Wakka

Etter en særdeles god samtale med min beste venninne, har jeg fundert en del.
Det finnes uendelig mange egenskaper jeg ikke noensinne kommer til å inneha i dette livet.
Og jeg antar dette er noen av grunnene til min mildt sagt urolige livstilværelse.
Visse ting har jeg med min aller beste vilje FORSØKT å få til.
Men det fungerer ikke.
Ordnede sykluser som gjentar seg evig.. hverdagsidyll…
Jeg kommer aldri til å klare å bli noens søte lille konemor med forkle, middag på bordet, smårutete, nystrøkne kjøkkengardiner og godhjertede vafler til en masse naboer som kommer innom i søkk og kav.
Jeg kommer aldri til å takle å bli fattet inn i en firkantet ramme med blomster og utedasshjerter på mens jeg sitter med min prektige mann og 2 ½ barn og pludrer foran tvn.
Jeg kommer desverre aldri til å klare å trives med rutiner.
For det er noe de aller, aller fleste rangerer høyt på prioriteringslista si.

Jeg er rett og slett ustadig. Skiftende i form som en sky på himmelen.
Og antagelig like rastløs. Jeg blir ulykkelig av stillstand.
Jeg blir rastløs og misfornøyd av foreldremøter, gulvvask, hagestell, gardinskifte og tomprat.
Jeg kaster gjerne vekk noe fantastisk til fordel for en eller annen latterlig idealistisk idè om å redde mentalt skadeskutte løsfugler.Og jeg synes faktisk det er vemodig. Det gjør meg mange ganger rasende på meg selv.
Jeg går glipp av stabilitet, trygghet, ro og fred.
Hvorfor kan jeg ikke ønske det og virkelig mene det?

Jeg skulle helhjertet ønske at jeg helhjertet kunne ønske meg det!!

Jeg innbilder meg at Livet hadde vært 100% enklere da.

Men hadde da Wakka vært Wakka?

Antagelig ikke…

Jeg hadde savnet meg selv dypt og inderlig om jeg forsvant.

Men man lærer av sine feilgrep, og kanskje har jeg forandret meg mer enn jeg trodde jeg var i stand til for ett par års tid tilbake. Og det.. er jo en oppmuntrende tanke!



Hvor alle kvinner som blir undertrykt ellers omkring i verden bøyer nakken takknemlig eller skrekkslagen ovenfor voldelige mannslinger, stod Valerie som mannehater nr. 1 og gav kvinner håp om en mannebefridd verden.

Hun skrev det bortimot festligste manifest jeg noensinne har lest!

Maskulinitet blir latterliggjort. Menn blir strippet av hele sin verdighet og en stor del av deres stolthet blir av hennes knusende bokstaver malt til  ydmykende korn av nedverdigelse!

Til ære for Kvinnedagen, som også er min bursdag, vil jeg hylle Valerie.

Valerie Solanas (f.09.04.1936) levde livet, om enn hun aldri noensinne havnet på en gyllen gren hvor hun kunne sitte å sniffe lyserøde kirsebærblomster og bare dingle med bena. Hennes liv var kaotisk..

Som barn ble hun misbrukt av sin far, og det sies at hun allerede som 15-åring ble gravid med en sjømann. Barnet ble aldri båret fram, men hun viste da en uvanlig viljestyrke allerede, for hun var hjemløs på det tidspunkt. Allikevel gjennomførte hun high school, og tok siden eksamen i psykologi ved  Maryland Universitet og forsørget studiene sine ved å ta ekstrajobber ved det psykiske fakultets dyrelaboratorium.

Hva som siden hendte med Solanas, vet man lite om fram til 1966. Men av en eller annen grunn hadde hun havnet som tigger, loffer og prostituerte seg for å overleve, fram til hun i  1967 skrev og publiserte manifestet ; SCUM- Sosciety for Cutting Up Men.

Hun er vel mest kjent for mordforsøket på samtidskunstneren Andy Warhol, som det også er laget en  film om; “I shoot Andy Warhol”, med en av mine favorittskuespillerinne i rollen som Valerie; Lily Taylor.

MEN; Til sakens kjerne!

SCUM-

Her sier Valrie blant MYE annet;” Mannen er en biologisk feiltagelse. Deres Y-gen er en uferdig X, som er kvinnegenet, og gir dermed en ufullstendig genspiral.

