelen til å orientere seg. De var rett og slett kart.
Og en riktig flink walkabouter,(!) kunne finne fram stort sett over hele det Australske kontinent med disse sangene riktig memorert i sitt hode. Derav navnet sangveier.
Eller songlines på engelsk.
Men jeg leste på wiki at denne tradisjonen kan ha ganske profane røtter også.
Siden en Aborginer slet tungt med å kunne ta seg fri til å besøke slekt eller delta i sin stammes sermonier når de var ansatt hos en surmaget hvit sjef, kunne Aborginerene ofte si de var gone walkabout når de i realiteten faktisk stakk av.
Hvordan fange en mann og holde på han er sørgelig enkelt:
