Wakka

Det lille ekornet strevet.
Det hadde slitt lenge med å samle sine små nøtter og frø, fjær og dun som den ville ha i boet sitt.
Den hadde forberedt seg lenge for en kald vinter.
Og betegnende nok het hun Alltid Travel.
Men den hadde en hobby, bortsett fra matsanking og sikring av sitt hi.
Den samlet på fornærmelser.
Helt siden den som lite ekornbarn fikk slengt etter seg at den var masete, slem, ikke kunne hoppe skikkelig, ikke hadde fin nok pels, osv, hadde den fått denne for øvrig ikke uvanlige hobby.
Den elsket disse fornærmelser. Den fikk aldri nok.
For den sparte, for å siden kunne slenge tilbake andres utsagn i deres tryne, nebb eller mule.
Den hadde en sorteringsboks inne i det ellers ikke spesielt romslige hodet.
Der lå fornærmelsene stablet i pene små mentale bokser.
For eksempel;
– Fru Hoppende Hare; 1 mai i fjor- Hun sa jeg burde rengjøre hiet mitt. Sa det luktet. Notat; husk å påpeke dette for HENNE hver gang vi snakkes at HUN burde rengjøre hiet sitt. Hun har dessuten alt for mange barn! De vrimler! Det var da også overtydelig at Fru Hoppende hadde en ytterst slett moral.
– Herr Lange Elg; 23 juni; Beskyldte meg for å ha bæsja på geviret hans.
Ingen stilling tas til skyldspørsmål, da jeg faktisk ikke kan huske hendelsesforløpet.
Notat; Bør i alle fall huskes slik at jeg kan påpeke dette neste gang. Dårlig plassering av et for stort hode! Han burde virkelig passe geviret sitt! Hensynsløse Lange. Tror han at skogen er til for han alene??
– Herr & Fru Grevling i Hi ; Alltid. Overser meg fullstendig. Hele tiden, selv om jeg kaster kongler og rusk i hodene deres når de passerer. Notat; Bør fortelle alle hvor overlegne de er. Slike dyr skal man kalle naboer?
– Unge frøken Rype Glo; 12 februar. Spurte om jeg ikke kunne skifte til annen farge på vinterpelsen. Notat; Hvilken frekk liten rype! Tror hun at alle ønsker å være like hvit som snøen? At man bare kan VÅGE å spørre om slikt! Overse henne fullstendig. Og sørg for at andre får vite hvor DUM hun er. Fuglehjerne.
– Herr Ingvar Pinnsvin; 14 februar i fjor. Ba meg finne et annet tre å bo i, og kalte meg en “geskjeftig plageånd” og beskyldte meg for å legge meg oppi hans private gjøren og laden. Notat; Dette pinnsvin kan uansett ikke passe på seg selv! Dette skal påpekes til alle, men ikke han selv. Han kunne jo finne på å SPIDDE meg om jeg sa noe! Han evner ikke å legge merke til meg, den overlegne fyren, så hver gang jeg treffer på han, får jeg et stikk eller 8!
Han gjør det av ondskap! Han er et ondt pinnsvin.
Slik satt det lille ekorn, som for øvrig var gjennomsnittsekorn på andre vis, og katalogiserte dyrene i skogen.
Hver dag gikk den igjennom sin stadig voksende liste, slik at den aldri skulle glemme en eneste fornærmelse.
Det var viktig å passe på. Ingen skulle kunne glemme den urett som ble begått mot frøken Travel.
For dette var snakk om verdighet. Man kan ikke hoppe omkring med halen stolt løftet uten å kunne svare for seg!
Hennes egne overtramp skrev hun i snøen. Som det kanskje hadde vært greit å gjøre med andres overtramp også?
Men disse ble brent inn med ildskrift i hennes sinn.
Som tross alt var ganske forgjengelig.
Et ekorn lever ikke lenge.
Men hennes korte liv var fylt med slike ting som ingen andre ville makte å bry seg om engang.
Nå kan man kanskje synes at det var forferdelig synd på frøken Alltid.
Men selv følte hun at livet var herlig!
Hun følte seg både sterk og uangripelig.
Etter dagens ivrige dont med samling av konglefrø, og siden et raskt lite måltid, var hun klar til å entre den store sletta, populært kalt “Tinget” som lå sentralt plassert i skogen. Kråkene hadde samlet seg borte i storbjørken, og under satt småmusene og en 3-4 harer. Noen få spurver satt også litt for seg selv på en gren, og et dådyr kom spankulerende ut av krattet.
Skogens rovdyr glimtet med sitt fravær, men de var jo uansett naturlig nok hatet, foraktet og fryktet av alle planteetere.
Man snakket ikke med rovdyr.
De flyktet man fra. Punktum.
Eller forsøkte i verste fall å smigre, om man havnet i fare for å rispes av deres klør.
Alt i alt følte hun seg ganske fornøyd med seg selv og sin tilværelse.
Og nå skulle hun få snakke med andre. Få luftet sine fornærmelser enda en gang.. Få innspill og oiing og akking over disse fæle dyrene som var så frekke og slemme med den lille kjekke ekornfrøken Travel.
Som lynet fra den klare himmel.. Som julekvelden på kjerringa og som Lykkeliten på speed, dukket hauken opp.
I fresende fart slo han de sylkvasse klørne inn i ekornfrøken Travel.
Og rev av henne det geskjeftige lille hodet fylt med fornærmelser. Fråtset vilt i tarmer og seigt ekornkjøtt. Den rapte stygt, slengte pelsdottene fra seg, og steg siden på raske vinger av gårde inn i den lyse høstmorgenen.
Den skammet seg forunderlig nok ikke det minste over å ha stått for den optimale fornærmelsen av Alltid Travel.
Hun ville aldri kunnet være i stand til å tilgi å bli kalt for noe så simpelt som “lunsj”.

Det var en gang.

En ganske lang gang.
Det stod for seg selv i et stort museum.
Det var ikke den eneste gangen i den enorme bygningen, men det gikk mange folk gjennom den daglig.
Det var en gjennomgang.
En tunnel ut i en lys sal hvor mennesker flokket seg om gamle saker og studerte fortiden med både iver og glød.
Her i museet var tross alt et sted hvor menneskehetens historie kunne dissekeres og sprettes opp som buken på en formaldehydfrosk.
Og gangen hadde en egen liten bevissthet.. den var stolt over å være til.
Den var hverken rikt smykket eller spesielt prangende.
Men det passet den utmerket å være tilhører til alle kloke funderinger som oftest ble lagt fram i salen hvor den endte mot syd, hvor renessanseutstillingen stod.
Mot nord strakte den seg i rett linje mot utstillingen av subkulturell kitch.
Den hadde med andre ord både en åpning mot den fargerike fortid og mot den lumske nåtid.
Der fikk den med seg fragmenter og ord… det var ikke så lett for gangens bevissthet å få med seg detaljene i alle samtaler i begge salene.
Den hadde ikke akkurat en hjerne, siden den faktisk besto av betongvegger.
Bare en bevissthet. Noe som var forunderlig nok, tatt i betraktning av at den var skapt av pulverisert stein.

En av de mest ivrige besøkere i renessanseutstillingen, var en gammel professor.
Hun snakket ofte høyt med seg selv.
Kom vanligvis etter museets stengetid (fordi hun var tanten til museumsdirektøren og hadde selvsagt visse privilegier) og stod alene foran glassmontrene for å dosere sine personlig hjemmesnekrede teorier for sine egne halv døve ører.
Mange ganger hadde hun hatt rasende disputter med sine yngre kollegaer ved universitetet som stadig skulle bestride hennes teorier.
Forbannede hanekyllinger og tølpere!
Tenk å tvile på teoriene til en vis gammel kvinne som henne!
HUN hadde min sann brukt over 30 ÅR av sitt liv på å studere menneskehetens historie!
Og alltid ble det til at hun, i stedet for å studere og notere og gjøre sitt gamle hode klokere, stod og la fram de aller best gjennomtenkte argumenter i en imponerende briljeringsduell med det tomme lokalet.
Alle utstillingsfigurene stod som stumme beundrere ovenfor professorens tordentaler.
Maleriene på veggene mistet sin oljeaktige glans i ren underdanighet, og lamslåtte marmorstatuer og vaser var alltid forsteinet av beundring. Bare støvet støvet uavbrutt.
Nonchalant og frekt uforstyrret.
Også gangen var lutter øre.
Professorens eder og høylytte disputt gav slik ekko i den at den nesten følte at den hadde LIV.
Ordene gjallet i den tilsynelatende tomhet, men i dens vegger vibrerte det dypt inn i alle fuger og sprekker.

