Wakka

Som verdig, ansvarsbevisst storfamiliefar var han en mektig og stolt skapning.
Hans plikter ble alltid påpasselig oppfylt, og verden var totalt i vater.
Han tenkte sjelden på verden utenfor sin egen.
Den var diger, ubegripelig og full av skremmende, ukjente farer.
Det var nok med den konstante trusselen fra Bondens øks og kjøttgryter, og han tenkte at han hadde funnet sin velordnede plass, uansett hvor forutbestemt den var.

Men en dag, som på morgenen hadde virket like rutinepreget som alle andre dager, kom en jeger.
Hun hadde kommet svært nær buret. Så stille og forsiktig at han ikke hadde sett henne før han plutselig snudde seg og stirret rett inn i hennes glødende øyne gjennom ståltrådens filigran.
Hun snerret lavt og nesten ertende da hun merket hans skrekk.
Hypnotisert av rovdyret, ble han stående som frosset.
Ikke en fjær rørte seg og han våget ikke engang å trekke pusten.

Hun dro tilfreds på smilet..

“Du er klar over at du ville vært mellom tennene mine nå, om ikke eieren din hadde buret deg inne på så forsvarlig vis”..?
En rosa tunge gled over de omtalte sylskarpe tennene hennes, og siklet i munnvikene rant som små bekker.
“Men det kommer en natt”… “Hvor jeg finner svakheten i forsvarsverkene til flokken din” ..
“Og du”… fortsatte Hun med en mørk latter.. ”Vil være den jeg tar først”.

“Kyllingene dine er små og lekre. Men mer enn en munnfull er de heller ikke.
Konene dine er,…. vel.. Hønsehjerner.
Jeg har ikke tro på at kjøttet deres kan være annet enn tørt.
Men du ser nærende ut.
Jeg foretrekker de feteste.
Kroppen min trenger skikkelig mat!”
Hennes magre skikkelse signaliserte sult på alle tenkelige vis og øynene lå dypt og brennende inne i kraniet.

Hun representerte hans verste mareritt, men da han blunkende og nærmest hikkende av skrekk forsøkte å ta seg sammen og LØPE inn i skjul for det forferdelige blikket, merket han en endring  i hjerterytmen som  fødtes  fra noe helt annet enn frykt. Noe ukjent..
Han tok seg prøvende sammen og sa kjekt  med klukkende røst “Vi er ikke redd deg, onde rovdyr. Bonden tar vare på sine kjære. Ser du ikke burets sterke ståltråder? Her kommer du aldri inn!”

Da lo hun høyt. Skurrende og forførisk.
“Ja, lille godbit. Bonden skal vel også ha mat.
Han unner ingen andre skapninger å få fråtse i lekkert, mørt kjøtt.
Minst av alt en sultende sjel som meg”.
Hun sukket og øyenlokkende gled en stund ned og skjulte de vakre øynene med sitt dødsbudskap.
“Men han glemmer at vi ikke er som mennesker. Vi er skapt for frihet. For å jakte og bli jaktet på.”

“Intet bur kan endre denne sannhet”.

Så var hun borte.

Men ordene og de skimrende øynene hadde vekket noe inne i han.
Noe svært mørkt. Noe dragende og skrekkinngytende som han ikke helt ville vedkjenne seg.
Frihet.. Løpe rundt i naturen med døden luskende bak hvert tre.
Å bli spist av denne rovdemonen.
Eller kanskje berge livet for å kunne bli jaktet enda en natt.

Flere uker gikk. Månen var full, og han hadde ikke sett henne på mange netter.
Hadde hun reist?
Kanskje nye, mer lovende jaktmarker hadde lokket hennes sinn og hunger vekk fra han?
Han følte seg lettet. Men samtidig dypt og uforklaring ulykkelig.
Han hakket litt i bakken. Familien  hans sov, og han følte seg ensom i både tanker og opplevelse.
Burdøren var forsvarlig låst med kjetting og hengelås. Og forunderlig nok hadde han talt bare 14 koner i stedet for de 16 han visste at han hadde hatt i går.
En duft av brente fjær kunne anes i høstnatten, og jegerens ord kom til han som ett ekko fra det han visste i sitt innerste underbevisste” Bonden.. Unner ingen annen å fråtse i lekkert, mørt kjøtt”..
“jage og bli jaget”…. jage, jaget..

