mar 15 2010

Dyrisk fornærmet

Det lille ekornet strevet.
Det hadde slitt lenge med å samle sine små nøtter og frø, fjær og dun som den ville ha i boet sitt.
Den hadde forberedt seg lenge for en kald vinter.
Og betegnende nok het hun Alltid Travel.
Men den hadde en hobby, bortsett fra matsanking og sikring av sitt hi.
Den samlet på fornærmelser.
Helt siden den som lite ekornbarn fikk slengt etter seg at den var masete, slem, ikke kunne hoppe skikkelig, ikke hadde fin nok pels, osv, hadde den fått denne for øvrig ikke uvanlige hobby.
Den elsket disse fornærmelser. Den fikk aldri nok.
For den sparte, for å siden kunne slenge tilbake andres utsagn i deres tryne, nebb eller mule.
Den hadde en sorteringsboks inne i det ellers ikke spesielt romslige hodet.
Der lå fornærmelsene stablet i pene små mentale bokser.
For eksempel;
– Fru Hoppende Hare; 1 mai i fjor- Hun sa jeg burde rengjøre hiet mitt. Sa det luktet. Notat; husk å påpeke dette for HENNE hver gang vi snakkes at HUN burde rengjøre hiet sitt. Hun har dessuten alt for mange barn! De vrimler! Det var da også overtydelig at Fru Hoppende hadde en ytterst slett moral.
– Herr Lange Elg; 23 juni; Beskyldte meg for å ha bæsja på geviret hans.
Ingen stilling tas til skyldspørsmål, da jeg faktisk ikke kan huske hendelsesforløpet.
Notat; Bør i alle fall huskes slik at jeg kan påpeke dette neste gang. Dårlig plassering av et for stort hode! Han burde virkelig passe geviret sitt! Hensynsløse Lange. Tror han at skogen er til for han alene??
– Herr & Fru Grevling i Hi ; Alltid. Overser meg fullstendig. Hele tiden, selv om jeg kaster kongler og rusk i hodene deres når de passerer. Notat; Bør fortelle alle hvor overlegne de er. Slike dyr skal man kalle naboer?
– Unge frøken Rype Glo; 12 februar. Spurte om jeg ikke kunne skifte til annen farge på vinterpelsen. Notat; Hvilken frekk liten rype! Tror hun at alle ønsker å være like hvit som snøen? At man bare kan VÅGE å spørre om slikt! Overse henne fullstendig. Og sørg for at andre får vite hvor DUM hun er. Fuglehjerne.
– Herr Ingvar Pinnsvin; 14 februar i fjor. Ba meg finne et annet tre å bo i, og kalte meg en “geskjeftig plageånd” og beskyldte meg for å legge meg oppi hans private gjøren og laden. Notat; Dette pinnsvin kan uansett ikke passe på seg selv! Dette skal påpekes til alle, men ikke han selv. Han kunne jo finne på å SPIDDE meg om jeg sa noe! Han evner ikke å legge merke til meg, den overlegne fyren, så hver gang jeg treffer på han, får jeg et stikk eller 8!
Han gjør det av ondskap! Han er et ondt pinnsvin.
Slik satt det lille ekorn, som for øvrig var gjennomsnittsekorn på andre vis, og katalogiserte dyrene i skogen.
Hver dag gikk den igjennom sin stadig voksende liste, slik at den aldri skulle glemme en eneste fornærmelse.
Det var viktig å passe på. Ingen skulle kunne glemme den urett som ble begått mot frøken Travel.
For dette var snakk om verdighet. Man kan ikke hoppe omkring med halen stolt løftet uten å kunne svare for seg!
Hennes egne overtramp skrev hun i snøen. Som det kanskje hadde vært greit å gjøre med andres overtramp også?
Men disse ble brent inn med ildskrift i hennes sinn.
Som tross alt var ganske forgjengelig.
Et ekorn lever ikke lenge.
Men hennes korte liv var fylt med slike ting som ingen andre ville makte å bry seg om engang.
Nå kan man kanskje synes at det var forferdelig synd på frøken Alltid.
Men selv følte hun at livet var herlig!
Hun følte seg både sterk og uangripelig.
Etter dagens ivrige dont med samling av konglefrø, og siden et raskt lite måltid, var hun klar til å entre den store sletta, populært kalt “Tinget” som lå sentralt plassert i skogen. Kråkene hadde samlet seg borte i storbjørken, og under satt småmusene og en 3-4 harer. Noen få spurver satt også litt for seg selv på en gren, og et dådyr kom spankulerende ut av krattet.
Skogens rovdyr glimtet med sitt fravær, men de var jo uansett naturlig nok hatet, foraktet og fryktet av alle planteetere.
Man snakket ikke med rovdyr.
De flyktet man fra. Punktum.
Eller forsøkte i verste fall å smigre, om man havnet i fare for å rispes av deres klør.
Alt i alt følte hun seg ganske fornøyd med seg selv og sin tilværelse.
Og nå skulle hun få snakke med andre. Få luftet sine fornærmelser enda en gang.. Få innspill og oiing og akking over disse fæle dyrene som var så frekke og slemme med den lille kjekke ekornfrøken Travel.
Som lynet fra den klare himmel.. Som julekvelden på kjerringa og som Lykkeliten på speed, dukket hauken opp.
I fresende fart slo han de sylkvasse klørne inn i ekornfrøken Travel.
Og rev av henne det geskjeftige lille hodet fylt med fornærmelser. Fråtset vilt i tarmer og seigt ekornkjøtt. Den rapte stygt, slengte pelsdottene fra seg, og steg siden på raske vinger av gårde inn i den lyse høstmorgenen.
Den skammet seg forunderlig nok ikke det minste over å ha stått for den optimale fornærmelsen av Alltid Travel.
Hun ville aldri kunnet være i stand til å tilgi å bli kalt for noe så simpelt som “lunsj”.