Hadde den bare eid en stemme!

Så kunne den ha deltatt i dette kloke ordgyteri!
Dessverre kunne den bare være et verktøy for å forsterke professorens stemme, og aldri delta med sin egen mening.
Dens frustrasjon var uendelig og økte stadig i styrke.

Men så en kveld, hendte det noe ytterst forunderlig.
Regnet hadde pøst ned i dagevis, og tordenen rullet med hørselsbedøvende brak over det stolte gamle museet.
Et kraftig lyn slo ned i det øverste punktet, som var markert med et lite spir.
Nå leder ikke betongvegger strøm, men allikevel var det en slik kraftig utladning i lynet at selve fundamentet av museet vibrerte!
Inne i renessanse utstillingen stod som vanlig den aldrende professor, for en gangs skyld med lammede tungemuskler.
Absolutt alle små hår på både armer og ben reiste seg av en primitiv skrekk for naturens ville kraft.
Gangen skalv…. sammen med resten av bygningen.
Men den følte noe helt unikt. Ja. Den FØLTE.
En forandring. En bevissthet som var så fremmed, så forunderlig og så grenseløs…
Gangen dro inn energien som strålte igjennom steinstøvpartiklene.
Som en innåndning.. En illusjon av å være levende, pulserende kjøtt!

Professoren var engstelig.
Men etter det siste drønnende nedslaget, virket det som om tordenstormen hadde minsket drastisk i sin rasende energi.
Hårene på kroppen hennes slo seg atter til vaktsom ro.

Men professoren var meget forstyrret.
Hun syntes hun hørte stemmer inne i hodet sitt?
Og svetten la seg som en hinne over pannen på den oppjagede gamle dame.
Hun kjente trang til å hyle av skrekk, for hun mente hun kunne høre
mange stemmer. Også sin egen?
Sine egne frustrerte banneord og argumenter og teorier.
Slike ord hun hadde utgytt i ensomheten på museet.
Ordene slynget seg som en uutholdelig høy hvisking mellom veggene, tumlet fra den ene retningen til den andre, økte i styrke og intensitet.
Den gamle professoren presset pekefingrene så langt inn i øregangene sine som hun kunne, i et forsøk på å stenge ute de spøkelsesaktige, vemmelige stemmene.
Hun våget ikke røre seg en millimeter.
Hun var like forsteinet som marmorstatuene i utstillingen.
Men da stemmene ikke lot seg fordrive ut av hennes hode, tok panikken overhånd, og hun presterte endelig å dra løs føttene fra gulvet, selv om det en stund føltes som om de var sementert fast.
Gangen var henrykt! Den kunne endelig snakke!
Med andres ord, ja, men allikevel!
Den kunne kommunisere, selv om det bare var gjengivelsen av andres røster, kunne den nå bestemme selv NÅR den skulle la stemmene lyde.
I lykkerus lot den alle ord som på et forunderlig vis virket som om de var lagret i betongfugene, trille ut i en kakafoni av lyd.
Beruset av sin nyervervede evne lo den også lykkelig.
Professorens særpregede latter gjallet mellom veggene.
I neste stund så den at professoren var på vei i en vill flukt gjennom seg.
Å nei! Ikke NÅ, tenkte gangen i vilt.
Og så sinne; Skulle hun forsvinne nå da gangen endelig hadde fått evne til å kommunisere?
Gangen måtte stoppe denne flukten!
Måtte få professoren til å høre etter!
I en rasende fart løsnet den en stor bit av seg selv i åpningen som endte mot kitsch utstillingen.
Lyden av steinblokken som traff gulvet, tordnet igjennom hele museet.
Professoren, som hadde vært på flukt den veien, stanset likblek bare 4 meter i fra den massive betongbiten.
Den strakte seg fra vegg til vegg i gangen, og murpussen drysset fra det gapende hullet i taket som snøkorn i vinterstorm.
Professoren torde knapt puste.
Var hele museet på vei til å styrte sammen?
Ut! Hun måtte finne veien ut fra dette stedet, som på noen få øyeblikk var blitt forvandlet fra noe trygt og kjent til å bli spøkelsesaktig uvirkelig og livstruende.
Hun snudde og flyktet andre vei, tilbake til renessanseutstillingen.
-NØDUTGANG-
Skiltet lyste grønt og trygt i enden av rommet.
Langt der framme.
I en øredøvende lyd og støvsky forsvant dette glimtet av redningen.
Utsikten var sperret for godt av en solid haug av uregelmessig formede betongblokker.
Gangen var fornærmet og dens forutrettede sinne ga den mektig kraft.
Og den skulle nok sørge for at professoren holdt seg inne i den.
Og nå var begge veiene stengt.

