Wakka

…. I dag. Måtte jeg minsann slippe løs en seriøst diger latter 😀

Fantastiske verden med mennesker som behersker selvbedrag 100%.

Jeg imponeres til stadighet i mindre skala, men i dag.. Måtte jeg virkelig flire rått og lenge!

Eksen til min eks (Kompliserte saker) kunne stolt konstatere pr bokstav at hun aaaldri var sjalu.

Ja, hun visste knapt hva sjalusi var!

Og jeg funderte på om jeg skulle minne henne på alle de nattlige oppringningene til meg i den tiden jeg begynte å tilbringe tid med min tidligere kjære.

Og de «fine» sms hun sendte. Og noen «vakre» mailer med alle de «vennlige og deltagende» ord.

Pluss hennes hatkampanje mot han og meg.

Ført halveis med forutrettet, hulkende og selvrettferdig holdning pr offentlig blogg og halveis med hjemmesnekrede psykopatløgner pr mail til alle som vellystig siklende ropte ja takk(!) til å få lov til meske seg med katastrofeberetningene hennes om meg.

Det var fantastisk å se selvsamme person uttale at hun knapt visste hva folk snakket om når de sa de var sjalu.

Men takk og pris for at mennesker har selvinnsikt.

Takk og pris for at de kjenner enhver svakhet de måtte ha, og projiserer den fort som faen på enhver som måtte være frekk og freidig nok til å påpeke noe uheldig ved deres karakter.

Takk og pris for at jeg kan få le litt og glisende konstatere at; Wakka. Du har mange feil.

Du er arrogant, sta, lat og  en idealistisk tilhenger av «den sunne fornuft» til det ekstreme noen ganger.

Du er håpløs med penger. Du røyker for mye og bmi-indexen kunne vært noen sifre lavere.

MEN; Du har i det minste evnen til å takle kritikk på en rasjonell måte.

Og du kan se når du driter deg ut til tordnende applaus.

Ikke alle er så heldige!

Det er slutt mellom deg og din kjære.

Du gråter og fortviler.

Du sørger og synes oppriktig og fortvilet synd i deg selv.

Kanskje er det egentlig en lettelse? Kanskje kranglet dere mer enn dere elsket.

Kanskje var det ikke lengre så hett og brennende.

Kanskje var det du selv som sviktet. Muligens var det en hel mengde saker som rett og slett ikke fungerte godt nok til å kunne opprettholde forholdet.

Uansett. De aller fleste som fungerer emosjonelt, får en sorgreaksjon på brutte kjærlighetsforhold.

For de fleste av oss ligger det mye tid, engasjement, følelser og alle mulige slags investeringer i ett kjærlighetsforhold.

Drømmer, håp..

Så faller bomben. En dag.

Kanskje er det ett år senere.

Kanskje er det dagen etter?

Muligens finner du ut at dette har vart en stund mens dere var sammen.

Uten din viten.

Eller det er 3 år etter. Fler?

Iallefall får du en dag presentert  faktum:

Din eks har en ny kjæreste.

Blir du sjokkert? Glad? Lei deg?

Frustert?

Lettet, kanskje?

Rasende sjalu??

Bittert sinne fordi man føler seg totalt avvist og sviktet.

I så fall finnes det en hel del mennesker som får for seg at eksens nye kjæreste er fienden. Slangen i et Paradis som muligens aldri har eksistert uansett.

Eller det er eksakt slik det henger sammen?

Din kjære har ganske enkelt forlatt deg for en annen.

Noen vil ta ut sitt sinne, sorg og frustrasjon ved å ringe ned, oppsøke eller på annet vis søke å konfrontere personen som har entret ens tidligere kjærestes liv.

Hvorfor gjør de det?

Ønsker de å bevise sitt fortsatte engasjement i sin eks?

Ønsker de å skremme vekk den nye?

Vil de overbevise seg selv, den nye personen eller sin eks om at det egentlig er den forlatte som er verdt å elske?

Jeg skjønner det faktisk ikke.

