Wakka

Jeg elsker disse.

Antagelig mer enn det som er «normalt» å elske noe som faktisk ikke eksisterer.

Men bare SE!!

Noe så utrolig nydelig og fantastisk i den rette betydning av ordet.

Vel er disse bare dyktig manipulerte fotoer, men resultatet er jo kun vakkert:-)

Alle disse bildene ovenfor kommer fra nettstedet
Worth1000

Her finnes massevis av seriøst bra digital kunst.

Så fant jeg også denne helskjønne, hardskjellete, behornede skapningen, selv om det  ikke var på samme nettsted.

Men denne… Må da være til meg!:-)

Værsågod, Wakka!!

Den lille musa var engstelig.
Hun skvatt for hvert minste lille rasling av vind i gresset eller jublende fuglekvitter som fylte skogen i disse dagene.
Musa hadde ertet på seg en argsint bie sist uke.
Overmodig hadde den sneket seg inntil bolet, og stjålet en ikke ubetydelig porsjon honning.
Biene var i vårhalvsvima.
Ikke riktig våkne.
Døsige og slappe i den kjølige morgenen.
Men den ene vaktbien..
En streng, kvikk damebie i sin beste alder, hadde åpnet øynene og plutselig fasettstirret den vesle tyven rett inn i de kulerunde sorte øynene dens.
Musa hadde angsttisset en liten skvett før den føk ut av bolet på de pyttesmå labbene sine, og munnen full av den gyldengule, klissete skatt.
Bien forsøkte å følge etter på ustø vinger, klar til å ofre sin brodd og sitt liv for å straffe den ubeskjedne forbryteren. Men solen hadde ennå ikke grepet tak i dagen, og sjanglende hadde bien måttet kapitulere og surrebannende krøpet inn i bolet igjen.
Men musa hadde fått en skikkelig skrekk i sitt lille liv.
Dens hjerte tålte ikke så meget, og det smule mot den eide, hadde blitt brukt opp på den vågale ekspedisjonen inn i bienes bol.
Honningsmaken hadde vært fortreffelig..
Men nytelsen ble nesten overskygget av fasettøyeblikket som var siselert fast foran musens indre blikk.
For første (og sikkert eneste) gang i sin hyperaktive, matsøkende hurtigtilværelse, hadde den et minne som ikke lot seg viske ut.
En nær-ulidelig-smerte-opplevelse.
Og angsten økte dens allerede lynraske puls.

Gav dens mikrohjerte ytterligere belastning og dro måneder vekk fra musens tilmålte levetid.

Sommeren ble en gru for musen.
Overalt surret bier….
Hvilken av de titusenvis av biene som føk omkring som miniatyrjetfly i lykkelig arbeids og honningrus, var den vaktbien som hadde stirret på musen med dødens svarte dragsug i sine hundretalls speil?
Kjente de andre biene til hendelsen?
Hadde vaktbien gitt de honningsamlende kollegaene signalementet til musen..?
Kunne de kanskje kjenne igjen lukten av henne??

Dagene gikk og musen våget seg knapt utenfor hullet sitt for å hente mat lengre.
Hver summing over dens hode , i nærheten, ved blomstene, ved treet, ved vannet… gav den en panikk som gjorde den svimmel og stresspustet.
Men en vakker sommernatt hadde hungeren vokst seg for stor.
Den smøg seg ut av hulen sin.
Beveget seg hurtig og nesten lydløst i den tette lyngen.
Siden dens hukommelse var fokusert på både angsten og mat den så sårt behøvde, merket den ikke at den beveget seg mot sin vårforbrytelses åsted.
Plutselig fikk den øye på en stor, feit meitemark!
Den pilte raskt bort til det buktende vesnet som forsøkte å åle seg inn under roten på en liten busk, og musen skyndte seg å sette de spisse små tennene i den saftige lekkerbiskenen.
Gumlende og for stunden fullstendig lykkelig, merket den ikke summingen over sitt hode før kilden til lyden landet rett foran den.

Bien satte seg ned rett foran musen.