Forventningsfull og lykkelig prøvde den igjen å snakke.
Den ville si; «Velkommen, jeg kan fortelle deg alt du ønsker å vite om renessansen»
Men stemmende var borte… ?
De klarte ikke lengre å lyde, nå da gangen ikke lengre var hel!
Små bruddstykker av ord klemtet i rommet mellom de sammenraste blokkene.
Professoren var reddere enn hun noensinne hadde vært.
Hun torde ikke røre en muskel.
Men da det gikk opp for gangen at dens nye evne var vekk, ble den mektig vred.
Alt var den latterlige professorens feil!
Hadde hun ikke forsøkt å stikke av, ville de nå ha kommunisert like vakkert som en sang, og endelig ville en utveksling av kloke ideer og uendelige mengder oppsamlet viten bli en realitet.
I stedet var den ribbet for evnen.

Og den kjente at dens nye krefter holdt på å forlate den for alltid.

Dens ene sjangse var forspilt. Borte.

I et sukk av overgiven oppgitthet og uendelig sorg og sinne, lot den resten av sitt vesens massive betongstruktur falle sammen.
Gav det gjenværende tomrommet fyllmasse av kunnskapsrik betong,
Og professoren fikk en tyngre kunnskapsbør på sin gamle rygg enn hun noensinne ville evnet å bære i hele sitt kloke liv.

Den tidligere vellykkede og framgangsrike Spion
hadde nå endelig fått overbevist seg selv om at faren for intern eliminering var over og den var trygg.
I et kollektiv for angstrammede Spioner med paranoide yrkesskader, satt den nå med strikketøyet og lyttet halvt til de klirrende pinnenes rykkvise musikk, mens den stirret lengselsfullt ut til mystikken i den svarte granskogen utenfor.
Spionen følte seg nedbrutt, men absolutt ikke slått for alltid.
Spionen hadde mange jern i ilden og det var ikke små mengder info som ble hvisket i bestyrerinnes betrodde ører på hvilehjemmet. Det gjaldt å skaffe seg goodwill fra dens tidligere Overordnede og bli gjeninnsatt i sin gamle geskjeft ASP.
Stadig mer info ble snedig videreformidlet til Bestyrerinnen.
Nå må politiet komme på banen og undersøke Hovedkvarteret til Fienden!
Gi beskjed om razzia! Ta dem før de tar oss!
For hos Fienden ble det garantert lagt de mest vanvittige planer for å utrydde alle intelligente mennesker og siden slavebinde de med svakere vilje.
Spionen skrev lange brev til departementer og statsmakt og advokater. Bestyrerinnen, som var en ganske klok tilårskommen kvinne, lovte høytidelig å poste dem, men bak Spionens rygg, stakk hun dem inn i journalen som etter hvert begynte å bli rimelig rund.
Den kunne faktisk karakteriseres som direkte overvektig, men ble stadig fylt med flere hyperviktige teorier og essensiell info.

