Wakka

Anger.
Hvor mange ganger har man ikke følt DEN kamelen tvinge seg ned ens knusktørre hals?
Jeg avskyr å angre. Jeg forsøker på alle vis å rømme fra den nedbrytende følelsen.
Den gir mareritt. Den nærer seg på sjela mi og driver meg langsomt og ubønnhørlig til vanvidd. Om jeg bare lar den få overta.
Så jeg finner på ulike vis å drive ut denne muggsoppen i selvfølelsen.
Forklarer at “det var der og da”, unnskylder meg med tidligere umodenhet eller sviktende dømmekraft på det og det tidspunktet, und so weiter…
For innrømmes det som innrømmes bør: Man gjør alt for mange feil som skaper smerte og sorg for andre. Og de valg jeg har tatt som har gitt andre smerte, har ikke vært de greieste. Jeg har gitt meg selv ganske mye mental grisebank for at jeg har såret mennesker.
Men , helt oppriktig; Det som ga MEG smerte, var det verste.
De valg jeg tok som ga meg problem.
Der hvor jeg valgte vekk noe godt til fordel for noe elendig.
Kun fordi jeg var nysgjerrig. Oftest.
Og sta. Skulle bevise at jeg kunne få til hva som helst, om jeg bare fikk sjansen.
Og om jeg velger en vei… Snur jeg ikke. Jeg følger den veien til den slutter.
Uansett hvor. Om så i total katastrofe. For å PRØVE.
Min nyskjerrighet forlanger det og driver meg videre.
Inn i rare beslutninger som ingen i etterkant kan annet enn riste oppgitt på hodet av.
Men angrer jeg virkelig? Sånn.. I sannhet? Jeg vet faktisk ikke.
Alt jeg vet er at jeg kunne valgt et annet liv. Kanskje hadde jeg vært lykkeligere om jeg hadde fulgt en annen vei. Og antagelig er angeren bare frustrasjonen over å innse at uansett hvordan jeg har valgt, har jeg sett at det alltid vil  ligge en ny horisont bak den jeg rakk. Jeg er ett menneske som antagelig ikke vil bli tilfreds før jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke nådde alle mine mål i går. Og at ikke alle jeg har møtt er sinnsvakt lykkelige på tross av eller på grunn av mine valg.
Og at alle gjør en eller flere skikkelige gigantiske brølere i løpet av sitt liv.
Noe sånt?

Det er slutt mellom deg og din kjære.

Du gråter og fortviler.

Du sørger og synes oppriktig og fortvilet synd i deg selv.

Kanskje er det egentlig en lettelse? Kanskje kranglet dere mer enn dere elsket.

Kanskje var det ikke lengre så hett og brennende.

Kanskje var det du selv som sviktet. Muligens var det en hel mengde saker som rett og slett ikke fungerte godt nok til å kunne opprettholde forholdet.

Uansett. De aller fleste som fungerer emosjonelt, får en sorgreaksjon på brutte kjærlighetsforhold.

For de fleste av oss ligger det mye tid, engasjement, følelser og alle mulige slags investeringer i ett kjærlighetsforhold.

Drømmer, håp..

Så faller bomben. En dag.

Kanskje er det ett år senere.

Kanskje er det dagen etter?

Muligens finner du ut at dette har vart en stund mens dere var sammen.

Uten din viten.

Eller det er 3 år etter. Fler?

Iallefall får du en dag presentert  faktum:

Din eks har en ny kjæreste.

Blir du sjokkert? Glad? Lei deg?

Frustert?

Lettet, kanskje?

Rasende sjalu??

Bittert sinne fordi man føler seg totalt avvist og sviktet.

I så fall finnes det en hel del mennesker som får for seg at eksens nye kjæreste er fienden. Slangen i et Paradis som muligens aldri har eksistert uansett.

Eller det er eksakt slik det henger sammen?

Din kjære har ganske enkelt forlatt deg for en annen.

Noen vil ta ut sitt sinne, sorg og frustrasjon ved å ringe ned, oppsøke eller på annet vis søke å konfrontere personen som har entret ens tidligere kjærestes liv.

Hvorfor gjør de det?

Ønsker de å bevise sitt fortsatte engasjement i sin eks?

Ønsker de å skremme vekk den nye?

Vil de overbevise seg selv, den nye personen eller sin eks om at det egentlig er den forlatte som er verdt å elske?