Med andre ord; Mannen er en uferdig kvinne, en vandrende abort, abortert på genstadiet. Menn er emosjonelt handikappede vesen uten den ringeste evne til empati eller innlevelse hos andre vesner enn seg selv, kan ikke føle kjærlighet, vennskap eller vennlighet. Han er en halvdød, ikke-responderende klatt, utrolig kjedelig fordi bare de som evner å relatere seg til andre mennesker kan være sjarmerende.” “ Kvinner lider ikke av penismisunnelse, menn lider av fittemisunnelse! Alle menn går med et hemmelig ønske om å bli komplett. Bli  en kvinne.”

Hun drar denne linja til EKSTREME proposjoner, den godeste Valerie.

Hun trekker alle aspekter ved det å være mann inn i sitt manifest, og forklarer på sin meget…. Egne måte hvordan ting henger sammen!

Som et menneske som finner fanatikere fullstendig uspiselig, må jeg si at min eneste svakhet og inkonsekvente beundring gis til akkurat Valerie…

Hun skriver vanvittig bra! Man ser hennes raseri og glødene hat mot menn som et gigantisk St. Hans bål av forherligelse av kvinnekjønnet i alle aspekter.

I hennes øyne bør menn utryddes totalt som kjønn, da kvinner ikke har behov for dem til reproduksjon engang! Med dagens teknologi mener hun at vi kan opprettholde den menneskelige rase ved kunstig befruktning, og sørge for at alle foster som blir båret fram er av kvinnekjønn.

Valerie gir menn skylden for all krig, ugreie opp gjennom tidene, og påstår at enhver kvinne om hun da ikke er meget ung eller meget syk, må overtales eller bestikkes for å utholde en manns selskap.

Jeg selv… Kan bare si at jeg satt som en idiot og gliste gjennom hele manifestet! Hun freser som en illsint lemen hele veien!

Og hennes bokstavsammensetning får meg til å føle en nesegrus beundring! Dette mennesket hadde passion! Om enn hun slet med tunge psykiske problemer.

Og en evne til å formulere seg som få andre kan drømme om engang.

Hennes intelligens var høy. Enig eller ei.. Selv slenger jeg meg mer enn gjerne i støvet for denne kvinnes frenetiske formuleringer.

Hun døde en like lite glamorøs død som hennes liv hadde vært.

Den 25 april 1988 ble hun funnet på et hotell for sosiale kasus med lungebetennelse og lungeemfysem som dødsårsak.

Den som vil kan lese; her finnes hele manifestet på engelsk.

Ja. Det er desverre slik.
Jeg evner ikke å forstå andres standpunkt.
Faktisk ikke i det hele tatt!
Jeg vurderer kun verden ut fra hva jeg selv finner intressant, viktig eller spennende.
Jeg avskyr å være nødt til å forholde meg til ekstremister.
Jeg takler ikke moralister,spinat,(æsj!!) dobbeltmoralister eller fanatikere.
Hysterikere skremmer meg, og sutring gir meg gåsehud i øregangene.
Jeg tar avstand fra personer som er på jakt etter noen å utnytte.
Innpåslitne vesner med behov for akutthjelp 24 timer i døgnet , 7 dager i uka, 12 måneder om året bes fresende om å velge nabodøra, takk.

Jeg fikser ikke blærete selvoppnevnte autoriteter eller labratoriemusoider.(Sistnevnte er min personlige betegnelse om menneskeliknende skapninger som har fått implantert glitter på alt fra tenner til nyrene)
Jeg blir litt dårlig i magen av pjattere, motehysterikere, barbiehybrider, såpeserier, romantiske komedier, spinat (Fydda!!), bedritne realityshow som kun ønsker å gjenskape skikken med offentlig gapestokk, dårlig kaffe, vinter,arroganse,vaneløgnere,mannsjåvinister, cd`er som fusker, tomme sigarettpakker, tom lommebok, foreldremøter og spinat.(urk)
Mobbere gjør meg forbanna. Jeg har lyst til å sende alle mordere, voldsmenn/kvinner, barnemishandlere,dyremishandlere, pedofile, gale politikere og ondskapsfulle slarvkjærringer av begge kjønn i en romkapsel med enveisbillett til Det Store Tomme Intet. Og de skulle KUN hatt spinat (blæh!)som proviant.

