Wakka

“Søker ung, velbygd 18-30 åring for slakt.
Mesterslakteren“
.
*Armin Meiwes*
Slik annonserte Armin Meiwes (født 1961) etter et villig slakteoffer via et chatrom i Tyskland.
Han bodde i Rotenburg og hadde en respektabel jobb som dataingeniør.
Og.. han hadde en sterk fasinasjon av mennesker.
Som mat. Tilberedt på gastronomisk vis, selvsagt!
Han uttalte følgende i sitt første tv-intervju på RTL i 2007:
“Jeg sauterte kjøttet fra Bernd med salt, pepper, hvitløk og muskatnøtt, og serverte det med potetkroketter, rosenkål og grønn peppersaus.”
Han fisket opp den omtalte og senere fortærte Bernd med sin annonse på nettet.
Bernd var meget ivrig til å la seg bli spist og var i nærmest lykkerus over å ha funnet en slik mann som Armin.
Bernds høyeste ønske var faktisk å bli slaktet.
Ikke uvanlig var Bernd utad aldri noensinne mistenkt av sine nærmeste for å ha mentale problemer.
Han hadde vært lykkelig forlovet med en kvinne i mange år, før han i en alder av 42 fant ut at han hadde en dragning mot menn.
Han brøt forlovelsen, og ble sammen med en mann på 27.
Verken Bettina eller hans unge, nye kjæreste merket på noe tidspunkt at Bernd var noe annet enn en oppegående datatekniker med et ganske velordnet og greit liv.
Men Bernd slet med hva psykologene kalte en alvorlig personlighetsforstyrrelse og en sterk dragning mot selvødeleggelse og hadde faktisk tidligere forsøkt å overtale en prostituert,(mot en meget høy sum) til å bite av han penis.
Den prostituerte hadde, MEGET forståelig nok, avslått Bernds tilbud.
Man kan vel trygt si at han fant den perfekte medspiller for sin tragiske, dramatiske og groteske avslutning på livets scene i Armin, som helt siden tenårene hadde drømt om å kunne ete et menneske.

*Bernd Brandes*
Psykologene har selvsagt forsket og gravd i Armins hode for å forsøke å finne en noenlunde plausibel forklaring på hva denne groteske fasinasjonen skrev seg fra.
Alle de klassiske indikasjoner er med, på et vis..
Dominerende mor som helt til hennes død i 1999 behandlet sin sønn som et mindreårig barn.
Han hadde en dyp sympati for og identifiserte seg med heksa i eventyret om Hans og Grete, i motsetning til andre barn som jo vanligvis blir skremt av den barnespisende skrekkskikkelsen.
Uansett.
Hans vei til oppfyllelsen av sin fantasi om å spise et menneske og også på dette vis sørge for at vedkommende han fortærte” alltid ville være hos han” i etterkant, ble stadig brolagt med mer og mer realitet da han etter sin mors død, la ut sin sære annonse på internett.
De første svarene gjorde han ganske sur og desillusjonert, da de frivillige slaktoffer som meldte sin interesse enten var for overvektige eller de trakk seg da avtalen utviklet seg mot en fullbyrdelse.
Men Bernd Jürgen Brandes…
Trakk seg ikke.
Han skrev mailer til Armin om at han inderlig håpet Armin var seriøs når han ønsket å kastrere, drepe og spise opp Bernd.
Som en ekstra bisarr detalj kan nevnes at Armin studerte matlagingsprogrammer på tv i tiden fra han begynte å kommunisere med Bernd i januar, fram til mars måned da de traff hverandre.
Armin var faktisk bekymret for sine kokekunster som var ganske mangelfulle, og ønsket å “hedre” sin middagsmat og gjøre sitt ytterste for at Bernd skulle smake fortreffelig.
9 mars 2001 ble begges livsdrøm oppfylt.
Bernd ble gitt 20 sovetabletter og en halv flaske snaps for å døyve smertene som ville komme.
Armin forsøkte å bite av Bernds penis, men klarte det ikke.
Hans tenner var ikke skarpe nok.
Siden ble dåden utført med en sløv kniv, før de begge satte seg til bords for å spise Bernds penis.
Men kun stekt var det en mislykket affære, da den var usannsynelig seig!Så Armin kokte den opp med salt, pepper og hvitløk i en gryte og de forsøkte å nyte middagen på nytt.
Da smakte det noe bedre, fortalte Armin.
Men Bernd blødde stadig kraftigere etter hvert som måltidet skred fram.
Han mente selv at smertene ikke var så grusomme, dopet som han var.
Men han la seg i badekaret til Armin, mens Armin tålmodig satte seg ned for å lese en “star trek”-bok. Her er det tydeligvis en viss uenighet om akkurat hvorfor Bernd ble lagt i badekaret. I noen artikler blir det hevdet at han lå der i 10 timer av praktiske årsaker; altså; for at blodet skulle få tid til å sildre mest mulig ut av Bernds kropp.
Andre artikler hevder at han bare skulle vaske vekk blodet i skrittet og gjøre seg klar for siste akt.
Etter badet ble Bernd i alle fall lagt på en benk, hvor han fikk et avskjedskyss fra sin slaktervenn.
Med en lang kniv skar Armin han i nakken slik at Bernd forblødde.
Siden hengte han opp og parterte Bernd i passende stykker og mesket seg siden i ukevis på disse bitene.
Merkelig nok kom det aldri fra han et stygt, tilfreds rap og en konstatering om at Bernd var et “godt menneske”.
Men Bernd hadde vært dyktig i engelsk og Armin mente at hans egne engelskkunnskaper hadde tatt seg betraktelig opp etter å ha fortært Bernd.
Dette er et velkjent motiv for kannibalisme.