Jeg skjønner det faktisk ikke.

Skal eksen føle seg smigret?  Skal eksen føle seg presset? Forvirret? Skal den nye føle seg tvunget/ forpliktet til å trekke seg? Skal den nye bli skremt av tanken på en ekskjæreste som aldri vil gi slipp?

jeg tror jo, siden jeg er overbevist idealist på dette området, at man ikke herjer med folk kun fordi det er «gøy».

Forelsker man seg, så gjør man det. Helt enkelt. Eventuelt helt komplisert.

Blir man avvist av den man elsket, eller mente man elsket, så blir man jo ikke dumpet bare fordi den andre hadde en dårlig dag, kjedet seg eller følte at h*n behøvde adspredelse? Og jeg vil tro det er ytterst få mennesker (mulig jeg tror for godt om folk, men, men..) som faktisk finner seg ny kjæreste utelukkende for å gjøre eksen sjalu.I det miste ikke individer som  har tangert de mentale tenårene, for å si det sånn.

Uansett nytter det jo fint lite å kaste seg over en (oftest) totalt uskyldig tredjepart.

Nå skal de jo sies at man kan gjøre mye merkelig og stygt når man blir forbanna, føler seg sviktet, bedratt eller rett og slett dumpa.

Raseri er ingen letthåndterlig følelse.

Men er det ett slags carte blanche til å oppføre seg totalt hodesløs og slippe alle sine indre demoner fri?

Jeg mener nei og atter NEI.Det kunne aldri falle meg inn å oppsøke eksens nye kjæreste.

Hva skulle grunnen være?Hvorfor i alle dager skulle jeg i det hele tatt TRO at det skulle ha noen slags effekt for egen del?Annet enn å framstille meg selv som den komplette tulling og  for all verden vise meg som en desperat og patetisk person?

Jeg hadde foraktet meg selv. Dypt.

Men meg om det, antagelig..

Og fordi det faktisk finnes altfor mange mennesker som IKKE har hørt om denne fenomenale gitaristen.

Her er noen syn-og-lytteopplevelser:

For de som( ikke er som meg, og stort sett bare hører på musikken)

vil vite mer om Bjørn Berge, kan lese her:

http://www.bjorn-berge.com/

Jeg har forsøkt å sammenfatte en del litteratur som stort sett bare er tilgjengelig på engelsk om Kali.

Denne Gudinne blir framstilt som den nærmest personifiserte grusomhet, men bærer i seg de dypeste og uunngåelige sannheter som mennesker til alle tider har latt seg skremme av, forsøkt å unngå og søkt frelse for.

Kali, hinduisk gudinne (sanskrit:काली):

Likbrennerenes Gudinne. Mor. Jomfru. Fortærer. Ødelegger. Livgiver. Beskytter.

Kjent fra  Devi Mahatmya, en tekst fra det femte eller sjette århundre e.Kr.
I denne teksten blir hun beskrevet som en skapning født fra pannen av gudinnen Durga (Det mest brukte navn på Shivas hustru) under en av hennes strider med de onde kreftene i verden. (Selv om legenden forteller at hun fødes fra Durga, er Kali ett aspekt av Durga. Man kan karakterisere Kali som Durgas sinne og raseri personifisert i en ny Gudinne)
Legenden forteller at Kali ble så involvert i drapsorgien at hun mistet all sans og beherskelse og begynte å ødelegge alt hun kunne få øye på.
For å stoppe henne, kastet Shiva seg under hennes  føtter.

Sjokkert av dette synet, stakk Kali ut sin tunge i forbauselse, og stoppet endelig opp i sin morderiske beserkgang.Derfor er oftest Kali avbildet med en overrasket mine, stående med en fot på Shiva’s bryst, den andre på hans lår, med sin enorme tunge stikkende ut av munnen.

Kali identifiseres gjerne med direkte som Durga, og er sentral i den hinduiske tantrismen.
Men Kali dyrkes også ofte i kraft av seg selv og hennes kultus er spesielt populær i Bengal.
Hun fremstilles ofte naken, smykket med avhugne hoder, i vill dans på slagmarken eller likbrenningsplassen.
Selv i sin grusomme form er gudinnen gjenstand for sine tilbederes ekstatiske kjærlighet (bhakti), og en rik hymnediktning, særlig på bengali, lovpriser Kali.
I kulten tilbes hun i egne templer der hun får blodige ofre, vanligvis geiter.