Og garantert er det ett lass med andre saker jeg ikke kan forstå bakgrunnen for, hensikten med, eller fra hvilke fremmede vesners tankesøppel visse ideologier fødes.
Så beklager. Jeg mangler empati og vidsyn. Men jeg tenker ikke over det til hverdags.
Dermed er overskriften feil og jeg lider absolutt ikke selv om jeg pr definisjon er intolerant.
Men muligens burde jeg føle at dette var en lidelse. Bevisene er jo her.
Tydelig ser man hvordan jeg i min ubetenksomme intolerante, ureflekterte egosentriske empaitmangel rakker ned på den forsvarsløse spinaten.(pjuk)
Og kanskje er jeg også OND som ikke liker det vemmelige stinkegresset?

Garantert!

Barbara har ett hektisk liv.
Hun deltar over alt.
Hun vasker hos gamle mennesker som ikke makter å gjøre det selv.
Handler inn mat til dem og tar en prat når ingen andre har tid.
Hun stiller opp og arrangerer kirkekaffe,steker vafler, ordner med basarer og er med hver søndag og synger Herrens pris.
Hun tar seg av de stakkars alkoholiserte vesnene nede på kafèen.
Hun er alltid der om noen er i nød.
Om noen sliter med livet sitt eller behøver en engasjert tilhører å lufte sine kvaler for.
Hun samler inn klær til alskens loppemarkeder.
Hun sliter seg ut ved på å alltid være TIL STEDE og HJELPE alle som trenger en utstrakt hånd.
Det eneste man kan ha å utsette på Barbara, er at hun kanskje ikke alltid er så lett å ha med å gjøre, men personlig synes jeg ikke det.
Onde tunger vil ha det til at hun er nærmest umulig?
Umenneskelig misunnelige vesner hvisker seg imellom at hun er bent fram geskjeftig og stikker nesen sin inn i andres saker uten å være bedt eller invitert.
Men Barbara har jo et eget instinkt for slike ting!
Hun føler jo på seg hvem som trenger ett medfølende klapp på skulderen.
Hun ser det i de slitne blikkene deres.
Hun føler det innerst inne i sitt gullkantede, varmt bankende hjerte!
For Barbara er absolutt ikke påtrengende, å nei!
Hvordan kan man finne på å si noe så stygt om ett slikt rent sinn?
Og at hun noen ganger slumper til å slippe ett sannhetskorn om Yngvar til hans erkefiende Ulrik..?
Bagateller. Hun mener jo intet vondt med det, den kjære damen.
Hun var innom hos Agnes forresten. I forrige uke.
Du vet hun som sliter med gikt og akkurat har blitt operert for lårhalsbrudd.
Den prektige Barbara hadde inderlig beklaget for Agnes hvor synd det var at Tulla, Agnes` barnebarn hadde blitt tiltalt for både narkolanging, underslag og barnemishandling.
Stakkars Agnes hadde tatt det SÅ tungt.
Hun ble lagt inn i forgårs, hørte jeg.. Ja, det er vel hjertet.
Gamle kroken. Ikke så underlig når hun har ett slikt barnebarn..
Eller.. Jeg syntes da virkelig at jeg så Tulla i går?
Sammen med Jonas?
Ja, kan man tenke seg at den kriminelle jentungen(stakkars… hun har vel ikke alltid hatt det så lett med DEN moren..) har kapret selveste prestesønnen?
Ja, da varer det vel ikke lenge før også Jonas havner i narkoelendigheten. Stakkars gutt!

Ja, vet du ikke at det var Barbara som ordnet omplasseringen av hunden til gamle Oskar?
Den stakkars forvirrede mannen som bor ved siden av Barbara i det gamle, nedslitte huset uten gardiner?
Oskar satt og gråt sine modige tårer da de hentet Hulie, men hvordan i all verden skulle han kunne ta seg av en polarhund i hans alder?
Den behøver jo mosjon!
Og husker dere ikke hvordan den brukte å ule ute på trappen hans når det var vår?
Stakkars Oskar.
Men Barbara ordner alt til det beste.
Hun jo stadig på besøk hos Oskar.
Ja, særlig siden det gikk så tilbake med han mentalt.
Han klarer vel knapt å huske hva han heter lengre..
Slik kan det gå.
Og det var jo bra at den hunden forsvant før Oskar ble SÅ skrøpelig.
Kan dere tenke dere hvordan det ville gått om en senil gammel gubbe skulle ta seg av et dyr?
Stakkaren husker ikke engang å ta medisinene sine, sier Barbara. Ikke så underlig at han bare blir verre.