Hver fredag kom også den vennlige doktoren på oppfølgingsbesøk og sørget for at alle fikk all assistanse de behøvde. Han ga råd, nikket forståelsesfullt og lovet høytidelig å bruke alle midler for å stoppe ondsinnede inkontinensproblem, plagsomme slektninger, Alzheimer, liktorner og begynnende grå og grønn stær.
Men Spionen la alltid mest beslag på doktorens tilmålte fredagsbesøk. Selvsagt. Spionen var da vitterlig den av beboerne  på hvilehjemmet med lengst merittliste og erfaring!
Og dessuten den eneste man kunne stole på.
Fordi Spionen kjente Sannheten!
Den var overbevist om at alle rundt den egentlig var kontraspioner som utspionerte alle dens handlinger, utsagn og vaner. Bare Bestyrerinnen var trygg.
Og doktoren.
Selv om Spionen hadde doktoren enn så lenge under nøye oppsikt. Han kunne når som helst bli kapret, bortført og hjernevasket av Fiendtlige agenter som jo befant seg stort sett over alt. Derfor gikk mesteparten av den tiden Spionen la beslag på sammen med doktoren, ut på å forsikre seg om at doktoren ennå var en medsammensvoren.
Doktoren smilte alltid forståelsesfullt og beroliget Spionen med at alt var under kontroll. Doktoren lovet også hver gang å umiddelbart gi beskjed fra Spionens Overordnede om det skulle bli akutt behov for Spionens ekspertise.

Dens økonomiske skjerv, som Spionen stakk sparsomt vekk i sin spesialsydde pengesokk formet som en aubergine,(omtenksomt gjemt under den rosemalte nattpotta lengst inne i det hybekaninbebodde kottet i 4 etasje) ble tildelt den som krigspensjon.
Det var i alle fall hva Spionen kalte sin uføretrygd.
I egne øyne var Spionen den mest dedikerte og trofaste forkjemper for Sannhet, Likhet og Frihet.
Ut fra Spionens heroiske innsats for fedreland og verdens frelse, kunne jo ikke pengene være annet enn en velfortjent lønn for de hasardiøse undergrunnsoperasjonene Spionen hadde utført.

Spionen strikket heftig på sitt skjerf.
Fredagen var her.
Og den gode doktoren kunne dukke opp hvert øyeblikk som helst.
Og garantert hadde han denne gang med en oppmuntrende og deilig beskjed om at Spionen var tatt til nåde igjen hos sine Overordnede.
Spionen kjente det på seg. Det krøp av spenning i nakkehårene og hver gang det gikk i døren til fellesrommet, fikk Spionen ilinger gjennom hele kroppen.
Endelig.. Så Spionen et glimt av doktoren mens han gikk inn til Bestyrerinnens kontor.

Spionen reiste seg og styrtet heseblesende fram i ivrig håpefullhet.
Trippende snek Spionen seg mot døren og la øret inntil den tynne finèrplaten.
Helt tydelig hørte Spionen samtalen der inne;
“Det er vel på tide å isolere vår famøse Spion, Fru Amundsen.
Spionen gjør alle nervøse ved å skule stygt på de andre, snike seg omkring i alle korridorer, og stjele alle mulige saker fra andre beboere. Vet De, Fru Amundsen. I går kom Herr Andresen til meg og fortalte at han i angst hadde bevitnet at Spionen krøp inn av vinduet hans i forrige uke og stjal hans allerkjæreste eiendel; En hestedressurpisk han hadde fått i premie den gang han var en konkurranserytter. Mannen våget ikke si noe før i dag under samtalen vår. Han var svært redd for hva Spionen vår kunne finne på for å hevne seg.”
Bestyrerinne Amundsen ristet trett på hodet.
“Ja.. Og jeg har tatt vare på alle skriveriene Spionen har skrevet. Jeg vet at Andresen og flere andre står på listen over individer Spionen mener bør fjernes fra jordens overflate av dens “overordnede”. Stakkars Spion.
Tenk å ha en oppdragsgiver som kun eksisterer i ens hode.
Mennesket må jo lide svært under sine tvangsforestillinger.”

Spionen bak døren trakk pusten dypt.
De snakket om det livsfarlige våpnet som kontraSpion Andresen hadde hatt liggende inne på sitt rom.
Spionen hadde sett det som sin simple plikt å konfiskere dette potesielt masseødeleggende våpen.
Og de skulle sende Spionen til isolat!!
De var onde kontraspioner de også!
Spionens første impuls var å falle sammen som en fille på gulvet og bare hyle ut sin frustrasjon og skuffelse.
Men angsten kom krypende.
Stenge meg inne?

