Wakka

Noen av oss presterte å bli inderlig skuffet etterhvert som vi vokste opp og måtte innse at det ikke var mulig å fiske havfruer eller drauger allikevel. Andre vokste ganske enkelt opp, kanskje?
Mer godmodig og aksepterende fornuftig? Dette er noe jeg innbilder meg, i alle fall.
Men noen, deriblant jeg, gikk videre med skuffelsen som en slags vemmelig, uønsket voksenrynke i våre mentale panner.
Og jeg lette ennå.
Kunne det være en liten, ond nisse på onkels låve allikevel?
Synes jeg hørte at det taslet i gresset. Håret reiste seg i nakken av skrekk!
Og hvem kunne garantere at det faktisk ikke lå en drage i dyp 1000-årig søvn inne i den mørkeste hulen der oppe i fjellveggen? Muligens ble den akkurat nå langsomt og ubønnhørlig fortært av onde blodsugende vampyrflaggermus. Stakkars dragen!!

Jeg hadde hest da jeg var yngre.
Ikke fordi jeg spesielt ønsket meg en hest.
Jeg var kattefantast, nemlig.
Men hesten min kunne springe ved siden av bilen, mente jeg.
Jeg brukte å følge den med øynene når den måtte unngå en hindring.
Løpe over en bakketopp.
Forsvant delvis mellom tett skog. Hoppet over gjerder, enorme steinblokker og galopperte utrettelig over tørre sletter mens støvskyen virvlet bak den som en massiv vegg.
Vel. Jeg elsket hesten min.
Den kortet ned tiden på bilturene.
Den fikk meg til å følge med på landskapet omkring, og jeg fortapte meg ofte helt i studiene av manens flagring.
Og noen ganger hendte det at hesten min sprang mye fortere enn bilen.
Da kunne jeg se den stå å vente tålmodig bak en sving.
Jeg husker at hesten min for det meste var sølvfarget.
Men en periode var den også brun med svart man.
Jeg tror også den en stund var flekkete i mange farger.
Som en slik mustang som indianere er så begeistret for.

Dette var bare en av de skapningene jeg hadde som barn.
Jeg hadde også en minidrage. (forsvarlig reddet under en landtur da den ble angrepet av vemmelige kjempemaur)Katt.Hund. Salamander.
Skumle fisker i doskåla. Men de kunne forvirres ved å legge dopapir i skåla eller man kunne rett og slett skylle dem vekk FØR man satte seg.
Så ble man ikke ble bitt i rumpa av de sylskarpe tennene deres.

Uansett. Jeg var vel ett overfantasifullt barn.
Men jeg snakket aldri om det.
Jeg hadde en indre verden som var mye mer interessant enn den ytre noensinne ville klare å bli.
Mulig det er dette jeg ennå har litt vansker med som voksen.
Å virkelig gi opp håpet.
Det finnes ikke magi.
Det eneste stedet magi eksisterer er i fantastiske bøker.
På film. Og i hodet mitt.
Og kanskje har alle hatt det slik på ett eller annet tidspunkt.
Man vet så inderlig vel,.. men kan liksom ikke la være å snu seg enda en gang og kikke over skulderen og håpe at man får ett glimt av alven som danser i tåka en stille sommernatt.

Jess! Det er meg!
Bare det at jeg istedet for å kunne gå uskadd igjennom en atomspregning, fly, løfte hus eller teleportere, har en mye mer spesiell kraft. Jeg har selektiv hukommelse!
Denne evnen var absolutt ikke medfødt, men via intensiv trening, erfaring og ikke minst; min fantastisk velutviklede hjernekapasitet, har jeg nå lært meg å GLEMME. Med vitende og vilje! Og jeg kan faktisk kontrollere denne evne i misunnelsesverdig grad. Da jeg, som alle andre beboere på denne lille planeten lokalisert i spiralgalaksen Melkeveien, har opplevd traumatiske følelsesmessig dyptgripende ting, fant jeg ut at det aller beste er å ikke benytte unødvendig tid på å gjenoppleve disse gang på gang. Hvor i alle dager havner man om man skal sitte å straffe seg selv i all evighet for eksempel?
Ikke ett sted man ønsker å være, iallefall.

