Wakka

Ja, det er bare å (jublende) innse det.

Det heter ikke science fiction lengre. Det heter fremtiden.

Etter å ha (for)lest meg på siste utgave av illustrert vitenskap, innser jeg at jada; alt er mulig.

Bare man klarer å tenke ut teknologien og midlene til å gjennomføre det.

Funn av en planet, som de kaller Zarmina, hvor de nærmest garanterer liv på ett eller annet nivå, visualiserer ett univers myldrende med andre levende skapninger enn de som befinner seg på Jorden. Og jeg, som tidvis vil karakteriserer meg selv som hobbymisantrop, kjenner ett stikk av Lykke. Spenning!  Jeg håper inderlig at jeg ikke rekker å dø før teknologien revlusjoneres av en eller annen reiseform som gjør det mulig å ta seg til slike planeter. Men neppe. Det tar altfor mange år. Verdens Herrer og Fruer har nok med å bevilge penger til våpen for å ta livet av hverandre. Romforskning er nedprioritert. Er ikke så mye penger ute i Kosmos.. Men kanskje om vi finner noen å krige med der. På en annen planet.. DA vil det bli intressant. Muligens.

Eller de finner ett stoff slik som på månen; helium 3 som etter hva jeg har oppfattet kan generere uante mengder energi ved å brenne stoffet i fusjonskraftverk. (Mer i denne artikkelen) Da blir det antagelig bevilget mer kronasjer til bygging av nye fartøy som kan reise lengre, fortere og utenfor den grenser vi har nå.

En reise til mars med det eksempelvis NASA disponerer av teknologi, ville gi en reisetid på ca 8 mnd. Èn vei.

Det er …lang tid.

Veien videre for romfart er atomdrevne ione- og plasmaraketter.

Den tidligere astronauten Franklin Chang-Diaz eier ett selskap som har konstruert en motor ved navn VASMIR som ville bringe reisetiden til  mars ned i 39 dager, så håpet er gyllent!

Med denne farten på utvikling, er det muligens ikke mange 100 årene igjen før man kan fantasere om å reise ut av solsystemet vårt.

Hm. For en gangs skyld setter jeg min lit til reinkarnasjon og håper jeg blir gjenfødt for siden utdanne meg til kosmo/astronaut! Slipp meg ut i det store beinkalde mørket og la meg få se Andre Steder.

Jeg har i mange år på halvveis spøk uttalt at jeg er en alien. En som er hjelpeløst strandet på Tellus fordi jeg sannsyneligvis ble forlatt her av fortvilte foreldre som rømte fra en eller annen konflikt med en skummel OverLord.

Whatever.

Hadde jeg kunnet, ville jeg gjøre om hele min tilværelse og bli en romfarende oppdager!

Jaja. Er lov å DRØMME, iallefall.

Da snakker man i sannhet om The Final Frontier! 🙂

Jeg har mange såkalte fantasy/digital art bilder på pc`n min.

Men en dag jeg gikk igjennom dem, la jeg merke til at de FLESTE av mine absolutte yndlingsbilder kom fra samme kunstner.

Det var jo ganske pinlig å innse at jeg ikke hadde bitt meg merke i dette faktum for lenge siden, men slik blir det ofte.

Det jeg er blitt «vant» til å se, reflekterer jeg ikke over i samme grad som noe nytt.

Dette utrolige bildet av en seilbåt på kanten av jorden er vel min aller største favoritt.

Det er så fremmed i sin virkelighetsoppfatning, men allikevel er det menneskets tidligere verdensbilde som blir tankevekkende gjengitt i svært realistisk og ufattelig dramatisk vakker stil.

Ren visuell poesi:-)

George Grie er russisk-kanadisk, og etter hva man kan lese om han på bla wikipedia, er han den første «neosurrealist»-kunstner.

Altså, den som oppfant sjangeren, antar jeg. selv om jeg ikke har hørt om den før.

Hva jeg kan lese meg til, dreier neosurrealisme seg om surrealisme, men uten den totale løssluppenhet i formgivning som mer historisk kjente kunstnere som eksempelvis S. Dali.