Han begynte planløst å gå omkring ved gjerdet. Fram og tilbake.
En ørliten rift kunne synes i det nordligste hjørnet, og han satte straks kursen dit.
Prøvende stakk han hodet ut..
Da de spisse trådene rispet han mot huden, kjente han ett snev av virkelig panikk!
Tenk om han ble spiddet her og endte sitt liv mens han langsomt og pinefullt blødde i hjel?
Baksende kjempet han seg centimeter for centimeter igjennom denne livsfarlige passasjen.
Pulsen økte og økte.
Men overraskende snart var han løs. Noen fjær fattigere men desto rikere på selvtillit.

Med hivende pust stod han en stund aldeles stille og lyttet engstelig inn i månenatten.
Stillhet. Noen få sukk idet vinden strøk tretoppene og forsvant videre på sin ferd.

Han trippet innover i skogen. Drevet av sin usunne men uimotståelige nyskjerrighet.
Men behovet for en hvil etter den baksende anstrengelsen ved gjerdet meldte seg ganske snart.
Han utstøtte noen små, klikkende lyder, mens han lette etter ett sted han kunne vagle seg for natten.
En lav gren bød han ro, og bak de lukkede øynene svømte drømmene om frihet sammen med lange, spisse rovdyrtenner i ett rødt hav.

Halveis våken kjente han at han frøs. Som en skygge av mektig dom, følte han at et mørke gled over han.
Han krøp sammen. Ett slør av skyer gjorde skogen dunkel og stadig mer skremmende.
Han angret. Angret!! Et lite hikst av fortvilelse og ren angst lød fra den brave helt.
Som om hun kunne lukte hans angst, hørte han med ett en hes og selvsikker latter et sted der mørket var tettest.

“Du kom, du kom”, nesten sang hun.
Like tilfreds som om hun allerede hadde fortært sitt bytte med fjør og føtter.
“Jeg tar aldri feil. Nå skal vi løpe”.
En forferdelig, lykksalig skrekk fosset som en vårflom inn i hans sjel.
Han fikserte blikket mot de lysende øynene.
Lydløse poter brakte henne stadig nærmere.
“Jeg kan garantere at du aldri mer skal i bur” hvisket hun, før hun krummet ryggen til sprang.

Den lille musa var engstelig.
Hun skvatt for hvert minste lille rasling av vind i gresset eller jublende fuglekvitter som fylte skogen i disse dagene.
Musa hadde ertet på seg en argsint bie sist uke.
Overmodig hadde den sneket seg inntil bolet, og stjålet en ikke ubetydelig porsjon honning.
Biene var i vårhalvsvima.
Ikke riktig våkne.
Døsige og slappe i den kjølige morgenen.
Men den ene vaktbien..
En streng, kvikk damebie i sin beste alder, hadde åpnet øynene og plutselig fasettstirret den vesle tyven rett inn i de kulerunde sorte øynene dens.
Musa hadde angsttisset en liten skvett før den føk ut av bolet på de pyttesmå labbene sine, og munnen full av den gyldengule, klissete skatt.
Bien forsøkte å følge etter på ustø vinger, klar til å ofre sin brodd og sitt liv for å straffe den ubeskjedne forbryteren. Men solen hadde ennå ikke grepet tak i dagen, og sjanglende hadde bien måttet kapitulere og surrebannende krøpet inn i bolet igjen.
Men musa hadde fått en skikkelig skrekk i sitt lille liv.
Dens hjerte tålte ikke så meget, og det smule mot den eide, hadde blitt brukt opp på den vågale ekspedisjonen inn i bienes bol.
Honningsmaken hadde vært fortreffelig..
Men nytelsen ble nesten overskygget av fasettøyeblikket som var siselert fast foran musens indre blikk.
For første (og sikkert eneste) gang i sin hyperaktive, matsøkende hurtigtilværelse, hadde den et minne som ikke lot seg viske ut.
En nær-ulidelig-smerte-opplevelse.
Og angsten økte dens allerede lynraske puls.

Gav dens mikrohjerte ytterligere belastning og dro måneder vekk fra musens tilmålte levetid.