At man ved å spise et annet menneske, skal kunne adoptere deres kunnskaper eller egenskaper.

At et menneskes sjel og tanker integreres i det individ som konsumerer det.
Armin filmet også hele seansen.
Av de etterforskerene som i embetes ærend var tvunget til å se på den nesten 3 timer lange brekningsframkallende videoen, havnet de fleste hos krisepsykiater etterpå.
Det nesten aller mest bisarre ved hele denne vanvittige historie, som klippet ut av en meget sær skrekknovelle, synes jeg personlig var det faktum at Armin Meiwes IKKE ble betraktet som “unormal”.
Ingen psykolog kunne henge noen passende psykiatrisk diagnose på denne velfungerende mannsperson som smilende og blidt forklarte seg i retten.
Han var da også meget opptatt av at hans slakteoffer skulle stille opp FRIVILLIG.
Gjensidighet… Det var aldri snakk om et snikmord i natten.
Ingen vill kamp eller engang overtalelser av Bernd.
Bernd ønsket å dø.
Armin ønsket å spise han.
Jaja.
Jeg vet ikke helt hvor man skal “lande” i definisjonen på hva slags menneske Armin er.
Noen kalte han monster.
Rettsaken var dessuten et kapittel for seg, siden man i utgangspunktet mente at Armin ikke kunne tiltales for mord.
Brandes var jo et villig offer?
Og kannibalisme er faktisk ikke en straffbar handling i seg selv.
Armin fikk åtte og et halvt år for barmhjertighetsdrap.
Siden ble dommen anket og Armin fikk livstidsdom for mord.
Man mente at Brandes ikke kunne regnes som en bevisst og villig samtykkende mentalt frisk person.
I skjerpende omstendighet kom også uttalelser fra Armins psykolog om at Armin ennå fantaserte om å spise mennesker.

Som en liten fotnote kan da nevnes at Armin har blitt vegetarianer i fengslet.
Han finner den kommersielle utnyttelsen og produksjonen av kjøttdyr bestialsk.
**Rammstein.. gav i 2004 ut albumet Reise, Reise.
En av sangene handler om dette bisarre dramaet:
Mein teil = min bit/del
(tysk teil; kan oversettes med “ting” slang for penis)**

(Galgenhumoren i sangen til Rammstein er fantastisk…
«Du blir hva du spiser» er en setning som fester seg hos MEG, iallefall..:-p)

Rottegjengen satt på bunnen i fullriggerens skrog i den stadig mer bevegelsesrike ferden mot Afrika.

