Jeg melder meg ut.
Av menneskeheten.
Jeg tror jeg heretter utelukkende skal meddele meg via “mjau”, pip eller knurring. Pcn havner på dynga.
For den er bare et instrument for å formidle det som er vemmelig; Menneskenaturen.
Stadig ser jeg dette som får meg til å betvile alle tidligere oppfatninger om “god” eller “ond”.
Disse begreper begynner å miste sin betydning.
Muligens har de heller aldri eid betydning?
Hva er mennesket generelt ute etter?
Jo! Seg selv. Kun og utelukkende.
Gir jeg deg en gave, kan du banne på at jeg forventer meg en i retur. (Gjerne en enda finere enn den jeg gav deg!)
Trøster jeg deg når du er lei deg, forventer jeg meg at du stiller opp og er 100% lojal i neste omgang.
Uansett om jeg inderlig forakter det du gjør eller sier.
Gir jeg deg min tid.. min oppmerksomhet eller min tilsynelatende omsorg, forlanger jeg at du gir meg fullverdig valuta i neste omgang ved å ALLTID STILLE OPP.
Er det bare dette det handler om?
Finnes ikke noe så verdifullt og banalt rørende som ærlig vennskap som faktisk tåler uenighet?
Finnes det ikke kjærlighet eller omsorg som har en annet enn en mål enn å bekrefte ens egenverdi?
Det mest fantastiske er at noen faktisk drister seg til å kalle en spade for et potesielt drapsvåpen og ikke kun ett graveredskap.
De påstår at de menneskelige interaksjonen/relasjoner handler om å skaffe seg fordeler.
De dømmer mennesket til å være utelukkende egoist og misantrop av natur. ‘
Se bare på barn. Uferdige mennesker som må læres opp til å dele.
Til å ikke krangle. Til å ta hensyn. Til å ikke bare tenke på seg og sitt eget beste.
Er ikke da barnet i oss den eneste sanne naturen?
Alt det andre er jo tillært.
Det fikk meg til å fundere litt.
Er det disse personer som faktisk mener det som har rett..?
Har de virkelig et bedre grep om virkeligheten..?
Eller er det de kun kyniske?
Som mangler viktige menneskelige ting?
Mangler de evnen til å føle?
Er det slik at det er disse som sier at dine vennskap og relasjoner.. Familie, venner, barn og livsmenneske kun er der for å få det enkelte menneske til å “skinne”.. Er det egentlig de som mangler alt for meget av det man til sedvane kaller “menneskelige egenskaper”?
Er det slik det er?
Eller er det bare et spørsmål om hvordan vi er skrudd sammen av erfaringer, oppvekst og gener?
Og jeg vet ikke hva man skal si…
Når jeg diskuterer med et individ som overhode ikke EIER mulighet til å forstå hva jeg egentlig mener, fordi deres verdigrunnlag befinner seg i en verden som er totalt og fullstendig fjernt fra min egen..
Da mister jeg virkelig troen på dette med menneskeheten.
Hvordan skal man noensinne finne en fellesnevner på verdier og normer?
Enighet om hva som er “medmenneskelig” og hva som er “umenneskelig”..I den samme kulturen jeg og vedkommende har vokst opp i og blitt preget av siden vi var nyfødte, kan man finne at man står i nesten perfekt motsetning angående hva ærlighet og integritet betyr, for eksempel.
Samtidig vet man jo at den mest kyniske og følelseskalde alltid vil ha en fantastisk fordel framfor en som er styrt av følelser og som har brennende pasjoner, meninger eller medfølelse.
Et hardt skall. Gir beskyttelse. Men en hard indre kjerne gjør deg bortimot usårbar.
Men akkurat nå er jeg så inderlig, inderlig LEI.
Jeg aldri kan fatte sjarmen ELLER meningen med, er å framelske konflikter, intriger og krig.
Hele tiden.
Jeg kommer aldri til å forstå mennesker som kan se verdien i å ha dette som tidsfordriv eller livsfordriv.
Jeg tror jeg heretter skal karaterisere meg selv som totalt umenneskelig.
Det er en betegnelse jeg faktisk føler at jeg kan leve med.
