Wakka

En rar greie..

Skjebne.

Alt du foretar deg er forutbestemt. Hugget i stein og nøye nedtegnet i minste detalj i den digre, allvitende «Skjebneboka» som er plassert hos en valgfri gudommelighet, åndelighet eller et sted. Noe! Alt ettersom hvilken tro man forsverger seg til.

Jeg kan altså ikke foreta meg noe på egen hånd. Jeg behøver heller ikke tenke igjennom ting, da det ikke er mitt ansvar om noe går galt.

Nei, det er skjebnen.

Bevares. Så FLOTT!!!!!

Da slipper jeg å tenke, da. Helt og holdent.

Jeg forsyner meg av alle fordeler som måtte by seg og velger vekk alt som stinker surt og ubehagelig.

Dessuten kan det jo benyttes som argument for absolutt ALT!

I stort sett alle tilfeller.

For hvem kan motsi det?

Det er jo S-K-J-E-B-N-E-B-S-T-E-M-T…..mohahahaha…

(Som for eksempel at jeg glemte en E i S-K-J-E-B-N-E-B-E-S-T-E-M-T her ovenfor. Der ser man! Skjebnen!!)

Og om du ikke gjør det som det er meningen at du skal, har du motsagt skjebnen(!) og kommer til å få svi big time av… æh.. Vokterne av skjebneboka!!

Så det er jo en grei forklaring! Er du ulykkelig, har du gått imot din egen skjebne og laget ett eller annet kosmisk kluss.

Easy-cheesy.

Er du lykkelig, var det meningen at du skulle gjøre eksakt de tingene du har gjort.

Selv om det var å bli rik på skikkelig dirty vis, svindle noen , utnytte, såre, skade eller på annen måte gjøre andre dypt ulykkelig.

Men det var vel DERES skjebne, so who the f*** cares?

Dette henger ikke HELT på greip..

Men det er vel min skjebne å være dypt skeptisk.

Enten det, eller så går jeg herved i mot min skjebne og pådrar meg både troll og alskens uhumskheter for resten av mitt liv.

Logikk….Hvem behøver det, egentlig?

Jess! Det er meg!
Bare det at jeg istedet for å kunne gå uskadd igjennom en atomspregning, fly, løfte hus eller teleportere, har en mye mer spesiell kraft. Jeg har selektiv hukommelse!
Denne evnen var absolutt ikke medfødt, men via intensiv trening, erfaring og ikke minst; min fantastisk velutviklede hjernekapasitet, har jeg nå lært meg å GLEMME. Med vitende og vilje! Og jeg kan faktisk kontrollere denne evne i misunnelsesverdig grad. Da jeg, som alle andre beboere på denne lille planeten lokalisert i spiralgalaksen Melkeveien, har opplevd traumatiske følelsesmessig dyptgripende ting, fant jeg ut at det aller beste er å ikke benytte unødvendig tid på å gjenoppleve disse gang på gang. Hvor i alle dager havner man om man skal sitte å straffe seg selv i all evighet for eksempel?
Ikke ett sted man ønsker å være, iallefall.

Hittil har denne superevnen bare fungert på saker som ligger langt bak i tid. Så nå vurderer jeg seriøst å videreutvikle denne utrolige evne til å kunne drite meg seriøst ut den ene dagen, for å siden kunne stå som ett spørsmålstegn dagen etter om noen konfronterer meg med det.
«Hæ?? Jeg aaaner ikke hva du snakker om, jeg». Mens min åndelige glorie skinner nypusset og ubesudlet over mitt hode. Og så praktisk når noen til og med begynner å snakke om hva jeg har gjort for flere år siden! Jeg kan rett og slett late som om jeg ikke kjenner dem! For deres eget og mitt beste, selvsagt.
Tenk.. Da slipper jeg alt som heter å ta ansvar for egne handlinger!! Og atter andre behøver ikke bekymre seg en dag over hva de har gjort mot meg heller! Det er en vinn-vinn-situasjon! Bort med alt som heter anger, bitterhet, kjærlighetssorg,dårlig samvittighet, elendig selvbilde, vonde minner og selvransakelser.

Hvilken lettelse! Jeg slipper å tenke på fortiden og kan bare surfe videre på gledens bølger mens jeg smiler og nyter min selvvalgte amnesia.

Jeg lurer på om ikke dette kan være den ultimate nøkkel til evig lykke?