Mat til gribben? (Eller; ett kort resymè)
Hvordan fange en mann og holde på han er sørgelig enkelt:
En manns ego er vanligvis den enkleste, mest banale vei til hans hjerte.
Veien går ikke via magen.
Ikke penger.
Ikke en kvinnes slående vakre utseende.
Men hans selvfølelse er the yellow brick road til, om ikke landet Oz, så i det minste en mannelig sjel.
Hvordan man «fanger» en manns oppmerksomhet er utelukkende ett spørsmål om hvor langt man er villig til å gå for å fôre hans umettelige ego. Menn svelger iallefall uendelig kjapt enhver form for ros, oppmerksomhet eller sympati. Hans selvfølelse er som en svamp. Bekreftelse, bekreftelse og atter bekreftelse.
Mens en kvinne kan sultefôres i lange, uendelige tider uten den slags mat til sjelen, er en mann umettelig, grådig og bortimot umulig å stappe ferdig med egofyll.
For hans selvfølelse er som ett av universets svarte hull. Det suger til seg alt det kommer over. Som en galaktisk støvsuger i miniatyr, slurper mannen i seg alt han finner som kan fylle hans øre med go`ord om den viktigste person i der ganze welt:
Han selv.
Ikke bare er de aller fleste menn ute av stand til å sette ett annet menneske over sitt eget selv, men de mangler stort sett all interesse utover det som kan fungere som nødvendig fyllmasse til det uendelig sorte hullet.
For å kapre og holde på en mann, bør man smiske, lytte og alltid være enig. Pluss noen diskusjoner iblandt hvor man etter en viss tid anser seg som»beseiret». Alt handler om taktikk.
Sad.
But true.
