Neste gang
Skal jeg la være å tvile
Mener jeg
Selv om neste gang er aldri
Noe jeg ikke har
Ble tatt vekk
Stjålet og drept
Og betyr det noe
Så lett for ord
Selvsagt
Er alt
Perfekt
Jeg smiler blendende
Søtt
Når illusjonene brister
Uansett
En rar greie..
Skjebne.
Alt du foretar deg er forutbestemt. Hugget i stein og nøye nedtegnet i minste detalj i den digre, allvitende «Skjebneboka» som er plassert hos en valgfri gudommelighet, åndelighet eller et sted. Noe! Alt ettersom hvilken tro man forsverger seg til.
Jeg kan altså ikke foreta meg noe på egen hånd. Jeg behøver heller ikke tenke igjennom ting, da det ikke er mitt ansvar om noe går galt.
Nei, det er skjebnen.
Bevares. Så FLOTT!!!!!
Da slipper jeg å tenke, da. Helt og holdent.
Jeg forsyner meg av alle fordeler som måtte by seg og velger vekk alt som stinker surt og ubehagelig.
Dessuten kan det jo benyttes som argument for absolutt ALT!
I stort sett alle tilfeller.
For hvem kan motsi det?
Det er jo S-K-J-E-B-N-E-B-S-T-E-M-T…..mohahahaha…
(Som for eksempel at jeg glemte en E i S-K-J-E-B-N-E-B-E-S-T-E-M-T her ovenfor. Der ser man! Skjebnen!!)
Og om du ikke gjør det som det er meningen at du skal, har du motsagt skjebnen(!) og kommer til å få svi big time av… æh.. Vokterne av skjebneboka!!
Så det er jo en grei forklaring! Er du ulykkelig, har du gått imot din egen skjebne og laget ett eller annet kosmisk kluss.
Easy-cheesy.
Er du lykkelig, var det meningen at du skulle gjøre eksakt de tingene du har gjort.
Selv om det var å bli rik på skikkelig dirty vis, svindle noen , utnytte, såre, skade eller på annen måte gjøre andre dypt ulykkelig.
Men det var vel DERES skjebne, so who the f*** cares?
Dette henger ikke HELT på greip..
Men det er vel min skjebne å være dypt skeptisk.
Enten det, eller så går jeg herved i mot min skjebne og pådrar meg både troll og alskens uhumskheter for resten av mitt liv.
Logikk….Hvem behøver det, egentlig?
Som verdig, ansvarsbevisst storfamiliefar var han en mektig og stolt skapning.
Hans plikter ble alltid påpasselig oppfylt, og verden var totalt i vater.
Han tenkte sjelden på verden utenfor sin egen.
Den var diger, ubegripelig og full av skremmende, ukjente farer.
Det var nok med den konstante trusselen fra Bondens øks og kjøttgryter, og han tenkte at han hadde funnet sin velordnede plass, uansett hvor forutbestemt den var.
Men en dag, som på morgenen hadde virket like rutinepreget som alle andre dager, kom en jeger.
Hun hadde kommet svært nær buret. Så stille og forsiktig at han ikke hadde sett henne før han plutselig snudde seg og stirret rett inn i hennes glødende øyne gjennom ståltrådens filigran.
Hun snerret lavt og nesten ertende da hun merket hans skrekk.
Hypnotisert av rovdyret, ble han stående som frosset.
Ikke en fjær rørte seg og han våget ikke engang å trekke pusten.
Hun dro tilfreds på smilet..
“Du er klar over at du ville vært mellom tennene mine nå, om ikke eieren din hadde buret deg inne på så forsvarlig vis”..?
En rosa tunge gled over de omtalte sylskarpe tennene hennes, og siklet i munnvikene rant som små bekker.
“Men det kommer en natt”… “Hvor jeg finner svakheten i forsvarsverkene til flokken din” ..
“Og du”… fortsatte Hun med en mørk latter.. ”Vil være den jeg tar først”.
“Kyllingene dine er små og lekre. Men mer enn en munnfull er de heller ikke.
Konene dine er,…. vel.. Hønsehjerner.
Jeg har ikke tro på at kjøttet deres kan være annet enn tørt.