Aldri mer farlige oppdrag og avsløring av internasjonale konspirasjoner?

Spionen stirret på sitt nystrikkede skjerf som ble knuget mellom dens svette hender.

Den så nå bare EN vei ut av uføret.

*etterord*

Siden denne siste delen ble ganske tragisk og mer preget av en dyp sympati for Spionens forvirrede virkelighet, lar jeg slutten stå åpen.Alternativene på hva Spionen valgte å benytte skjerfet til er mange. Selv tror jeg Spionen valgte å lage seg en trådtelefon for å sende nødsignaler til sine Overordnede og brukte resten av sitt liv på forsøket, eller muligens valgte Spionen er mer ulykkelig vei.

Vi får iallefall håpe De Globale Konspiratører ikke overtok Mor Tellus til sist:-)

De startet en tidlig sommermorgen.
Plutselig og uten noen forvarsel, virket det som om et eller annet instinkt tok overhånd, og fikk dem til å myldre fram fra under busker, røtter og små huler og tuneller de ellers oppholdt seg i.
Det hendte av seg selv.

En liten flokk begynte å samle seg, og surrealistisk nok, vokste den på få minutter til det reneste New York-rush.

En svartorange bølge som kastet seg fram gjennom landskapet denne ellers stille og vakre morgenen.

En av dem, midt inne i den levende strømmen, stoppet opp av en eller annen grunn.
Han skilte seg overhode ikke ut av mengden verken på pelsfarge, størrelse, antall labber, ører eller øyne.
Men hans hjerne var muligens litt mer filosofisk anlagt enn andre lemens hjerner, for han fikk plutselig tanker!
– Hvorfor følger jeg alle sammen?
– Hvor i all verden skal vi?
– Hvem bestemte at vi skulle begynne å røre på oss?
– Hva er kvadratroten av 15667772??
(*host*)
Den lille lemengutten ristet på sitt søte hode og forsøkte å forvirre de ubehagelig klare tankene.
Hans artsfeller skubbet han stressende omkring.
Meget mot sin vilje ble han feid av gårde i pelsbølgen som en colakork på vei ned Niagara.
Lementoget beveget seg med kaotisk orden ut på et klippeutspring.
– Har de tenkt seg utfor den livsfarlig bratte stupet?? Tenkte lemengutten.
– Jammen.. Jeg er for ung og vakker til å dø en slik uskjønn død?
Han snudde seg midt i den målrettede flokken og klorende og baksende forsøkte han å jobbe seg bakover.
Men selv med den korte halestumpen i feil retning, bar det ubønnhørlig framover.

I siste liten svingte det hastige lementoget unna stupets skrekkinngytende fordervelse.

En ti-femten artsfrender klarte ikke den bratte kurven, og forsvant utenfor kanten.
De stumme korstogfarere merket overhode ikke at deres antall hadde minket.
Hele hurven var nå på vei ned en litt mindre risikabel skråning.
Noen klarte ikke klore seg fast på det glidene og usikre underlaget.
Og et trettitalls lemen ble plutselig feid litt fortere nedover da en løs sandhaug de var på vei nedover, skled ut.
De surfet en kort stund hjelpeløse på sandraset med sprikende små labber og lydløse angstskrik, før nok en ladning sand innhentet dem og skjenket dem et prematurt endelikt.
Bølgen beveget seg stadig hastig.
En stor slette var det neste som skulle forseres.
Med rimelig flatt underlag bar det kvikt av gårde.
Den lille lemengutt som tidligere hadde strittet vilt imot, hadde nå gitt opp.
Det var for mange rundt han.
Han jaget nå i samme forrykende tempo som de andre.
Fram over sletten.
Mot kvelden nærmet se seg en ganske hissig frådene, om enn ikke særlig bred elv.

De aller fleste lemen var nå ganske slitne. Men antallets solide press sørget for et drepende tempo.