Kali Ma, kalt «Den mørke mor».

Hun har fire armer, med et sverd i den ene hånden og hodet av en demon (Ravana el Raktabija ) i en annen.
De to andre hender velsigner hennes tilbedere, og maner dem: «frykt ikke»!
Hennes tunge stikker ut av munnen, øynene er røde, og ansiktet og brystene er besudlet med blod der hun står over Shivas kropp.
Hun har to dødningehoder som øreringer, et halskjede av femti menneskehoder som står for de femti bokstavene i alfabetet sanskrit, som symboliserer uendelig kunnskap.
Hennes svarte hudfarge symboliserer hennes altomfattende og transcendentale natur.

Mahanirvana Tantra sier;

«Akkurat som alle farger forsvinner i svart, så forsvinner alle navn og former i henne. Hennes nakenhet er urtid, grunnleggende, og gjennomsiktig som Naturen – jorden, havet og himmelen. Kali er befridd fra illusoriske dekker, for hun er utenfor all Maya(?) eller «falsk bevissthet.»  Hennes hofteholder av  menneskehender representerer arbeid, og frigjøring fra karmasyklusen. Hennes hvite tenner viser henne indre renhet, og hennes røde, rullende tunge indikerer hennes altetende natur – hennes ukritiske nytelse av alle  verdens gode smaker.Hennes sverd er ødeleggeren av falsk bevissthet og de åtte båndene som binder oss.
Hennes tre øyne representerer fortid, nåtid og fremtid», – de tre moduser av tid – en egenskap som ligger i selve navnet Kali (‘Kala’ på sanskrit betyr tid).

Den eminente oversetteren av Tantriske tekster, Sir John Woodroffe i Garland of Letters, skriver:

«Kali er så kalt fordi hun fortærer Kala (Tid), og deretter fortsetter hennes egen mørke formløshet.»
Kalis nærhet til kremasjon begrunnes der de fem elementene eller «Pancha Mahabhuta» kommer sammen, og alle verdslige vedlegg blir frigitt, som  igjen peker mot syklusen av fødsel og død. Den tilbakelente Shiva ligger nedbrutt under føttene på Kali, og antyder at uten kraft Kali (Shakti), er Shiva inaktiv og maktesløs.

Den klassiske framstillingen av henne stående over sin døde gemal, Shiva, mens hun fortærer hans innvoller, innebærer nok en tolkning  av scenarioet.

Kali sies i dette aspektet å være;  «Den hugrende jord, som fortærer sine egne barn og feter seg opp på deres lik …»

Hun er bildet på det feminine, særlig morsaspektet, fordi liv og fødsel er ubønnhørlig knyttet til død og ødeleggelse.
Giver av liv samt fortærer av sitt avkom.
Hun blir fryktet sterkere enn Shiva, sin mektige gemal.
Trolig virker bildet av den sinte, straffende, kastrerende Far mindre truende enn den destruktive morsfiguren Kali respresenterer.
Kanskje fordi hun symboliserte den ubønnhørlige virkeligheten døden, mens han bare symboliserer en smertefull dom FØR døden.

Kali var havet av blod i begynnelsen av verden.Hun er den opprinnelige massen hvori alt liv blir vekket.
Hennes endelige ødeleggelsen av universet er manifestert i ødeleggelsen av den enkelte, selv om hennes karmahjul alltid bringer reinkarnasjon.
Etter døden kommer «ingenting-til-alle», noe som tantriske vismenn kalte den tredje av tre tilstander; å oppleve det var som opplevelsen av drømmeløs søvn.
Denne tilstanden ble også kalt «Altets skjød, begynnelsen og slutten av vesener.»
Et aspekt som dukker opp i alle myter som omhandler dommedag, hvor Kali i dette tilfelle representerer det arketypiske Kaos.
Den fullstendige dyptgripende betydningen  av funksjonene til Kali som liv-giver, bevarer, og jeger, som er mindre kjente manifestasjoner av gudinnen, har blitt forkastet eller ødelagt gjennom århundrene.

Mange vestlige tolkninger av Kali i kunst og litteratur  viser utelukkende til det destruktive aspekt av denne gudinnen, og har en tendens til å framstille henne som gjennomgående skremmende og ond.
I London Museum er et bilde av henne som er merket «Kali-Å ødelegge Demon.»
The Encyclopedia Britannica forkaster henne fullstendig som opphav til livgivende begynnelse.
Gudinnen er nevnt i en kort avsnitt som partneren til Shiva, og «en gudinne av sykdom.»