Den beste forklaringen jeg kunne komme opp med, er at neosurrealisme handler om å visualisere en fantasi, drøm eller en underbevisst følelse/tanke, uten å miste all begrep om rasjonalitet.

Slik som med dette toget. Det kjører gjennom ett knusktørt ørkenlandskap, men står allikevel i fare for å bli skyllet vekk av en massiv flodbølge.

Det er ett fantastisk bilde!

Det eneste jeg synes er en smule bemerkelsesverdig/underlig er at 99% av hans kunst (iallefall det som er tilgjengelig via internet) går i de samme fargetonene. Blått og grått. Jeg vet ikke hvorfor han ikke i større grad benytter flere farger, men det bidrar jo på svært tydelig vis til å formidle «drømmestemmninger».

Her følger ett lite utvalg av hans  bilder:

Nok ett fordummende innspill i det noen faktisk har mage til å kalle “kvinnekamp”.

Jeg må bare riste på hodet av hele farsen.
Altså.  Her stiller 2 damer seg fram i trusa/netto på offentlig trykk, og så evner de å  kalle det “kamp” for kvinnefrigjøring?
Greit at jeg har mer sans for nrk-reporteren Helle Vaaglands stunt, da hennes innspill liksom skal “balansere” Aulies selvsentrerte offentlighetsfrieri.
Marianne Aulie kaller det ett kunstprosjekt; “å våge å stå fram som den kvinnen jeg er” , og uttaler i denne artikkelen fra vg;  » Jeg vil være et forbilde for at kvinnen skal være sterk og stå på egne bein».

Og når Vaagland tar bilder av seg selv i undertøyet, med sammenkrøket rygg for å framheve bilringer, beskylder Aulie henne for å ville framstille seg som styggest mulig? Hvor ble det av å være «sterk og stå på egne ben»?

Neida. Er du ikke en sylfide, kan du ikke heller være selvstendig og sterk.

Aulie stod definitivt  ikke først i køen da Logikkens nådegave ble delt ut.

Men helt ærlig talt.
Jeg blir faktisk bare forbannet over hele «debatten».
Hvorfor er nakenhet styrke?? Hvorfor er det frihet??
Hva er det frigjøring FRA??

Klær? Næmmen…..

Hvilken revolusjon!!    Så nyskapende!??
Hva har mangel på klær med kvinnekamp å gjøre?
I mine øyne er det bortimot helligbrøde(!) og direkte usmakelig å fallby kvinnefriggjøring som en ukegammel surpornofisk på torget!
Kan de ikke bare kalle det en diskusjon om hva som er “deilig” og ferdig med det?

Ikke bland inn elementer som kvinnefrigjøring.
Hold kjeft, jævla kvinnfolk!
Alt dere diskuterer er synet på kvinnekroppen.
Hvilket er prisverdig i seg selv, bevare meg vel!

Er alt for mange barbiehybrider som dikterer hva som skal være femininitet og innebegrepet av en “kvinne”. Skjønnhetstyranniet er VEL verdt å kjempe for å avskaffe.

Men hvorfor i det hele tatt ha fokus på å kaste klærne overhode?
Hvordan ble kvinnekamp synonymt med nettpornografi og når ble nakenhet så forferdelig viktig for å føle seg «fri og sterk»?
Med eller uten strekkmerker?

Handler dette om hva som er en kvinnes naturlige tilstand ifølge media, eller er det bare ren idioti?