Sommeren ble en gru for musen.
Overalt surret bier….
Hvilken av de titusenvis av biene som føk omkring som miniatyrjetfly i lykkelig arbeids og honningrus, var den vaktbien som hadde stirret på musen med dødens svarte dragsug i sine hundretalls speil?
Kjente de andre biene til hendelsen?
Hadde vaktbien gitt de honningsamlende kollegaene signalementet til musen..?
Kunne de kanskje kjenne igjen lukten av henne??

Dagene gikk og musen våget seg knapt utenfor hullet sitt for å hente mat lengre.
Hver summing over dens hode , i nærheten, ved blomstene, ved treet, ved vannet… gav den en panikk som gjorde den svimmel og stresspustet.
Men en vakker sommernatt hadde hungeren vokst seg for stor.
Den smøg seg ut av hulen sin.
Beveget seg hurtig og nesten lydløst i den tette lyngen.
Siden dens hukommelse var fokusert på både angsten og mat den så sårt behøvde, merket den ikke at den beveget seg mot sin vårforbrytelses åsted.
Plutselig fikk den øye på en stor, feit meitemark!
Den pilte raskt bort til det buktende vesnet som forsøkte å åle seg inn under roten på en liten busk, og musen skyndte seg å sette de spisse små tennene i den saftige lekkerbiskenen.
Gumlende og for stunden fullstendig lykkelig, merket den ikke summingen over sitt hode før kilden til lyden landet rett foran den.

Bien satte seg ned rett foran musen.

Fasettenes grusomme antall var alle rettet mot den lille pelsballen som med ivrige kjever bearbeidet sin nattmat.
Med ett stanset tyggingen.
Musens kullsorte øyne fokuserte på inntrengeren.
Dens ivrige labber frøs, og det lille hjertet hoppet over flere slag.
Svimmel av angst, forsøkte den å bevege seg vekk. Instinktene skrek at den skulle rømme!
Men musens muskler lød ikke lengre signaler fra hjernen.
Blodet hadde stanset sin strøm gjennom hårstråtynne kanaler.
Frøs i dens overarbeidede årer.
Og det siste syn den så i denne tilværelse, var sin egen dødsangst i biens utallige øynespeil.

Rottegjengen satt på bunnen i fullriggerens skrog i den stadig mer bevegelsesrike ferden mot Afrika.

Rottene ante ikke hvor de var på vei.

Ei heller hvorfor de var på dette skipet.

Haien, stakkar, hadde ikke spist på mange dager, men var allikevel rimelig takknemlig for den magre frokosten.



