Wakka

Som verdig, ansvarsbevisst storfamiliefar var han en mektig og stolt skapning.
Hans plikter ble alltid påpasselig oppfylt, og verden var totalt i vater.
Han tenkte sjelden på verden utenfor sin egen.
Den var diger, ubegripelig og full av skremmende, ukjente farer.
Det var nok med den konstante trusselen fra Bondens øks og kjøttgryter, og han tenkte at han hadde funnet sin velordnede plass, uansett hvor forutbestemt den var.

Men en dag, som på morgenen hadde virket like rutinepreget som alle andre dager, kom en jeger.
Hun hadde kommet svært nær buret. Så stille og forsiktig at han ikke hadde sett henne før han plutselig snudde seg og stirret rett inn i hennes glødende øyne gjennom ståltrådens filigran.
Hun snerret lavt og nesten ertende da hun merket hans skrekk.
Hypnotisert av rovdyret, ble han stående som frosset.
Ikke en fjær rørte seg og han våget ikke engang å trekke pusten.

Hun dro tilfreds på smilet..

“Du er klar over at du ville vært mellom tennene mine nå, om ikke eieren din hadde buret deg inne på så forsvarlig vis”..?
En rosa tunge gled over de omtalte sylskarpe tennene hennes, og siklet i munnvikene rant som små bekker.
“Men det kommer en natt”… “Hvor jeg finner svakheten i forsvarsverkene til flokken din” ..
“Og du”… fortsatte Hun med en mørk latter.. ”Vil være den jeg tar først”.

“Kyllingene dine er små og lekre. Men mer enn en munnfull er de heller ikke.
Konene dine er,…. vel.. Hønsehjerner.
Jeg har ikke tro på at kjøttet deres kan være annet enn tørt.
Men du ser nærende ut.
Jeg foretrekker de feteste.
Kroppen min trenger skikkelig mat!”
Hennes magre skikkelse signaliserte sult på alle tenkelige vis og øynene lå dypt og brennende inne i kraniet.

Hun representerte hans verste mareritt, men da han blunkende og nærmest hikkende av skrekk forsøkte å ta seg sammen og LØPE inn i skjul for det forferdelige blikket, merket han en endring  i hjerterytmen som  fødtes  fra noe helt annet enn frykt. Noe ukjent..
Han tok seg prøvende sammen og sa kjekt  med klukkende røst “Vi er ikke redd deg, onde rovdyr. Bonden tar vare på sine kjære. Ser du ikke burets sterke ståltråder? Her kommer du aldri inn!”

Da lo hun høyt. Skurrende og forførisk.
“Ja, lille godbit. Bonden skal vel også ha mat.
Han unner ingen andre skapninger å få fråtse i lekkert, mørt kjøtt.
Minst av alt en sultende sjel som meg”.
Hun sukket og øyenlokkende gled en stund ned og skjulte de vakre øynene med sitt dødsbudskap.
“Men han glemmer at vi ikke er som mennesker. Vi er skapt for frihet. For å jakte og bli jaktet på.”

“Intet bur kan endre denne sannhet”.

Så var hun borte.

Men ordene og de skimrende øynene hadde vekket noe inne i han.
Noe svært mørkt. Noe dragende og skrekkinngytende som han ikke helt ville vedkjenne seg.
Frihet.. Løpe rundt i naturen med døden luskende bak hvert tre.
Å bli spist av denne rovdemonen.
Eller kanskje berge livet for å kunne bli jaktet enda en natt.

Flere uker gikk. Månen var full, og han hadde ikke sett henne på mange netter.
Hadde hun reist?
Kanskje nye, mer lovende jaktmarker hadde lokket hennes sinn og hunger vekk fra han?
Han følte seg lettet. Men samtidig dypt og uforklaring ulykkelig.
Han hakket litt i bakken. Familien  hans sov, og han følte seg ensom i både tanker og opplevelse.
Burdøren var forsvarlig låst med kjetting og hengelås. Og forunderlig nok hadde han talt bare 14 koner i stedet for de 16 han visste at han hadde hatt i går.
En duft av brente fjær kunne anes i høstnatten, og jegerens ord kom til han som ett ekko fra det han visste i sitt innerste underbevisste” Bonden.. Unner ingen annen å fråtse i lekkert, mørt kjøtt”..
“jage og bli jaget”…. jage, jaget..

Han begynte planløst å gå omkring ved gjerdet. Fram og tilbake.
En ørliten rift kunne synes i det nordligste hjørnet, og han satte straks kursen dit.
Prøvende stakk han hodet ut..
Da de spisse trådene rispet han mot huden, kjente han ett snev av virkelig panikk!
Tenk om han ble spiddet her og endte sitt liv mens han langsomt og pinefullt blødde i hjel?
Baksende kjempet han seg centimeter for centimeter igjennom denne livsfarlige passasjen.
Pulsen økte og økte.
Men overraskende snart var han løs. Noen fjær fattigere men desto rikere på selvtillit.

Med hivende pust stod han en stund aldeles stille og lyttet engstelig inn i månenatten.
Stillhet. Noen få sukk idet vinden strøk tretoppene og forsvant videre på sin ferd.

Han trippet innover i skogen. Drevet av sin usunne men uimotståelige nyskjerrighet.
Men behovet for en hvil etter den baksende anstrengelsen ved gjerdet meldte seg ganske snart.
Han utstøtte noen små, klikkende lyder, mens han lette etter ett sted han kunne vagle seg for natten.
En lav gren bød han ro, og bak de lukkede øynene svømte drømmene om frihet sammen med lange, spisse rovdyrtenner i ett rødt hav.

Halveis våken kjente han at han frøs. Som en skygge av mektig dom, følte han at et mørke gled over han.
Han krøp sammen. Ett slør av skyer gjorde skogen dunkel og stadig mer skremmende.
Han angret. Angret!! Et lite hikst av fortvilelse og ren angst lød fra den brave helt.
Som om hun kunne lukte hans angst, hørte han med ett en hes og selvsikker latter et sted der mørket var tettest.

“Du kom, du kom”, nesten sang hun.
Like tilfreds som om hun allerede hadde fortært sitt bytte med fjør og føtter.
“Jeg tar aldri feil. Nå skal vi løpe”.
En forferdelig, lykksalig skrekk fosset som en vårflom inn i hans sjel.
Han fikserte blikket mot de lysende øynene.
Lydløse poter brakte henne stadig nærmere.
“Jeg kan garantere at du aldri mer skal i bur” hvisket hun, før hun krummet ryggen til sprang.