Sett i lys av mitt tidligere innlegg hvor jeg i fortvilelse mente at jeg var forelsket, har jeg nå bestemt meg for å følge opp med ett innlegg hvor fornuften råder grunnen.
For den såkalte forelskelsen døde en uromantisk, brutalt menneskelig død som følge av dens møte med logikk, luktesans, krav jeg stiller til modenhet og intelligens, seksuell orientering og sist men ikke minst; som følge av min desillusjon angående parforhold generelt.
(Og ellers ett intenst ønske om å unngå ubehaget og stresset ved tilstanden, dessuten)
Jeg innser at jeg med dette er en elendig talskvinne for elskovshungrige kvinner i alle aldre.
Men det ER faktisk logikk og overhode ikke bitterhet som får meg til å konkludere med at singeltilværelsen er langt å foretrekke framfor å underkaste seg ett bindende parnerskap med ett annet menneske.
Iallefall for de som har velutviklet sans for alenetid. Tid til å gjøre egne ting.
Tid til å være seg selv i treningsbukse med kaffekopp og en herlig grøsser på tvn.
Og for de mennesker som helt enkelt ikke takler å bli innkalt på teppet og utsatt for et tredjegrads forhør hver gang de har foretatt seg noe på egen hånd.
Det er så absolutt sant at de mennesker som har vært single lenge, utvikler nykker som det er bortimot umulig å kvitte seg med.
Man skjemmer seg selv bort med å pleie sine egne interesser framfor et fellesskaps interesser.
Noen langtids-single får hverdagsrutiner som er bortimot fastlåste. (Med barn i huset unngår man glatt den sistnevnte)

Og så påpeker noen.. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette ennå. Derfor er du singel.»

Den rette.. Altså ens store livskjærlighet.

…Hæ?
Finnes den «sanne kjærlighet»?
Den som får en til å føle at alt annet blir uviktig og bagatellmessig?
Den som får deg til å glemme din egen naturlige selvoppholdelsesdrift og leve utelukkende for å gjøre ett annet menneske lykkelig?
Det er et deprimerende konsept, faktisk. Masochistisk selvutslettende på sitt verste.
Og hvordan oppstod idèen om det ultraromantiske ?
Den som beskrev en «udødelig» kjærlighet opphøyd i 15 potens og tildelte  kvinner rollen som en lengtende, ventende, passiv, overpyntet premieku som ble utdelt til den fyr som var tomhjernet nok til å ønske seg og kjempe(?) for å vinne en slik skapning.

Romantikken i seg selv, er betegnelsen på en tenkemåte som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700 og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Begrepet har sitt utspring i det franske «romance», «ridderdiktningen» hvor historiene stort sett dreier seg om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer.
I denne tidsperioden(ca 1100, høymiddelalder) var det antagelig at det overromantiske konseptet for alvor ble født.

Her i Norge og på Island fikk kirken utrolig mye å si for hvordan vi oppfattet begrepet  «kjærlighet», og hva det innebar eller ikke.
Før kristendommen kom, var kjærligheten en kilde til både æresdrap og slektsfeider.
Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien i denne eminente artikkelen.
Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur.

Kirken ville at kvinner skulle ønske seg menn som samfunnet fant passende, og at ekteskapet skulle være livslangt.
I tillegg forsvant kvinners tidligere aksepterte og selvvalgte tilgang på skilsmisse, beleilig nok.
Kirken har historisk sett vært uovertruffen med sin passifisering og umyndiggjøring av kvinnekjønnet.
Det seriemonogamiet man hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet.
Kjærligheten ble forvandlet fra å handle om ære og makt, til den rene, opphøyde kjærligheten til ett eneste utvalgt menneske.
Noe man gjenkjenner som dagens ideal om ens «livs store kjærlighet»

Så i bunn og grunn er vår oppfatning av «den store kjærligheten» tillærte idealer som jeg vil påstå ikke kan finne gjenklang i realitetens verden.
De er nemlig til en stor grad knyttet opp mot idèen om noe overjordisk, nærmest gudommelig, som tradisjonelt sett er uoppnåelig for dødelige i følge den kristne tro.
Vi streber med andre ord etter noe som ikke finnes.

Siden jeg først lærte meg hva ordet frigid innebar, har jeg hatt inntrykk av det å være frigid IKKE var en slags særkvinnelig tilstand og noe menn beklaget seg over til andre menn over ett ølglass eller 10 på puben.