Mange ble tråkket ned og lå siden etterlatt som veimos på en firefelts motorvei.
Noen havnet i masseslagsmål, hisset opp av en felles følt aggresjon.
Men hele tiden myldret de framover, nedover..
Lemengutten var intenst sliten.
Selv om han var ung og frisk, begynte kreftene hans å tæres vekk.
Han hadde ikke spist meget denne sommeren.
En idè fødtes i hans bustete hode.
Da armadaen nærmet seg elvebredden, så han sin sjanse.
Hele flokken bredte seg utover, og stod som soldater framfor en uovervinnelig hær.
Noen stanset ikke. De kastet seg over de som stod fremst ved bredden, og plumpet uti den strie strømmen.

Som gyllensvart høstløv seilte de nedover elven og forsvant.
Lemengutten bevitnet dette i taus likegyldighet.
Hans hjerne var nå helt og holdent fokusert på å havne ut i ytterkanten av den abnorme flokken.
Baksende og i fullstendig frenesi bet han, klorte og kjempet i det hele tatt med hele sin korte kropp for å komme i bakerste rekke.
Som på et felles signal, begynte lemenhavet å trekke sørover..
På leting etter et vadested.
Den strie strømmen i elva lokket ikke fram flere kamikazelemen.
Den lille helt tumlet på rygg.. Han ble liggende.
Pusten og pulsen hans gikk hastig som en kolibrivinge i flukt.
Fra et stygt bitt på den ene labben hans sivet rød livsvæske fram.
Men svermen av lemen var plutselig blitt tynnere?
Han løftet blikket, og så hvordan artsfelleoceanet i målrettet tempo beveget seg stadig lengre vekk fra han.
Han satte seg opp. Snuste på bakken og i lufta.
Labben gjorde vondt, men han registrerte det bare som en vag pulsering i kveldsbrisen.

Han kjente lukten av starr.

Og magen rumlet mens han lykkelig satte kursen mot gresstuen som lyste svakt grønn i skumringen.

**Fakta om NOEN av de friheter jeg har tatt seg mht virkeligheten: Lemen havner vanligvis ikke “plutselig” i en eneste stor strøm. I år med stor lemenbestand, blir alle de som er hjemløse og sliter med å finne mat, drevet ned mot kysten.
De myldrer fram etter hvert. Og blir trengt sammen mer og mer jo flere som kaster seg inn i marsjen. Selv om det faktisk er blitt rapportert om at lemen på marsj nedover i lavlandet fra fjellet, kan få hele landskapet til å se ut som om det beveger seg. Lementogene kan med andre ord faktisk anta slike voldsomme proposjoner som jeg beskriver i fabuleringshistorien.
Det er fascinerende:-)**