Fasettenes grusomme antall var alle rettet mot den lille pelsballen som med ivrige kjever bearbeidet sin nattmat.
Med ett stanset tyggingen.
Musens kullsorte øyne fokuserte på inntrengeren.
Dens ivrige labber frøs, og det lille hjertet hoppet over flere slag.
Svimmel av angst, forsøkte den å bevege seg vekk. Instinktene skrek at den skulle rømme!
Men musens muskler lød ikke lengre signaler fra hjernen.
Blodet hadde stanset sin strøm gjennom hårstråtynne kanaler.
Frøs i dens overarbeidede årer.
Og det siste syn den så i denne tilværelse, var sin egen dødsangst i biens utallige øynespeil.

Det lille ekornet strevet.
Det hadde slitt lenge med å samle sine små nøtter og frø, fjær og dun som den ville ha i boet sitt.
Den hadde forberedt seg lenge for en kald vinter.
Og betegnende nok het hun Alltid Travel.
Men den hadde en hobby, bortsett fra matsanking og sikring av sitt hi.
Den samlet på fornærmelser.
Helt siden den som lite ekornbarn fikk slengt etter seg at den var masete, slem, ikke kunne hoppe skikkelig, ikke hadde fin nok pels, osv, hadde den fått denne for øvrig ikke uvanlige hobby.
Den elsket disse fornærmelser. Den fikk aldri nok.
For den sparte, for å siden kunne slenge tilbake andres utsagn i deres tryne, nebb eller mule.
Den hadde en sorteringsboks inne i det ellers ikke spesielt romslige hodet.
Der lå fornærmelsene stablet i pene små mentale bokser.
For eksempel;
– Fru Hoppende Hare; 1 mai i fjor- Hun sa jeg burde rengjøre hiet mitt. Sa det luktet. Notat; husk å påpeke dette for HENNE hver gang vi snakkes at HUN burde rengjøre hiet sitt. Hun har dessuten alt for mange barn! De vrimler! Det var da også overtydelig at Fru Hoppende hadde en ytterst slett moral.
– Herr Lange Elg; 23 juni; Beskyldte meg for å ha bæsja på geviret hans.
Ingen stilling tas til skyldspørsmål, da jeg faktisk ikke kan huske hendelsesforløpet.
Notat; Bør i alle fall huskes slik at jeg kan påpeke dette neste gang. Dårlig plassering av et for stort hode! Han burde virkelig passe geviret sitt! Hensynsløse Lange. Tror han at skogen er til for han alene??
– Herr & Fru Grevling i Hi ; Alltid. Overser meg fullstendig. Hele tiden, selv om jeg kaster kongler og rusk i hodene deres når de passerer. Notat; Bør fortelle alle hvor overlegne de er. Slike dyr skal man kalle naboer?
– Unge frøken Rype Glo; 12 februar. Spurte om jeg ikke kunne skifte til annen farge på vinterpelsen. Notat; Hvilken frekk liten rype! Tror hun at alle ønsker å være like hvit som snøen? At man bare kan VÅGE å spørre om slikt! Overse henne fullstendig. Og sørg for at andre får vite hvor DUM hun er. Fuglehjerne.
– Herr Ingvar Pinnsvin; 14 februar i fjor. Ba meg finne et annet tre å bo i, og kalte meg en “geskjeftig plageånd” og beskyldte meg for å legge meg oppi hans private gjøren og laden. Notat; Dette pinnsvin kan uansett ikke passe på seg selv! Dette skal påpekes til alle, men ikke han selv. Han kunne jo finne på å SPIDDE meg om jeg sa noe! Han evner ikke å legge merke til meg, den overlegne fyren, så hver gang jeg treffer på han, får jeg et stikk eller 8!
Han gjør det av ondskap! Han er et ondt pinnsvin.
Slik satt det lille ekorn, som for øvrig var gjennomsnittsekorn på andre vis, og katalogiserte dyrene i skogen.
Hver dag gikk den igjennom sin stadig voksende liste, slik at den aldri skulle glemme en eneste fornærmelse.
Det var viktig å passe på. Ingen skulle kunne glemme den urett som ble begått mot frøken Travel.
For dette var snakk om verdighet. Man kan ikke hoppe omkring med halen stolt løftet uten å kunne svare for seg!
Hennes egne overtramp skrev hun i snøen. Som det kanskje hadde vært greit å gjøre med andres overtramp også?
Men disse ble brent inn med ildskrift i hennes sinn.
Som tross alt var ganske forgjengelig.
Et ekorn lever ikke lenge.
Men hennes korte liv var fylt med slike ting som ingen andre ville makte å bry seg om engang.
Nå kan man kanskje synes at det var forferdelig synd på frøken Alltid.
Men selv følte hun at livet var herlig!
Hun følte seg både sterk og uangripelig.
Etter dagens ivrige dont med samling av konglefrø, og siden et raskt lite måltid, var hun klar til å entre den store sletta, populært kalt “Tinget” som lå sentralt plassert i skogen. Kråkene hadde samlet seg borte i storbjørken, og under satt småmusene og en 3-4 harer. Noen få spurver satt også litt for seg selv på en gren, og et dådyr kom spankulerende ut av krattet.
Skogens rovdyr glimtet med sitt fravær, men de var jo uansett naturlig nok hatet, foraktet og fryktet av alle planteetere.
Man snakket ikke med rovdyr.
De flyktet man fra. Punktum.
Eller forsøkte i verste fall å smigre, om man havnet i fare for å rispes av deres klør.
Alt i alt følte hun seg ganske fornøyd med seg selv og sin tilværelse.
Og nå skulle hun få snakke med andre. Få luftet sine fornærmelser enda en gang.. Få innspill og oiing og akking over disse fæle dyrene som var så frekke og slemme med den lille kjekke ekornfrøken Travel.
Som lynet fra den klare himmel.. Som julekvelden på kjerringa og som Lykkeliten på speed, dukket hauken opp.
I fresende fart slo han de sylkvasse klørne inn i ekornfrøken Travel.
Og rev av henne det geskjeftige lille hodet fylt med fornærmelser. Fråtset vilt i tarmer og seigt ekornkjøtt. Den rapte stygt, slengte pelsdottene fra seg, og steg siden på raske vinger av gårde inn i den lyse høstmorgenen.
Den skammet seg forunderlig nok ikke det minste over å ha stått for den optimale fornærmelsen av Alltid Travel.
Hun ville aldri kunnet være i stand til å tilgi å bli kalt for noe så simpelt som “lunsj”.