Hittil har denne superevnen bare fungert på saker som ligger langt bak i tid. Så nå vurderer jeg seriøst å videreutvikle denne utrolige evne til å kunne drite meg seriøst ut den ene dagen, for å siden kunne stå som ett spørsmålstegn dagen etter om noen konfronterer meg med det.
«Hæ?? Jeg aaaner ikke hva du snakker om, jeg». Mens min åndelige glorie skinner nypusset og ubesudlet over mitt hode. Og så praktisk når noen til og med begynner å snakke om hva jeg har gjort for flere år siden! Jeg kan rett og slett late som om jeg ikke kjenner dem! For deres eget og mitt beste, selvsagt.
Tenk.. Da slipper jeg alt som heter å ta ansvar for egne handlinger!! Og atter andre behøver ikke bekymre seg en dag over hva de har gjort mot meg heller! Det er en vinn-vinn-situasjon! Bort med alt som heter anger, bitterhet, kjærlighetssorg,dårlig samvittighet, elendig selvbilde, vonde minner og selvransakelser.

Hvilken lettelse! Jeg slipper å tenke på fortiden og kan bare surfe videre på gledens bølger mens jeg smiler og nyter min selvvalgte amnesia.

Jeg lurer på om ikke dette kan være den ultimate nøkkel til evig lykke?

De fleste vet vel hva ett Ekko er.
Men nymfen som gav fenomenet navn er muligens mindre kjent.
Det finnes flere versjoner av historien om henne, men her er den jeg kjenner «best», så å si.

Historien om Ekko og Narcissus begynner omtrent slik:
Narcissus var så vidunderlig tiltrekkende og pen at både menn og kvinner falt for ham uavlatelig, men han gjenkjente aldri følelsene eller viste følelser for andre overhodet.
En forsmådd elsker ble hjulpet av Nemesis, hevnens gudinne.
Hun fordømte Narcissus til å forelske seg i sitt eget speilbilde i et ensomt vann ved fjellet Helikon.

Ekko var en nymfe som ble straffet av Hera for sin snakkesalighet.
Hun hadde nemlig forsøkt å snakke høyt for å overdøve at Heras ektemann Zevs nok en gang begikk utroskap.
Straffen fra Hera var at Ekko i ettertid bare kunne gjenta andres ord og ikke ha en egen stemme.
Ekko traff på Narcissus i skogen ved Helikon og ble forelsket.
Men han tok ingen notis av hennes tilnærmelser.
Så fordi han ikke gjengjeldte hennes dødelige forelskelse, sørget hun slik at kroppen hennes ble forvandlet til ett tre, kun stemmen ble igjen ved fjellet.

Han derimot kunne ikke løsrive seg fra ansiktet som viste seg foran ham i det usedvanlig stille og klare vannet til bjergsjøen. Han ble liggende å stirre ved vannkanten til han døde av utmattelse. Gudene lot en blomst med lila hjerte og hvite blader vokse frem på stedet der han opplevde sine lidelser.

Noen ganger føler jeg at jeg selv blir forfulgt av en Ekko.
Ett vesen som hele tiden gjentar seg selv i det uendelige.
Gnager på ørene mine og forsøker å gjøre meg sprø.
Men i motsetning til mytologiens Ekko, har ikke dette vesen noe fornuftig å si.
Hva målet for dette evige gnål kan være, orker jeg ikke engang å spekulere i, men egentlig virker det kun som om min personlige Ekko har som mål å trekke fokuset mitt bort fra ting som virkelig betyr noe.

Som Narcissus har jeg fokuset på mitt eget.

Men i motsetning til han, er mitt eget ikke speilbilde i ett bergvann.
Perspektivet er på virkelighet og saker som faktisk eier substans.
Jeg har ingen tålmodighet med spøkelsesEkko fra fortiden.

Muligens er du ikke av dem som noensinne har fundert over hvordan man kan løse alle mulige og umulige verdensproblemer?
Men ganske mange av oss har i ungdommelig overmot med kaffekoppen i handa og velferdsamfunnstryggheten prentet inn i våre mentalt rake rygger, sittet på kafé og sludret om disse store spørsmål.
(Noen brukte store deler av tiden på gymnas til akkurat denne uhyre viktige hjernetrimmen)
Visse av oss slapp aldri tanken på at noe BURDE gjøres!
Og her kommer da min løsning for en ny og bedre verden;