Ulven hadde bestemt seg for å ikle seg sitt siste offers drakt. Nei… Det var ikke et får.
Det var en sangfugl den endelig hadde klart å nedlegge.
Nå hadde da den grumme ulven mildt sagt stort besvær med å ikle seg denne ytterst trange hammen.
Den slet og den strevde med å få plass til sin store kropp.
Og hvor mye den enn tøyde og strakk på fjør og tynt fugleskinn, så klarte den ikke helt å få det til.
Den ble seende ut som en slags merkelig genhybrid med nebb, ulveøyne og ulveører og kroppen dens var dekket halvveis med fjær, halvveis med stritt ragg.
Den mente selv at den nå kunne passere som en… litt overvektig sangfugl i senpuberteten med en smule kompliserte personlighetsforstyrrelser.
Den var i alle fall på jakt. Etter mer å ete. Mer å fortære i sin hungrige buk.
Vargen var en ganske utsultet krabat. Den hadde ligget nede for telling i lengre tid, uten mulighet for å skaffe føde.
Den hadde nemlig blitt nedkjempet av en rabiat fiende; Den svære Elgen Overstyr!
Overstyr var en gigant. Han var så stor at det var vanskelig for noen andre elger å engang stirre den inn i øynene.
Overstyr hadde alltid ligget i strid med Ulvene.
Faren til Ulven hadde også kjempet en livslang kamp mot monsterelgen.
Men hans sønn hadde fått føle striden på sin raggete kropp helt siden han var en pipende hvalp.
Etter siste nederlag hvor Overstyr hadde tråkket han ettertrykkelig ned med sine tunge klover, ble han liggende med kompliserte ryggskader i mange uker.
Den eneste han hadde fått å spise i denne periode, ble gitt av barmhjertige sangfugler.
De foret han med frø og små insekter. Mat for en hel ulv, var det IKKE.
Så, en dag.. kastet han seg over en av sine vennlige samaritanere.
Flådde den, åt opp kadaveret, og sparte hammen for å enklest kunne få tak i flere.
Ulven gliste tilfreds da den skuet sitt eget speilbilde i tjernet utenfor grotten hvor den bodde.
Den syntes selv den hadde klart kunststykke med å krype inn i forkledningen på et ypperlig vis.
Hammen satt da som støpt?
Endelig tilfreds med sitt nye utseende, satte ulven seg ned i hulen den hadde ligget i de siste månedene.
Det stinket der inne, men det var nå engang det eneste sted den hadde.
Og den visste at flere sangfugler ville komme med mer… phøy! Frø og insekter!
Det rumlet i magen på Ulven da den satte seg tilrette helt ytterst ved inngangen til sitt hi.
En vakker melodi brøt morgenstillheten da en liten flokk på 11 små nydelige fugler landet utenfor hiet hvor deres pleieulv befant seg.
De kvitret og sang mens de la sine hardt ervervede gaver ned på bakken i en liten haug.
«Hvor er da Vippe, vår venninne, «kvitret en liten blå tykksak til de andre sangfuglene.
En kakafoni brøt straks ut mens det høylydt ble diskutert hvor den tolvte fuglen var.
«Kvirrr», lød det forunderlig halvkvalt inne fra hiet. Men hvilken merkelig lyd?
De elleve utenfor hulen ble helt stille.
For et spektakulært syn åpenbarte seg gradvis og langsomt i all sin groteske prakt.
I et sinnsvakt forsøk på å trippe lett som fugler gjør, på tross av tunge ulvelabber, kom den forkledde ulv snublende ut av hulen.
Sangfuglenes flokk stod et øyeblikk fjetret.. Så flakset alle sammen fram i jublende gjenkjennelse(?) av sin venninne.
«ja, jeg kjenner igjen fjærene» kvitret den ene, og den blå tykksaken kastet seg ut i en lang gjensyns-sang som nesten overdøvet de andres intense kvitter og hilsningsritualer.
Da alle 11 småfuglene satt foran den utkledte ulv i en stor klynge, kastet han ikke vekk tiden.
I et glefsende, siklende og fjærfykende inferno kastet den glupske jeger seg over de forsvarsløse små.
Han hev dem inn i sitt vidåpne gap som småkjeks.
De fortvilte små pipene ble ikke hørt av andre enn en skrekkslagen froskefar nede ved tjernet.
Med et gulpende kvekk dukket han ned i vannet og forsvant like fort som minnet av de opprinnelige 12 sangfuglene.
Moral: Det er lett å kle seg ut og bli tatt for god fugl om man har med fuglehjerner å gjøre:-)

*

Han var en meget ivrig forkjemper for fuglers rettigheter.
Han anså seg selv som en tenkende fugl med særdeles radikale løsninger for problemer som ofte oppstod i det luftige element.
Å fly i formasjon eller i flokk var ikke noe for han.
Nei.
Han ønsket faktisk å reformere hele den fjærkledte rases egenart.
Alle var unike individer, og burde følge sine naturlige instinkter.
(at de alle gjorde nettopp det, var ikke et faktum Herr Dues tanke streifet)
Han orket ikke leve i monoton monogami.
Da var han jo tvunget til å oppdra sine små sammen med en kurrende, beluset partner!! Og å spre sine gener var definitivt hans fremste drivkraft. Å ta seg av dem.. Var hunnenes jobb.