Rottene ante ikke hvor de var på vei.

Ei heller hvorfor de var på dette skipet.

Haien, stakkar, hadde ikke spist på mange dager, men var allikevel rimelig takknemlig for den magre frokosten.



Døyr fe, døyr frender
døyr sjøl det same.
Men ordet um deg
Aldri døyr
Vinn du eit gjetord gjævt

Om du vil bli husket.
For dine gode ord.
For dine fantastiske pannekaker eller ditt personlige engasjement.
For din medmenneskelighet og din hjertevarme.

Eller.. For ditt geni.
Din hjernekapasitet.
Din storhet eller dine evner.
Dine nyskapende idèer.

Din grandessa eller din skjønnhet.
Ditt utrolig velkomponerte utseende.
Din perfekte kropp.
Ditt ansikt.

Din verdighet.
Din ro.
Din opphøyde idealisme.
Din langsomme velfunderte livsinnsikt.

Eller din opprørskhet.
Din protest mot det etablerte.
Din ild og din kampvilje.
Din evige kamp mot overmakten.

Eller din totale egoisme.
Din selvgodhet.
Din navlebeskuende livsførsel.
Din alltid manglende selvinnsikt.

Vi velger roller.
Vi velger liv.
Vi vil bli husket.
Fordi vi utgjorde en forskjell i den store sammenhengen.
Tror vi.

Virkelig?

Hvorfor står folk og gnir seg i panna og ser stokk dum ut når du forlanger at de er ærlige?

Hvorfor stikker de med halen mellom bena når du vil ha fram fakta?

Hvordan kan man kalle seg en voksen person når alle typer av konfrontasjon skremmer buskevann på deg?

Hvorfor er du så redd meg, din feige ynkrygg?

Altså; Når noen som aldri har snakket med meg, aldri har kjent meg og aldri kommer til å bli kjent med meg heller, benytter cyberspace til å ikke bare distribuere løgner om meg, men også starter med å henge ut vennene mine…

Da klikker jeg. Da blir jeg rasende og føler intens trang til å kontakte foreldrene og barnehagetanta deres.

Problemet er at barnehagetanta til disse forlengst har gått av med pensjon, men hun evnet tydeligvis aldri å tørke snørra vekk på de nå eldgamle drittungene.

Og foreldrene deres sitter også og mimrer i en krå , eller spiller harpe på en sky, og lurer på hva de gjorde feil som aldri klarte å oppdra de en gang så lovende små poder og podiner.

Men hva jeg hater og hater og virkelig ikke kan fordra.. Er folk som går unna.

Hele tiden. De kaster ut den ene påstanden etter den andre, men når man skal ha svar på hvor løgnen eller..»fantasien» kom fra, nei, da…. Er det ikke intressant.

Selvsagt. Som jeg har sagt 10000 ganger… En løgn kan aldri forsvares.

Så det er vel det eneste valget en løgner har.

For jeg antar at en har man først  EN dårlig egenskap man har perfeksjonert til det råtneste..

Er ikke veien lang til den neste ynkelige siden.