Det er så forferdelig SYND i dem som sliter.. Det sier alltid Barbara.
Og hun tar alle inn til sitt hjerte uansett hvor uverdige de måtte være.
Hun er så fin, Barbara..
En engel som har blitt satt ned i denne jammerdal for å ta vare på de fortapte.
Og hennes øyne er alltid fylt av medynk, deltagelse og GODhet.
Og her om dagen kom hun og fortalte meg at hun håpet jeg ikke hadde det for vondt siden mannen min var utro mot meg jevnlig med lille frøken Jensen.
Jeg fikk sjokk, kan man jo tenke seg! Det hadde jeg virkelig aldri TRODD om min kjære Julius.
Men jeg konfronterte han med fakta allerde i går morges.
Jeg gråt og gråt og mannen min tordnet, ropte og tårene rant mens han bedyret sin uskyld.
Han var så fortvilet!
Og mellom de såre hulkene undret han på hvordan jeg kunne tro at han var utro etter 15 lykkelige år?
Men jeg skrek til han at Barbara hadde observert dem i tett omfavnelse bak Johansens butikk.
Han falt liksom sammen da, Julius..
Og ryggen var så lut da han  snudde seg og sa at han ga opp å forsøke å kjempe lengre.
Det var så vondt…

Men Barbara har lovet å komme på besøk til meg med sine hjemmelagede havrekaker.
Da kan jeg kanskje få litt trøst og en prat med dette vandrende mirakelmennesket som har viet livet sitt til å hjelpe alle oss uverdige skapninger.
Men jeg savner mannen min.. Han forsvant i går kveld.
Jeg er så bekymret!
Lurer på hvor han har tatt veien…?

Min forbauselse var stor da min far, selvoppnevnt og særdeles entusiastisk slektsforsker, endelig kunne påvise at min tippoldemor og tippoldefar så absolutt var av «tvilsom» herkomst.
Jeg har i veldig mange år blitt fortalt med fnys(!) at min oldemor manglet en far til min bestefar.
Av den eldre generasjon ble hun betraktet som en tvilsom figur.
Ja, endel velmenende nabofruer hadde tidligere med utsøkt forakt, alltid betegnet henne som “en av byens løse fugler” og at hun visstnok skulle gått under navnet “Nattens Dronning” i min barndoms by i prehistorisk steinalder.
(Før jeg kom til verden, med andre ord..)
Og nå som min far endelig, i en alder av mange-og-snart-60, har begynt å skyfle i slektens undergravede sider, har han funnet ut at min Tippoldemamma & pappa var av det farende folk.
Tatere med andre ord. Sigøynere. Roadrunners. Tinker, som det het i Irland.
Romani. Både jeg og pappa strålte av lykke over hans oppdagelse!!
Endelig noe annet enn trauste bønder, handelsmenn, fiskere, klokkere og grinete storkårsfolk som ble sendt på straff hit til ødemarka for en eller annen horribel forbrytelse mot det Danske Riget.
De eneste andre “sære” i slekta bakover jeg hadde lokalisert fra før, var en familie som frivillig hadde emigrert til Sibir(!)
Men. Tilbake til mine famøse Tipp`er.
En av deres døtre, som skulle bli min Oldemor, en nydelig kvinne, var da andre generasjons fastboende tater.
Hun hadde, som tidligere nevnt, ett “ord” på seg for å være laus.
Muligens fordi hun var svært vakker..? Og selvsagt fordi hun var av taterslekt…
Og at hun manglet en far til bestefar, var vel den største skandalen.
At hun giftet seg og siden fikk 4-5 barn med en annen, ble overhode aldri nevnt av de gamle som ellers “visste” alt.
Og ikke vet jeg hvorfor de hele tiden skulle komme trekkende fram med denne skandaleberetningen om min oldemor.
Kanskje fordi man skulle føle at man var arvelig belastet?
Og OM det skulle være ett fnugg av sannhet i dette;
Tusen takk! Å være en løs fugl må da være UENDELIG flott.
Da kan man fly fritt. Men på den tiden var det jo stor skam å være løs, og jeg kan ikke tro at det stemplet var greit å leve med for min formoder.
Og min løse OldeMorFugl ble faktisk satt i bur senere. Godt gift, som det heter.
Mulig hun ble en skikkelig burugle, stakkars?
Men mysteriet med min bestefars far er ennå ubesvart den dag i dag.
Kanskje var han også en løs fugl?
Poenget til sist blir at visst finnes «de gode gamle dagene»..
Men det var nok ikke alle som syntes de var så gode.