Skal eksen føle seg smigret?  Skal eksen føle seg presset? Forvirret? Skal den nye føle seg tvunget/ forpliktet til å trekke seg? Skal den nye bli skremt av tanken på en ekskjæreste som aldri vil gi slipp?

jeg tror jo, siden jeg er overbevist idealist på dette området, at man ikke herjer med folk kun fordi det er «gøy».

Forelsker man seg, så gjør man det. Helt enkelt. Eventuelt helt komplisert.

Blir man avvist av den man elsket, eller mente man elsket, så blir man jo ikke dumpet bare fordi den andre hadde en dårlig dag, kjedet seg eller følte at h*n behøvde adspredelse? Og jeg vil tro det er ytterst få mennesker (mulig jeg tror for godt om folk, men, men..) som faktisk finner seg ny kjæreste utelukkende for å gjøre eksen sjalu.I det miste ikke individer som  har tangert de mentale tenårene, for å si det sånn.

Uansett nytter det jo fint lite å kaste seg over en (oftest) totalt uskyldig tredjepart.

Nå skal de jo sies at man kan gjøre mye merkelig og stygt når man blir forbanna, føler seg sviktet, bedratt eller rett og slett dumpa.

Raseri er ingen letthåndterlig følelse.

Men er det ett slags carte blanche til å oppføre seg totalt hodesløs og slippe alle sine indre demoner fri?

Jeg mener nei og atter NEI.Det kunne aldri falle meg inn å oppsøke eksens nye kjæreste.

Hva skulle grunnen være?Hvorfor i alle dager skulle jeg i det hele tatt TRO at det skulle ha noen slags effekt for egen del?Annet enn å framstille meg selv som den komplette tulling og  for all verden vise meg som en desperat og patetisk person?

Jeg hadde foraktet meg selv. Dypt.

Men meg om det, antagelig..