Denne Due anså seg som litt av en Don Juan, og ønsket seg både eventyr og fart og spenning. Han kunne aldri bli på ett sted, og fløy Europa rundt på hvileløs, febrilsk leting etter stadig nye frøkenfugler.
Han hadde en forvirret gås han kurtiserte i syd.
En utemmet fasan i det ville nord.
Og i øst en påfugl med redusert sjarm og fjærfellingsproblemer, og i vest en høne med talefeil og skjelende blikk.
Men Herr Due hadde også fått øynene opp for en lekker liten rype som bodde i et skogholt like nord for Hekkelia.
Og siden denne rypen overså han fullstendig, ble hans hannlige nyskjerrighet pirret. Han hadde bestemt seg for å gjøre et fremstøt. Å utilslørt vise sin interesse.
Han var helt sikker på at det unge fjærfe ikke kunne motstå en hanndue i sin manndoms fulle kraft, og seiersikker startet han kurtisen.
Han blåste seg opp når han spankulerte rundt ute på engen.
Kurret med lokkende toner på den gjenstridige rypen.
Hun på sin side, satt paralysert og bare stirret på duens forunderlige oppførsel.
Han hadde feil lukt og feil farge, og lydene han utstøtte forstod hun ingenting av.
Hun var litt fasinert, men meget skremt.
Den fuglen virket da fullstendig forstyrret?
Hun dukket sitt hode enda lengre ned imellom krattet.
La seg mest mulig i skjul for dette stivøyde vesen som kurret dypt nede i strupen mens han blåste opp sin brystkasse og trippet som om han led av seriøs inkontinens.
Herr Due tenkte at dette var da en uhorvelig sjenert frøken?
Hun kunne umulig ha hatt en hann før. Sikkert uerfaren ung rype.
Herr Due likte tanken. Om hun var uerfaren ville det bli en langsom og nytelsesfull erobringsprosess.
Han blunket vilt til stedet han hadde sett hennes vakre fjærdrakt sist. Så stilte han seg på klospissene og trippet elegant nærmere mens han flagret med sine mandige vinger.
Rypen lukket øynene i ren skam over hans vulgariteter.
En Due… Hun hadde aldri likt duer.
Men hvordan få vekk denne overivrige frieren?
Hun våget knapt å dukke fram fra busken hun satt bak.
Det lille hodet hennes jobbet på spreng med å tenke ut en eller annen utvei.
Så… mens blikket hennes febrilskt fòr fram og tilbake ..
Fikk hun en genial idè.
Hun rev øyeblikkelig av seg noen av sine halefjær, raskt og brutalt men innvendig ynket hun seg av smertene som var ganske formidable. En..AU! To..AU!!..Tre..AU!!..Fire..Auauauu… Hun bet nebbet sammen så det verket i de små kjevene.
Ved siden av henne var det en liten tue med grå og brun mose, og den var nesten nøyaktig like stor som henne selv.
Inn i denne stakk hun da fjærene hun hadde plukket fra sin egen kropp.
En kort liten kvist fikk gjøre tjeneste som nebb.
Hun strevde litt med å få den lille kvisten dandert på et naturlig vis i forhold til halefjærene, og presterte det sånn noenlunde.

Så ristet hun litt i buskene hun satt bak for å påkalle den spankulerende herr dues oppmerksomhet.
Han stanset umiddelbart opp. Strakte hals så langt han kunne for å se om han fikk øye på den vakre rypen.
Hun stakk hodet opp av buskaset og blunket langsomt og forførende til den aldrende don juan.
Så la hun seg så flat hun bare kunne, og snek seg av gårde i lyngen.

Herr Dues hjerte banket opphisset. Han hadde fått respons!
Han behersket seg så vidt det var for å ikke i vill jubel styrte fram til den utkårede skjønnhet.
Men hans trippende små skritt førte han usedvanlig kvikt fram til busken den blyge rypen hadde ristet i.
Hans blod bruste hett. Og hennes åpne invitt til paring hadde tent en brann i hans kropp som måtte slukkes umiddelbart!
Han skimtet de vakre halefjørene hennes, og kastet seg sporenstreks over sin blyge beundrerinne.

Rypen satt oppe i en lav busk en fem- seks meter lengre bort og holdt på å klukkle høyt over synet av den aldrende dueherren som voldtok den mosebegrodde tuen.
Hun ristet på fjærene sine, og trippet meget fornøyd i retning av sin kjære som ventet lengre inne i skogen.
Takk og pris at begjæret overvinner vettet og gangsynet, var hennes siste triumferende tanke.
Men det kostet meg mine vakre halefjær.

(Herr Dues tragiske endelikt mens han var travelt opptatt med å befrukte mosen:-(…..)