Wakka

En rar greie..

Skjebne.

Alt du foretar deg er forutbestemt. Hugget i stein og nøye nedtegnet i minste detalj i den digre, allvitende «Skjebneboka» som er plassert hos en valgfri gudommelighet, åndelighet eller et sted. Noe! Alt ettersom hvilken tro man forsverger seg til.

Jeg kan altså ikke foreta meg noe på egen hånd. Jeg behøver heller ikke tenke igjennom ting, da det ikke er mitt ansvar om noe går galt.

Nei, det er skjebnen.

Bevares. Så FLOTT!!!!!

Da slipper jeg å tenke, da. Helt og holdent.

Jeg forsyner meg av alle fordeler som måtte by seg og velger vekk alt som stinker surt og ubehagelig.

Dessuten kan det jo benyttes som argument for absolutt ALT!

I stort sett alle tilfeller.

For hvem kan motsi det?

Det er jo S-K-J-E-B-N-E-B-S-T-E-M-T…..mohahahaha…

(Som for eksempel at jeg glemte en E i S-K-J-E-B-N-E-B-E-S-T-E-M-T her ovenfor. Der ser man! Skjebnen!!)

Og om du ikke gjør det som det er meningen at du skal, har du motsagt skjebnen(!) og kommer til å få svi big time av… æh.. Vokterne av skjebneboka!!

Så det er jo en grei forklaring! Er du ulykkelig, har du gått imot din egen skjebne og laget ett eller annet kosmisk kluss.

Easy-cheesy.

Er du lykkelig, var det meningen at du skulle gjøre eksakt de tingene du har gjort.

Selv om det var å bli rik på skikkelig dirty vis, svindle noen , utnytte, såre, skade eller på annen måte gjøre andre dypt ulykkelig.

Men det var vel DERES skjebne, so who the f*** cares?

Dette henger ikke HELT på greip..

Men det er vel min skjebne å være dypt skeptisk.

Enten det, eller så går jeg herved i mot min skjebne og pådrar meg både troll og alskens uhumskheter for resten av mitt liv.

Logikk….Hvem behøver det, egentlig?

Hvordan noe, som i det ene øyeblikket virker så ekstremt viktig og betydningsfullt, plutselig evner å transformere seg til en eneste dårlig vits.

Alt handler om perspektiv, I guess.

Eller muligens handler det bare om midlivskriser.

 

Jeg hadde en (som vanlig) svært intressant samtale med min mest brukte samtalepartner, mest forhutlede venn og høyt elskede uvurderlig medsammensvorne. Hun, som jobber i barnehage, pekte på et for meg ganske avslørende faktum:

Kvinner i omsorgsyrker har en egen evne til å havne i forhold med «umodne menn».

Og hvem vil IKKE ha en mann med humor, evne til å være barnslig og impulsiv og gjerne litt furtent bortskjemt..?

Vel. Det høres forkastelig ut når jeg skriver det slik, men faktum er at kvinner ofte tiltrekkes av menn som trenger  dem.

Her er jeg selv intet unntak. Nei, min sann. Selv om jeg aldri (!) kunne jobbet i en barnehage, velger jeg stort sett konsekvent en som behøver meg. På det mentale plan.

Jeg burde vært psykolog eller sosialarbeider og heller tatt betaling for alle timene jeg har brukt til å høre mine ..»amorøse forbindelser» fortelle om seg selv, seg selv og seg selv.

Misforstå meg rett. Jeg føler faktisk ikke at det er galt i seg selv å støtte noen. Å være lojal og bruke tid og uendelig mengde krefter på å forsøke å dra opp noen fra hvilken som helst gjørme de måtte være sugd fast i.

Det kan skje med hvem som helst. Alle trenger vi noen å snakke med.

Min «greie», eller rettere sagt problem, er at jeg glemmer meg selv.

Glemmer å tenke på hvordan mitt liv skal være. Hva jeg selv egentlig ønsker og behøver.

I et egentlig fantastisk tåpelig forsøk på å hjelpe andre som aldri kan bli hjulpet av andre enn seg selv, blir jeg selv offer.

Screw offer.

Jeg sier opp. Denne sosialarbeiderjobben er underbetalt, traurig, enerverende og frustrerende.

Heretter støtter jeg bare de det faktisk hjelper å støtte. Og ikke der hvor jeg aldri får gått inn i rollen som meg selv.

Mamma er jeg allerede på heltid. Flere barn skal jeg ikke ha.

Uansett hvor fortapte de kan virke, er det faktisk en begrenset sjarm ved voksne menn som aldri kan vise ansvar eller omsorg for andre enn seg selv.

Det er ikke akkurat det man ser for seg at man skal lære sine barn?

Men jeg skjønner jo at jeg i det minste bør advare dem.

Om at ærlighet er den minst brukbare dyden man kan ha.

Og om du har integritet, mot i brystet,vett i panna, osv.. og sier ting som du føler det, så kan du banne på at premien du mottar,er hat. Folk hater ærlige mennesker.Egentlig.