I hinduismen har Kali alle tre funksjoner som er tildelt gudene:

Brahma, skaperen, Vishnu, som bevarer, og Shiva, ødeleggeren.
Det bemerkes at Vishnu, som er antatt å ha ført verden ut av primalavgrunnen, skrev følgende om Kali: «Mor er årsak til all forandring, manifestasjon, og ødeleggelse … hele universet hviler over henne, stiger ut av henne og smelter inn i henne.
Fra Henne krystalliseres de opprinnelige elementer og kvaliteter som konstruerer en tilsynelatende verden.
Hun er både mor og grav …
Gudene selv konstrueres ut av hennes modersubstans, som er både bevissthet og potensielle glede. »

Som mor ble Kali kalt Skatte-Huset Medfølelse (Karuna), giver av liv til verden, livet til alle liv.
Til tross for populær vestlig tro på at hun er bare er et symbol på ødeleggelse, er hun kilden til alle slags kjærlighet, som renner ut i verden gjennom Kvinnene; hennes agenter på jorden.
Dermed er det sagt om en mannlig tilbeder av Kali, «bøyer ned ved føttene til kvinner,» om dem som sine rettmessige lærere.

Noen sier navnet Eva kanskje stammer fra Kali’s leva eller Jiva, det opprinnelige kvinnelige prinsippet om manifestasjon,i det hun fødte sin «første manifestert form» og kalte ham Idam (Adam).

Hun bar samme tittel gitt til Eva i Det gamle testamente: Mother of All Living (Jaganmata).

Selv referert til som «En»,er Kali alltid en treenig Gudinne:

Jomfru, Mor, og Gammel viskvinne.
Denne triaden som ble dannet for kanskje så mye som ni eller ti tusen år siden, har blitt manifestert i mange kulturer.
Kelterne med trippel Morrigan, grekerne med sin trippel Moerae, de norrøne med sine normer, romerne med sine Fates og triadisk Uni (Juno), egypterne med trippel Mut, og den arabiske Moon-gudinne.
Kali kan identifiseres overalt.
Hennes treenigheten er gjenkjennelig i den kristne trippel-Guddommen.
Tradisjonelle vestlige kulturer konkluderer gjennomgående at Gudommer alle er mannlige,
men i det gamle hebraiske testamentet er ordet for Ånd, ruwach,et hunkjønn.

Blodoffer var like viktig i tilbedelsen av Kali som de var i dyrkelsen av den tidlige bibelske Gud.Denne Gud befalte at blodet skal tømmes på hans alter (Mosebok 29:16) for syndenes forlatelse. (Nr 18:09)
Jødiske prester spiste det ofrete kjøttet selv, mens troende av Kali fikk lov til å spise sine egne offergaver.
Kali krevde at bare mannlige dyr ble ofret, en skikk som går tilbake til den primitive tro at hannen ikke har noen del i generasjons-syklusen.
Guden Shiva, Kali’s ektefelle befalte at dyr av hunkjønn ikke skulle bli drept på alteret.

De tantrisk tilbedere av Kali godtok hennes forbannelse og destruktive natur.De visste at livets mynt har to sider, livet og døden.Og den ene siden kan ikke eksistere uten den andre.
Hennes hengivne mannlige tilbedere ville sagt at hun var; «Hans Gudinne, hans kjærlige mor,  som gir fødsel og elsker ham i kjødet, ødelegger hun også ham i kjødet. Hans bilde av henne er ufullstendig hvis han ikke også kjenner henne som hans søndersliter og fortærer. »

Navnet Kali Ma kommer fra Kalma som hun ble kalt i Finland, en som jakter i graver og fortærer de døde.
Hun blir også kalt den Svarte Gudinne.
Europeisk «hekser» dyrket henne på gravsteder av samme grunn som de tantriske yogier og dakiniene dyrket henne under kremeringssermonier som Smashana-Kali:
Lady of the Dead.
Tidligere hedninger tilba henne på gravplasser som Svarte Moder Jord.
Og på  romerske gravstener står frasen;

mor fødte meg- mor bar meg-  mor tok meg tilbake.

Kjærligheten mellom den guddommelige mor og hennes menneskebarn er unik.