Bikkjer pisser inn revir.
Slik som så mange andre i dyreverdenen.
At mennesker også gjør det, er jo ikke noe nytt.
Men vi bruker ikke urin.
Ved kroppsspråk, ord, aggresjon, minespill eller traktater for den saks skyld, blir grenser, både synlige og usynlige, daglig pisset inn av de som anser seg som eiere av territoriet.
Men.. Noen ganger hender det at “Territoriet” ikke ØNSKER å bli pisset på!
Det føler seg ganske beklemt av å måtte fungere som trofé eller eiendom.
Dette gjelder levende vesen i tilfelle noen misforstår og tror at for eksempel Tyrkia aller helst ville kalt seg selv Sagmuggistan og være fri og uavhengig og heller ligge på Uranus.
Jeg har aldri hørt land klage.
Annet enn de klagene som brukes av mennesker som metafor for nettopp; menneskers klager.
Land kan ikke snakke med ord eller kroppsspråk.
Land kan ikke urinere. Land kan ikke stange, bite eller klore.
De er ikke det minste interessert i verken tanker eller følelser. Heldigvis…
Ellers hadde vi hatt stort sett bare humørløse, sutrende og opprørske land som ikke ønsket andre levende vesen i /på seg enn de som var nyttige for dem.
Kjedelige, innlysende fakta.
Og. …For kverulanter; Flora settes for ordens skyld i samme kategori som Land da utdypning av også DETTE aspekt ville forlenge tiden fram til det egentlige POENGET med innlegget her.
Men levende vesen… Kan urinere.
Kan stange, bite, klore , stirre, gjø, frese eller hva nå enn Moder natur har utrustet de forskjellige arter med av markeringsmetoder.
Den daglige strid rundt omkring på Tellus er aldeles naturlig lagt opp mot grunntemaet Territorium. En bit som er MIN. Hvor JEG bestemmer.
Neste selvfølgelighet må jo logisk bli at territorium hevdes og kriges om utfra det fullstendig banale konseptet om overlevelse og forplantning.
Det som får verden til å fungere slik den gjør… liksom?
Basic needs.
I dyrenes verden fikses små Territoriumkriger ganske greit mellom enkeltindivider.
Selvsagt finnes det arter som hevder territorium i flokk.
Sjimpanser, gorillaer, bavianer,.. og sikkert en drøss andre primatvarianter.
Ulver og haier.. Bla, bla.
Og mennesket.
Som flokkdyr hevder vi tilhørigheten til et område hvor en spesifikk gruppe har førsteretten. Krig og elendighet følger ofte i kjølevannet.
Noen ganger er maktbegjær en pådriver.
Makt. Innflytelse. Undrer om maktbegjær er intet annet enn territoriumsbehovet i galopperende, løssluppen drakt?
En slags sykelig markeringsbehov for “viderekomne”?
I paringstid er markering av partner vanligvis en kurant affære.
Hos de aller ,aller fleste dyr.
Knapt et eneste utvalgt individ innen dyrenes verden motsetter seg å bli valgt?
Sjeldent. Da er det i så fall dårlige gener som instinktiv anes…?
Er det slik hos mennesker? Viker vi unna dårlige gener?
Hvorfor er VI så kompliserte? Jeje… Big brain og alt det der.
Men la oss nå gå ut ifra at en kvinne hadde utsett seg en mann.
Han føler seg smigret. Interessen er vakt.
Men selvsagt… I det selvsamme øyeblikk denne mann er interessant for EN kvinne…
Viser seg ofte en rivalinne eller 5.
Gud vet hvorfor?
Eller naturen vet? Eller er det konkurranseinstinktet som slår inn?
Gi MEG denne biten?
Jeg SKAL ha den.
Fordi den er attraktiv for DEG, så må den være verdt å ha?
Eller er det bare slikt at man ikke unner noen annen noe man mener man kunne hatt lyst på selv..?
Hva nå enn grunnen er. ..
Nå kan de mest pinlige og til dels lattervekkende skrekkscenarioer inntreffe.
Følelsestormer, intriger, baksnakking og spekulasjoner.
Bevare meg.. Et trekantforhold kan vare livet ut!
Eller et firkantforhold.
Eller en gruppes hat mot en annen på grunnlag av noe så menneskelig unikt som TANKER og FØLELSER.
Men la oss nå gå tilbake til urinaspektet.
La oss si at Kinne A og Kvinne B var ute etter samme mann.
Han foretrekker Kvinne A, men Kvinne B pisser ned reviret hans!
(Kvinne B er da alt fra X-er til Yr-er)
Han føler seg nedpisset. Rett og slett.
Og mens duften av urinen river i nesa, billedlig talt…
(jeg håper ingen tar dette bokstavelig, men forstår begrepet “metafor”.)
Så kjenner mannen også at han kunne tenke seg Kvinne B.
Han merker jo hennes overveldene interesse og føler seg forvirret, smigret og vakler i sin første beslutning om å velge Kvinne A.
Hva skjer? Joda. Konkurransen tar et steg videre.
Mennesket involverer følelser.
De kaller sitt konkurranseinstinkt for kjærlighet, og gjør hverandres liv til mentale slagmarker i sin streben etter Territorium.
Neste steg kan bringe inn en fjerde part og mer.
Da tas Ordene og medsammensvorne som våpen.
I sin ytterste konsekvens, om mannen vakler for meget og ikke klarer å ta valg, kan det faktisk utvikle seg til direkte slagsmål.
Biting, lugging og kloring.Seriøse skader og faktisk drap!
Det kan bli drama uten like som kan vare i årevis.
Samme om man snur på kjønnsrollene. En kvinne, 2 Menn.
Men aggresjon viser seg forunderlig nok ikke sjeldnere hos “det svake kjønn”, som man kunne tenkt seg.
Når det handler om forplantning og Territorium.. Er begge kjønn like krigerske.
Selvsagt må man ta høyde for forskjeller individuelt hos mennesker.
Noen evner ikke å gå inn i slike Territoriumskriger.
De trekker seg unna.
Men generelt… Kampen om Territorium og noen ganger rollen som Alfa-hunn/hann..
Kan ta abnorme proposjoner og gi MYE mer vidtrekkende konsekvenser enn hos andre levende vesen.
Mennesket… Er litt for komplisert, noen ganger.