Bryter du for eksempel ut av ett forhold, må du aldri finne på å fortelle den egentlige grunnen.

Neida. Bløff det du er god for. Dra klassikeren; Jeg vil være alene. Jeg trenger tid for meg selv.Det er ikke deg, det er meg.

For all olje i nordsjøen må du IKKE innrømme at du har falt for en annen. Eller at din kjære friker deg ut ved å stinke, oppføre seg paranoid eller eventuelt at du rett og slett er lei primadonnanykkene og barnehagementaliteten. Eller annet. Fyll inn det som passer.

Hold kjeft om det.

….For størst av alt er hevngjerrigheten. Og siden dyp avsky ganske sikkert vil forfølge deg fra den du har meddelt din side av saken til, er det like sikkert som restskatt at hevnen vil ramme deg i en eller annen enten subtil eller mer direkte form før eller siden. Det handler om en slags… sannhetskarma!

Og om du har vært, etter eget mål brennende ærlig, kan du være 120% sikker på at det absolutt ikke tjener til din fordel.

Folk liker ganske enkelt ikke sannheten? De vil heller bli skånsomt lullet inn i en behagelig løgnslumring enn å motta iskalde fakta. Og, som den relativt filosofiske anlagte personen jeg er, kan jeg faktisk forstå det.

Kun fordi jeg har erfart at det ikke er SÅ inderlig stas å være målet for bitre hevnaksjoner.

Tja. Burde man i det minste ikke lufte tanken?

Mulig noen tenker sau. Eller geiter og katter.

Jeg tenker mennesker.

Og der steilet vel samtlige og undrer seg på om rasehygiene og fortidsnazispøkelser har krevd sjelen min til lett forrett i indre helsike. Neida. Not yet.

Mine refleksjoner baserer seg på en del løsreven og antagelig ikke spesielt dyptgravende research, og selvsagt  på iaktagelser og synsing, som seg hør og bør for ett blogginnlegg.

Men hovedbasis for denne  refleksjonen er at jeg så ett dokumentarprogram fra en revefarm i Russland.

Der hadde de i løpet av en periode på ca 60 år klart å avle fram nesten fullstendig tamme rever.

Ved hjelp av selektivt å alltid å velge de minst redde/arge/fiendtlige revene på farmen til avl, hadde de nå utallige rever som var nesten som tamhunder å regne. Ingen fientlighet, ingen nervøsitet. De var direkte kosete (!!)og reagerte overhode ikke med nervøsitet på menneskelig nærvær.

De hadde endatil begynt å utvikle krøllete haler, flekker, nye fargevariasjoner og andre trekk som vi vanligvis forbinder med menneskets tradisjonelt sett beste venn; hunden.

Samme eksperiment hadde blitt gjort med aggressive rever. Der valgte de ut bare de verste sinnataggene og avlet på dem. Og resultatet var stressede, aggresive og totalt frenetiske rever som glefset og hveste ukontrollert bare man nærmet seg burene.

Studiene ved denne revefarmen hadde som mål  , etter hva jeg fikk med meg, å vise hvor få generasjoner med selektiv avl det egentlig krevdes for å få den opprinnelige ville hunden til å bli vår tamme følgesvenn.

Hva om vi gjorde dette med folk..?

De som var voldelige ; No kids. Nei. Ikke faen. Du som er voldelig/pedofil er totalt uegnet som forelder.

Man skulle kun gå etter personlige egenskaper, og absolutt ikke ta hensyn til fysiske trekk.

Det burde finnes sertifikat for å få barn. Jeg mener det.

Om du er typen som forlater ditt 7-år gamle barn alene hjemme mens du drar på ferie.

Om du slår ungen din. Om du mishandler barnet. Om du drikker deg dritings og lar barna ta vare på seg selv..

Da bør det nedlegges forbud mot å få flere, og barna man har, bør bli fjernet.

Jaha, tenker mange. Men det har vi jo barnevernet til å ta seg av!

Jeje.I Norge, kanskje. I noen tilfeller. Absolutt ikke alle.  Og uansett om barn har blitt utsatt for overgrep/vanskjøtsel, er jo dette ingen hindring for å skaffe flere barn! Med samme disposisjon for voldsbruk som foreldrene via deres gener.

Og jeg tenker selvsagt; Globale løsninger.

Og, nei.. Man skal  overhode ikke diskriminere de som har hatt vond barndom, ol.

Neida. Selektiv avl skal kun være framtidsrettet. Ikke ha tilbakevirkende kraft.

Kanskje ville man, i løpet av ett lite århundre eller to, klare å få en menneskehet som stort sett består av ikke-voldelige individer.

Som ikke framelsker drap, voldtekt eller tortur.

For la oss innse det; Rehabilitering av voldelige mennesker funker ikke.

Så hva med å tenke forebyggende…?

På ett litt.. utradisjonelt plan.