Kali, Den Mørke Moder og hennes tilhengere har ett svært kjærlig og intimt bånd, på tross av hennes fryktelige utseende.I dette forholdet er tilbederen et barn og forutsetter at Kali tar form av den stadig omtenksomme Mor.

Kalis forkledninger og navn er mangfoldige.Shyama, Adya Ma, Tara Ma og Dakshina Kalika, Chamundi er populære former.Så er det Bhadra Kali, som er mild, Shyamashana Kali, som kun bor i bakken under kremasjonsstedet.
De mest kjente Kalitempler er i Øst-India – Dakshineshwar og Kalighat i Kolkata (Calcutta) og Kamakhya i Assam, et sete for tantrisk praksis. (Byen Calcutta er forøvrig oppkalt etter Kali)
Ramakrishna Paramhamsa, Swami Vivekananda, Vamakhyapa, og Ramprasad er noen av de legendariske hengivne av Kali.
En ting var felles for disse helgener – alle elsket gudinnen så intimt som de elsket sin egen mor.

«Mitt barn, du trenger du ikke vite mye for å behage meg.Bare Elsk Meg Inderlig.Snakk til meg, som du ville snakke med din mor,hvis hun skulle holdt deg i sine armer. »

Kilder; Kali, The Dark Mother,

diverse andre tilfeldige nettsteder og Wikipedia.

Hvorfor synes jeg det er så uendelig langt imellom folk jeg virkelig LIKER?
Altså; Mer enn bare synes ett menneske er grei nok, hyggelig eller mulig å ha i møblerte hjem.

De jeg virkelig liker, bruker jeg å klare å holde kontakten med.
Men det er faktisk ytterst få av disse mennesker rundt omkring.
Kanskje ikke så merkelig. Hadde man virkelig LIKT alle man traff..
Fy perkele for et arbeid det ville blitt å holde kontakt med samtlige.
Men jeg kan ikke annet enn forundre meg over hvorfor jeg ikke liker flere enn det jeg faktisk gjør.
Familien min er flott. Men det er absolutt ikke alle jeg LIKER der heller, sånn i realitet.
Rart?
Også er det vennene mine. Har ikke flust.
Har ikke en diger krets.
Men de jeg har, LIKER jeg. Ordentlig.
Og at jeg liker noen, opphører ikke selv om jeg krangler med vedkommende, er bittert uenig eller mister kontakten for en periode.
De man liker, LIKER man som oftest uansett.
I alle fall jeg.

Ok. Om uenighetene er FOR dype, og den mentale avstanden blir for stor..

Kan jeg faktisk begynne å mislike/distansere meg fra ett individ jeg tidligere har LIKT.

Men det hender ytterst sjelden.

Så har vi nærmiljøet her jeg bor.
Hm. Jeg har ennå ikke funnet flere enn ett eneste menneske jeg virkelig LIKER her.
Og jeg har bodd her en god stund.
Nå er jeg absolutt ikke noen selskapsløve. Definitivt ikke.
Jeg trives aller, aller best i eget selskap.
Men noen ganger føler man vel at man kunne behøve litt selskap og nye impulser, og da føles det litt stusselig å prate i telefon med vennene mine som bor (veldig) langt herfra.
Hvorfor i helsike kan man ikke slå på en eller annen slags knapp?
<Trykk her for å LIKE>
(<Trykk her for å MISLIKE> hadde også vært veldig kjekt innimellom)

Det er ikke sånn at jeg skuler på folk heller.
Jeg avskyr dem ikke. Jeg har som oftest ingenting imot dem overhode.
Det er bare mer sånn… Perifert. Ingenting felles. Hei og hade.
Aldri mer enn det. Takk og pris, sånn sett. Hadde jeg vært tvunget til å prate mer enn høyst nødvendig med ett menneske jeg ikke virkelig LIKER, vet jeg ikke helt hvor langt høflighetsgrensa mi ville strukket seg.
Men jeg prøver. Jeg forsøker å smile, i det minste.
Nå er dette helt sikkert en sånn greie som mange andre også opplever, men som man tror man er så eksklusivt alene om å føle?
Antagelig.
Jeg lar det bare plage meg når jeg funderer over om jeg har begynt å bli mannevond.
Men det.. Har jeg antagelig vært bestandig?
Og jeg innser at jeg liker meg selv altfor godt til å ønske meg en drøss med vesner omkring meg som jeg egentlig ikke har noe som helst annet felles med enn at vi tilhører samme art.