De startet en tidlig sommermorgen.
Plutselig og uten noen forvarsel, virket det som om et eller annet instinkt tok overhånd, og fikk dem til å myldre fram fra under busker, røtter og små huler og tuneller de ellers oppholdt seg i.
Det hendte av seg selv.

En liten flokk begynte å samle seg, og surrealistisk nok, vokste den på få minutter til det reneste New York-rush.

En svartorange bølge som kastet seg fram gjennom landskapet denne ellers stille og vakre morgenen.

En av dem, midt inne i den levende strømmen, stoppet opp av en eller annen grunn.
Han skilte seg overhode ikke ut av mengden verken på pelsfarge, størrelse, antall labber, ører eller øyne.
Men hans hjerne var muligens litt mer filosofisk anlagt enn andre lemens hjerner, for han fikk plutselig tanker!
– Hvorfor følger jeg alle sammen?
– Hvor i all verden skal vi?
– Hvem bestemte at vi skulle begynne å røre på oss?
– Hva er kvadratroten av 15667772??
(*host*)
Den lille lemengutten ristet på sitt søte hode og forsøkte å forvirre de ubehagelig klare tankene.
Hans artsfeller skubbet han stressende omkring.
Meget mot sin vilje ble han feid av gårde i pelsbølgen som en colakork på vei ned Niagara.
Lementoget beveget seg med kaotisk orden ut på et klippeutspring.
– Har de tenkt seg utfor den livsfarlig bratte stupet?? Tenkte lemengutten.
– Jammen.. Jeg er for ung og vakker til å dø en slik uskjønn død?
Han snudde seg midt i den målrettede flokken og klorende og baksende forsøkte han å jobbe seg bakover.
Men selv med den korte halestumpen i feil retning, bar det ubønnhørlig framover.