Men du ser nærende ut.
Jeg foretrekker de feteste.
Kroppen min trenger skikkelig mat!”
Hennes magre skikkelse signaliserte sult på alle tenkelige vis og øynene lå dypt og brennende inne i kraniet.
Hun representerte hans verste mareritt, men da han blunkende og nærmest hikkende av skrekk forsøkte å ta seg sammen og LØPE inn i skjul for det forferdelige blikket, merket han en endring i hjerterytmen som fødtes fra noe helt annet enn frykt. Noe ukjent..
Han tok seg prøvende sammen og sa kjekt med klukkende røst “Vi er ikke redd deg, onde rovdyr. Bonden tar vare på sine kjære. Ser du ikke burets sterke ståltråder? Her kommer du aldri inn!”
Da lo hun høyt. Skurrende og forførisk.
“Ja, lille godbit. Bonden skal vel også ha mat.
Han unner ingen andre skapninger å få fråtse i lekkert, mørt kjøtt.
Minst av alt en sultende sjel som meg”.
Hun sukket og øyenlokkende gled en stund ned og skjulte de vakre øynene med sitt dødsbudskap.
“Men han glemmer at vi ikke er som mennesker. Vi er skapt for frihet. For å jakte og bli jaktet på.”
“Intet bur kan endre denne sannhet”.
Så var hun borte.
Men ordene og de skimrende øynene hadde vekket noe inne i han.
Noe svært mørkt. Noe dragende og skrekkinngytende som han ikke helt ville vedkjenne seg.
Frihet.. Løpe rundt i naturen med døden luskende bak hvert tre.
Å bli spist av denne rovdemonen.
Eller kanskje berge livet for å kunne bli jaktet enda en natt.
Flere uker gikk. Månen var full, og han hadde ikke sett henne på mange netter.
Hadde hun reist?
Kanskje nye, mer lovende jaktmarker hadde lokket hennes sinn og hunger vekk fra han?
Han følte seg lettet. Men samtidig dypt og uforklaring ulykkelig.
Han hakket litt i bakken. Familien hans sov, og han følte seg ensom i både tanker og opplevelse.
Burdøren var forsvarlig låst med kjetting og hengelås. Og forunderlig nok hadde han talt bare 14 koner i stedet for de 16 han visste at han hadde hatt i går.
En duft av brente fjær kunne anes i høstnatten, og jegerens ord kom til han som ett ekko fra det han visste i sitt innerste underbevisste” Bonden.. Unner ingen annen å fråtse i lekkert, mørt kjøtt”..
“jage og bli jaget”…. jage, jaget..
Han begynte planløst å gå omkring ved gjerdet. Fram og tilbake.
En ørliten rift kunne synes i det nordligste hjørnet, og han satte straks kursen dit.
Prøvende stakk han hodet ut..
Da de spisse trådene rispet han mot huden, kjente han ett snev av virkelig panikk!
Tenk om han ble spiddet her og endte sitt liv mens han langsomt og pinefullt blødde i hjel?
Baksende kjempet han seg centimeter for centimeter igjennom denne livsfarlige passasjen.
Pulsen økte og økte.
Men overraskende snart var han løs. Noen fjær fattigere men desto rikere på selvtillit.
Med hivende pust stod han en stund aldeles stille og lyttet engstelig inn i månenatten.
Stillhet. Noen få sukk idet vinden strøk tretoppene og forsvant videre på sin ferd.
Han trippet innover i skogen. Drevet av sin usunne men uimotståelige nyskjerrighet.
Men behovet for en hvil etter den baksende anstrengelsen ved gjerdet meldte seg ganske snart.
Han utstøtte noen små, klikkende lyder, mens han lette etter ett sted han kunne vagle seg for natten.
En lav gren bød han ro, og bak de lukkede øynene svømte drømmene om frihet sammen med lange, spisse rovdyrtenner i ett rødt hav.
Halveis våken kjente han at han frøs. Som en skygge av mektig dom, følte han at et mørke gled over han.
Han krøp sammen. Ett slør av skyer gjorde skogen dunkel og stadig mer skremmende.