Jeg mente selv at jeg kunne bevitne om at det fantes nok av menn i denne verden som jeg ville karakterisere som frigide.

Men skam på meg, så feil tok jeg!

For i følge Caplex betyr ordet frigid (lat.); kald, kjønnslig ufølsom. — frigiditet, kjønnslig kulde hos kvinnen; manglende evne til seksuell tilfredsstillelse. Jf. impotens.

Med andre ord; Det er ifølge denne forklaringen antagelig  like «vanlig» for en kvinne å være frigid, som at menn lider av impotens. Altså ikke som jeg i min villfarelse trodde; At det var en psykisk, nærmest selvvalgt(!) tilstand. Ja, for slik virker det på menn som klager over at kona er frigid. Hun er det med vilje. For å «straffe» sin stakkars forsømte mann for ett eller annet vagt kvinnelig noe som ingen egentlig begriper hva er.

Men jeg  undrer jeg meg over hvor mye av den klaging over pilsglass eller hva som helst på puben med andre menn som tufter på virkelige opplevde hendelser og erfaringer.

Og ikke representerer en  «kultur» som menn benytter til å gi hverandre mentale kompisklapp på  ryggen.
Er det ikke rett og slett at klaging over ens partners manglende sexlyst er en måte å signalisere til de andre mennene; Jeg er så utrooolig viril!
Jeg får aldri den sex jeg trenger fordi jeg er så mye MANN og testosteron-nivået mitt/utholdenheten min er så enormt at det neppe finnes den kvinne som kan holde tritt med meg. (høhøhø)

Hva er i såfall poenget? Hvorfor synes så mange menn at dette er uendelig viktig å få poengtert?Er de engstelige for å bli ansett som late? Lite attraktive? For gamle? Jeg vetta f…

Nå skal det selvsagt tas høyde for at det finnes tilfeller hvor partneren faktisk er frigid, men det kan da neppe være så utbredt som det kan virke når man overhører «gutta» på byen? Og hva med kona/samboeren/kjæresten?

Hvilke grunner har DE for at de eventuelt ikke har lyst på sex med sin utvalgte som IKKE skyldes at hun er frigid?(Merk at det heter at menn»lider» av impotens, mens kvinner ikke «lider» av frigiditet. De er frigide. De «lider» ikke av det, underlig nok.)

Kanskje mannen stinker? Bader annenhver påske? Grafser av henne klærne,napper litt i loffen, stirrer på puppene hennes og så er han ferdig med forspillet? Eller lever hun i total uvitenhet om at mannen med foraktfull skuffelse kaller henne frigid ovenfor andre menn?

Kanskje har hun har ingen problem med sexlivet, og har heller aldri hørt en eneste klage. Hun føler seg både attraktiv og fornøyd. Hva er da grunnen til at mannen hennes ønsker å nedvurdere henne ovenfor andre?

Henger det da sammen med den  tidligere nevnte mannekulturen?

Men vil tror det finnes tilfeller der bildet er helt omvendt.Totalt. Det er mannen som er seig. Som ikke vil. Som er impotent. Men klager over at partneren ikke vil.

Men om da mannen lider av impotens;

Hva blir kvinnen fortalt om hun søker råd? Hos legen eller venninnene. Joda! Impotens( om den da ikke kommer av en rent medisinsk tilstand) kureres av nytt lekker blondeundertøy, blowjobs, mat, massasje og at ens partner blir slankere/yngre/penere. Slank deg, plei han på alle vis. Kjøp sexy klær og bli NY og spennende!

Men hva med en kvinne som er frigid? Burde ikke hennes frigide tilstand kureres av de samme tjenester gitt med iver fra hennes oppmerksomme og kjærlige mann?

( Bortsett fra at de fleste kvinner kanskje ikke synes det er så forferdelig intressant å se sin mann i lekkert blondeundertøy)

Men sjelden har jeg hørt noen gi råd til en mann om slike ting. En kvinne som er frigid, er en tapt sak. Hun blir gitt opp, klaget over og ærklært uegnet som sexpartner og Kvinne.

The end!