Men nå er jeg skikkelig D-R-I-T-T-L-E-I

Ulven hadde bestemt seg for å ikle seg sitt siste offers drakt. Nei… Det var ikke et får.
Det var en sangfugl den endelig hadde klart å nedlegge.
Nå hadde da den grumme ulven mildt sagt stort besvær med å ikle seg denne ytterst trange hammen.
Den slet og den strevde med å få plass til sin store kropp.
Og hvor mye den enn tøyde og strakk på fjør og tynt fugleskinn, så klarte den ikke helt å få det til.
Den ble seende ut som en slags merkelig genhybrid med nebb, ulveøyne og ulveører og kroppen dens var dekket halvveis med fjær, halvveis med stritt ragg.
Den mente selv at den nå kunne passere som en… litt overvektig sangfugl i senpuberteten med en smule kompliserte personlighetsforstyrrelser.
Den var i alle fall på jakt. Etter mer å ete. Mer å fortære i sin hungrige buk.
Vargen var en ganske utsultet krabat. Den hadde ligget nede for telling i lengre tid, uten mulighet for å skaffe føde.
Den hadde nemlig blitt nedkjempet av en rabiat fiende; Den svære Elgen Overstyr!
Overstyr var en gigant. Han var så stor at det var vanskelig for noen andre elger å engang stirre den inn i øynene.
Overstyr hadde alltid ligget i strid med Ulvene.
Faren til Ulven hadde også kjempet en livslang kamp mot monsterelgen.
Men hans sønn hadde fått føle striden på sin raggete kropp helt siden han var en pipende hvalp.
Etter siste nederlag hvor Overstyr hadde tråkket han ettertrykkelig ned med sine tunge klover, ble han liggende med kompliserte ryggskader i mange uker.
Den eneste han hadde fått å spise i denne periode, ble gitt av barmhjertige sangfugler.
De foret han med frø og små insekter. Mat for en hel ulv, var det IKKE.
Så, en dag.. kastet han seg over en av sine vennlige samaritanere.
Flådde den, åt opp kadaveret, og sparte hammen for å enklest kunne få tak i flere.
Ulven gliste tilfreds da den skuet sitt eget speilbilde i tjernet utenfor grotten hvor den bodde.
Den syntes selv den hadde klart kunststykke med å krype inn i forkledningen på et ypperlig vis.
Hammen satt da som støpt?
Endelig tilfreds med sitt nye utseende, satte ulven seg ned i hulen den hadde ligget i de siste månedene.
Det stinket der inne, men det var nå engang det eneste sted den hadde.
Og den visste at flere sangfugler ville komme med mer… phøy! Frø og insekter!
Det rumlet i magen på Ulven da den satte seg tilrette helt ytterst ved inngangen til sitt hi.
En vakker melodi brøt morgenstillheten da en liten flokk på 11 små nydelige fugler landet utenfor hiet hvor deres pleieulv befant seg.
De kvitret og sang mens de la sine hardt ervervede gaver ned på bakken i en liten haug.
«Hvor er da Vippe, vår venninne, «kvitret en liten blå tykksak til de andre sangfuglene.
En kakafoni brøt straks ut mens det høylydt ble diskutert hvor den tolvte fuglen var.
«Kvirrr», lød det forunderlig halvkvalt inne fra hiet. Men hvilken merkelig lyd?
De elleve utenfor hulen ble helt stille.
For et spektakulært syn åpenbarte seg gradvis og langsomt i all sin groteske prakt.
I et sinnsvakt forsøk på å trippe lett som fugler gjør, på tross av tunge ulvelabber, kom den forkledde ulv snublende ut av hulen.
Sangfuglenes flokk stod et øyeblikk fjetret.. Så flakset alle sammen fram i jublende gjenkjennelse(?) av sin venninne.
«ja, jeg kjenner igjen fjærene» kvitret den ene, og den blå tykksaken kastet seg ut i en lang gjensyns-sang som nesten overdøvet de andres intense kvitter og hilsningsritualer.
Da alle 11 småfuglene satt foran den utkledte ulv i en stor klynge, kastet han ikke vekk tiden.
I et glefsende, siklende og fjærfykende inferno kastet den glupske jeger seg over de forsvarsløse små.
Han hev dem inn i sitt vidåpne gap som småkjeks.
De fortvilte små pipene ble ikke hørt av andre enn en skrekkslagen froskefar nede ved tjernet.
Med et gulpende kvekk dukket han ned i vannet og forsvant like fort som minnet av de opprinnelige 12 sangfuglene.
Moral: Det er lett å kle seg ut og bli tatt for god fugl om man har med fuglehjerner å gjøre:-)