Han angret. Angret!! Et lite hikst av fortvilelse og ren angst lød fra den brave helt.
Som om hun kunne lukte hans angst, hørte han med ett en hes og selvsikker latter et sted der mørket var tettest.
“Du kom, du kom”, nesten sang hun.
Like tilfreds som om hun allerede hadde fortært sitt bytte med fjør og føtter.
“Jeg tar aldri feil. Nå skal vi løpe”.
En forferdelig, lykksalig skrekk fosset som en vårflom inn i hans sjel.
Han fikserte blikket mot de lysende øynene.
Lydløse poter brakte henne stadig nærmere.
“Jeg kan garantere at du aldri mer skal i bur” hvisket hun, før hun krummet ryggen til sprang.
Med den modus jeg er i om dagen, kunne jeg absolutt ikke motstå trangen til å legge ut litt…. U2 verdensfrelserfilosofi!
Men viktige biter som jeg har lett etter.. faller liksom på plass når jeg hører teksten.
Is it getting better
Or do you feel the same
Will it make it easier on you now
You got someone to blame
You say…
One love
One life
When it’s one need
In the night
One love
We get to share it
Leaves you baby if you
Don’t care for it
Did I disappoint you
Or leave a bad taste in your mouth
You act like you never had love
And you want me to go without
Well it’s…
Too late
Tonight
To drag the past out into the light
We’re one, but we’re not the same
We get to
Carry each other
Carry each other
One…
Have you come here for forgiveness
Have you come to raise the dead
Have you come here to play Jesus
To the lepers in your head
Did I ask too much
More than a lot
You gave me nothing
Now it’s all I got
We’re one
But we’re not the same
Well we
Hurt each other
Then we do it again
You say
Love is a temple
Love a higher law
Love is a temple
Love the higher law
You ask me to enter
But then you make me crawl
And I can’t be holding on
To what you got
When all you got is hurt
One love
One blood
One life
You got to do what you should
One life
With each other
Sisters
Brothers
One life
But we’re not the same
We get to
Carry each other
Carry each other
One…life
One
JA!
Jeg ER forelsket.
Betatt av en mann i hvit(!) frakk.
Med konstant følge av velfylt kaffekopp,komplett fraværende hårmanke, dongeribukse og et vakkert smil, gjorde han tilværelsen min ikke bare lysere, men lysår fra den viljenedbrytende spissrotgang jeg hittil har fristet ved fastlegekontorer i den norske folkehelsehelsejammerdal.
I det store og hele kan denne betatthet oppsummeres av 3 korte møter på ett upersonlig helsesenter ett sted i Nord- Norge.
Første gang jeg entret hans kontor, streifet tanken meg om at hm…. Han ser da aldeles for kjekk ut til at han i tillegg skal være en dyktig lege…. Men heldigvis var mine noget suspekte fordommer helt på utmarksjordet!
Han HØRTE på hva jeg sa, nemlig.
Han satt ikke klistret fast foran pcn med rekeblikk, hengeleppe, arroganse og besserwissermine.
Og denne adonis fra perkele-vet-hvor, var faktisk ikke bare vakker, men han var også uten tvil den mest effektive og samvittighetsfulle lege jeg kan huske å ha støtt på i hele mitt…ikke så forferdelig lange liv.
Beklageligvis for meg har jeg brukt altfor mange år av mitt, som nevnt, ikke så forferdelig lange liv, til å gå kanossagang mellom nav-skolegang-lege-arbeidsliv. Uten noensinne å få en skikkelig utredning.
Men dette fantastiske menneske… Denne doktor Kjekk & Flott.. Han fikset det på under en måned!
Både å ta de rette testene og finne medisinsk korrekte funn, og endelig få sendt meg til en revmatolog.
Merkelig….14 år tok det. Før jeg fant en lege som hadde vilje og ikke minst evne til å i sannhet hjelpe.(!!!)
Og.. han beklaget faktisk(!) på vegne av det norske helsevesen at jeg hadde vært nødt til å gå i så lang tid uten hjelp eller seriøs behandling.
Og når han i tillegg er svææært behagelig å snakke med og se på…
Kan det absolutt sammenlignes med å vinne jackpot i vikinglotto!