Den hyperintelligente, nidkjære spion hadde nå gått over til en ny taktikk.
Etter forrige suksess, som dog hadde kostet den både tap av verdighet og adskillige timer med strikkepinner, nål, tråd, og 3 flasker whiskey for å roe frynsenerver, hadde Spionen funnet ut at dette nesten ble litt for risikabelt.
Den ønsket ikke lengre å sette sitt dyrebare liv på unødvendig spill ved direkte fysiske undersøkelser.
“Pass ræva di”, var nå Spionens utgangspunkt og nypolerte motto.
Men akk.. dens Overordnede sjef hadde forlangt at Spionen skulle forsøke å frambringe beviser for at Fienden eventuelt hadde kapitalvansker.
Dette ville vanskeliggjøre Fiendens galopperende utvikling av kjemiske/biologiske våpen, og gi et mentalt overtak.
Spionens mål var nå kommunikasjonskassen, og den måtte nå tenke på hvordan den skulle følge sitt nye motto samtidig som den utførte sitt oppdrag av Avgjørende Viktighets Grad (stemlet AVG i brevet fra Øverstkommanderende).
Fra tidligere rekognosering av stedet kommunikasjonskassen var plassert, hadde Spionen følgende fakta:(Bildebeviser knipset med hendig engangskamera, som vanlig)
Den lyste som en snøflekk.
Blendahvit blant de andre grågrønne kassene på det gebrekkelige stativet.
Den var pyntet tilforlatelig med masse barnslige klistremerker og forvirrende adressereferanser. Og hva betydde de underlige bokstavene? “Verdens Beste Gravør..?” Alle disse kunstferdig utformet, men fullstendig bortkastede forsøk på å tåkelegge Fiendens egentlige navn og adresse framkalte bare hånlige fnys fra den brave Spion.
Akkurat som om den lot seg forføre og lure av dens slags triks?
Men nå gjaldt det å snoke usett igjennom kassens innhold.
Spionen var som nevnt, et utrolig smart individ, og hadde lagt følgende slagplan;
Den hadde tenkt å kle seg ut som en tilfeldig turist og slik kunne bortforklare på stotrende grønlandsk om den skulle bli oppdaget mens den endevendte kommunikasjonskassen.
Pelslue, type indiskrèt snøscooterfantast ble innkjøpt og plantet på Spionens hode.
Og knehøye grønne sjøstøvler og en skikkelig lang fòret kamelhår -parkas kompletterte bilde av den uskyldige inuitt – turist.
Den bestilte drosje.
Det var jo en bit fram til stedet hvor kommunikasjonskassen stod plassert.
Men aller først måtte Spionen sørge for et vanntett alibi.
Den skrev seg inn på Fjuskekroken Pleiehjem for vannsyke sjødyr &
ufisk i havsnød under pseudonymet Ykelle Breptonova Obligatorum.
Spionen bestilte sporenstreks et isbad med påfølgende isflakmassasje, klimatilpasning & avflassing pluss en dugelig porsjon hvalspekk til en oppfriskende og rensende ansiktsmaske.
Mens tåpene på Pleiehjemmet fikset dette, snek den meget fornøyde Spion seg ut til den ventende drosjen.
Drosjesjåføren stusset en hel del mens den pelsinnpakkede Spionen forsøkte å forklare hvor den skulle.
Spionen behersket da faktisk ikke annet enn hjemmeheklet grønnlandsk, og sjåføren var nyankommen fra indre Kualalumpur og skjønte knapt vanlig norsk.
De hele ble en ganske rotete affære med fantasispråk versus totalt ukjent labelensk.
Men til slutt brast det for Spionen og det kom på skingrende bokmål; Til Sikksakkgropen! Der borte ved enga!
Drosjesjåføren satte bilen hoderystende i bevegelse, og kjørte de 2 kilometerne fram til bestemmelsesstedet mens han bannet for seg selv om kaklende gale mennesker på sitt ubegripelige Kualalumpursk`.
Dagen var varm. Minst 25 grader i skyggen.
Og mens svetten sildret i våte, mangfoldige bekker under kamelhår- parkasen, stod endelig Spionen foran Kommunikasjonskassene.
Den kastet ikke vekk tiden.
Spionen åpnet med skjelvende, våte hender den hvite kassen.
TOM………???
Ikke så mye som en eneste liten brevstakkar…?
Spionen brast umiddelbart i rasende krampegråt av skuffelse!
Den skrek som en frustrert 4-åring og sparket til hele stativet som kommunikasjonskassene stod på.
Stativet vaklet.
Og sekunder etterpå lå inuitt-turist-Spionen begravet under et middels stort metallboksras.
Forsmedelsen var abnorm.
Ikke bare hadde den nå ødelagt kommunikasjonskassestativet og fått stygge rift i både parkas, ansikt og pelslue, men all annen brev, avis og skriftlig papirbasert kommunikasjon fra det store antall grønne kommunikasjonskasser fløt nå lystig av sted i den milde sommerbrisen.
Spionen… Visste at dens dager var talte.
Den tok opp sin nød-mobil med ekstra hemmelig nummer og ringte drosjen igjen.
Ugjennomførte oppdrag ville aldri bli tolerert av dens Overordnede.
Spionen måtte forsvinne for alltid. Den visste også for meget til at dens Overordnede kunne la den løpe fritt. Livet til den brave Spion var plutselig i den ytterste, prekære fare.
Da drosjen kom, kastet Spionen fra seg både parkas, pelslue og mobil.
Den stod nå i sitt lange rosa ullundertøy med grønne sjøstøvler og en besluttsom mine.
Den skulle nå dra mot nord og aldri mer komme tilbake.
Den satte seg i drosjen og i en sky av eksos og hvite brev og reklamebrosjyrer dro den brave Spion inn i uendelighetens navnløse mørke.