I siste liten svingte det hastige lementoget unna stupets skrekkinngytende fordervelse.

En ti-femten artsfrender klarte ikke den bratte kurven, og forsvant utenfor kanten.
De stumme korstogfarere merket overhode ikke at deres antall hadde minket.
Hele hurven var nå på vei ned en litt mindre risikabel skråning.
Noen klarte ikke klore seg fast på det glidene og usikre underlaget.
Og et trettitalls lemen ble plutselig feid litt fortere nedover da en løs sandhaug de var på vei nedover, skled ut.
De surfet en kort stund hjelpeløse på sandraset med sprikende små labber og lydløse angstskrik, før nok en ladning sand innhentet dem og skjenket dem et prematurt endelikt.
Bølgen beveget seg stadig hastig.
En stor slette var det neste som skulle forseres.
Med rimelig flatt underlag bar det kvikt av gårde.
Den lille lemengutt som tidligere hadde strittet vilt imot, hadde nå gitt opp.
Det var for mange rundt han.
Han jaget nå i samme forrykende tempo som de andre.
Fram over sletten.
Mot kvelden nærmet se seg en ganske hissig frådene, om enn ikke særlig bred elv.

De aller fleste lemen var nå ganske slitne. Men antallets solide press sørget for et drepende tempo.

Mange ble tråkket ned og lå siden etterlatt som veimos på en firefelts motorvei.
Noen havnet i masseslagsmål, hisset opp av en felles følt aggresjon.
Men hele tiden myldret de framover, nedover..
Lemengutten var intenst sliten.
Selv om han var ung og frisk, begynte kreftene hans å tæres vekk.
Han hadde ikke spist meget denne sommeren.
En idè fødtes i hans bustete hode.
Da armadaen nærmet seg elvebredden, så han sin sjanse.
Hele flokken bredte seg utover, og stod som soldater framfor en uovervinnelig hær.
Noen stanset ikke. De kastet seg over de som stod fremst ved bredden, og plumpet uti den strie strømmen.

Som gyllensvart høstløv seilte de nedover elven og forsvant.
Lemengutten bevitnet dette i taus likegyldighet.
Hans hjerne var nå helt og holdent fokusert på å havne ut i ytterkanten av den abnorme flokken.
Baksende og i fullstendig frenesi bet han, klorte og kjempet i det hele tatt med hele sin korte kropp for å komme i bakerste rekke.
Som på et felles signal, begynte lemenhavet å trekke sørover..
På leting etter et vadested.
Den strie strømmen i elva lokket ikke fram flere kamikazelemen.
Den lille helt tumlet på rygg.. Han ble liggende.
Pusten og pulsen hans gikk hastig som en kolibrivinge i flukt.
Fra et stygt bitt på den ene labben hans sivet rød livsvæske fram.
Men svermen av lemen var plutselig blitt tynnere?
Han løftet blikket, og så hvordan artsfelleoceanet i målrettet tempo beveget seg stadig lengre vekk fra han.
Han satte seg opp. Snuste på bakken og i lufta.
Labben gjorde vondt, men han registrerte det bare som en vag pulsering i kveldsbrisen.

Han kjente lukten av starr.

Og magen rumlet mens han lykkelig satte kursen mot gresstuen som lyste svakt grønn i skumringen.

**Fakta om NOEN av de friheter jeg har tatt seg mht virkeligheten: Lemen havner vanligvis ikke “plutselig” i en eneste stor strøm. I år med stor lemenbestand, blir alle de som er hjemløse og sliter med å finne mat, drevet ned mot kysten.
De myldrer fram etter hvert. Og blir trengt sammen mer og mer jo flere som kaster seg inn i marsjen. Selv om det faktisk er blitt rapportert om at lemen på marsj nedover i lavlandet fra fjellet, kan få hele landskapet til å se ut som om det beveger seg. Lementogene kan med andre ord faktisk anta slike voldsomme proposjoner som jeg beskriver i fabuleringshistorien.
Det er fascinerende:-)**