Vi vet alle at vår alles kjære og foreløpig eneste mulige bopæl her i melkeveien, Mor Tellus, begynner å slite med diverse skjønnhetsflekker.
Hun begynner å få dårlig ånde, frisyren hangler(selv om den kanskje ikke alltid har vært noe å slenge gamla i veggen for:-s)
Hun har astma ,tendenser til kols, og svineinfluensaen herjer som den gris den er i trøffelenga hennes.
Og ikke bare hennes fysikk sliter under stadige angrep på hennes sviktende immunforsvar.
Nei.
Også den mentale helsen som vi pyttesmå mennesker står for, gir all grunn til å faktisk føle en anelse mer panikk.
I slike kaospregede og forvirrede tider, er selvsagt er vi Verdensdiktatorer alltid beredt til å trå støttende til!
Vi har alltid en plan!
Min egen er da gjenomarbeidet og finpusset igjennom de siste 14 årene som jeg har sittet i isolat her på …eh…
Verdensdiktatorenes æres -suite på Hotel Det Luftige Slott.
Jeg har hatt rikelig med tid til å tenke ut et begrep som jeg herved stolt og ikke lite selvgod, kan presentere for et stumt og ærefryktig publikum;

Wakkalinisme.

For å ta dette nogenlunde oversiktelig og begripelig for folk flest, vil jeg skissere opp hovedprinsippet med så lettfattelige pennestrøk som mulig.
Alle vet(!) at vi har en overflod av menn på planeten vår.
Faktisk føles det som om de vrimler i de fleste sammenhenger?
Det være seg barer, fotballkamper(æsj!) i statlige etater alskens tung- og – lett industri,golfspillere, moteskapere, forfattere, tv-reportere,husfedre, osv.
Glisende inspirert av Valerie Solanas kan jeg nå presentere følgende løsning på manneoverbefolkningsproblematikken;
Vi bør straks innføre normen med at kvinner skal ha mulighet til å ha minst 2 ektemenn.
På geografisk begrensede områder med særlig stor skjevhet mht kjønnsfordelig, bør antall ektemenn pr kvinne oppjusteres etter behov.
Ett av de områder med størst behov er for eksempel Kina, som med sin ett-barns-politikk og påfølgende manneoverskudd virkelig har skaffet seg en problematisk framtid.
Fordelene er uendelige ved ett slikt arrangement.
Ikke bare vil man gi menn en mulighet til å virkelig yte sitt beste for samfunnet, men man sørger også for at konkurranseinstinktet kvalitetssikrer Hverdagen i den enkelte familiesammenslutning.

Når mannen endelig kan gi slipp på de ekstreme forventningene som bys han av sine medbrødre, kan han virkelig gi slipp på sin egosentriske og konfliktfremkallende maske.
Etter en tid med denne ordningen, vil de fleste menn innse at de er ment å tjene Kvinnen!
Han vil alltid vite at han har en Kvinne han må forsørge, passe på, og hjelpe i samarbeide med andre menn som utfyller hans utilstrekkelighet på den enkeltes problemområde.
Eksempelvis; en mann tar seg av barna, all husarbeidet og en annen sørger for Kvinnes fysiske behov, og benyttes til spirituelle samtaler og gøy pluss at han hjelper Kvinnen med å forsørge familien.
Vi slipper fullstendig problemstillingen med enslige menn som føler seg unyttig og heller bedriver tiden med alskens voldeligheter for at de skal føle at de har en misjon med sitt liv.
Jeg viker i gru tilbake for Solanas opprinnelige tanke om et samfunn uten sex eller menn overhode, da dette utelukkende vil føre til fysiske frustrasjoner for all verdens kvinner, og gi en direkte naturstridig verdensordning .
Fra naturens side er vi tross alt delt i to kjønn, og naturen klusser man ikke ustraffet med.
Derimot har ALLE menn fullstendig misforstått sin rolle i Mor Tellus`plan for menneskeheten.
Denne skjevhetbør vi snarest mulig, for ikke å snakke om U-M-I-D-D-E-L-B-A-R-T , sørge for å rette opp.
For hvem er det, helt ærlig talt, som har sørget for krig, elendighet, tortur og galskap?
Jo. Mannen.
Hvem kan nekte på det?
Ok. Ingen kan det. Men jeg kjenner ikke Ingen.

For Kvinnen, har tilværelsen stort sett handlet om å leve det Gode Liv.
Rett og slett ha det godt, trygt og sørge for avkommets overlevelse.
Sørgelig nok finnes det utallige mødre som har oppdratt sine sønner til å dø, og sine døtre til å gråte.
Fordi(!) det alltid har vært MENN som oppkastet seg til Herskere.
Naturstridig som dette selvsagt er, har elendighet, nød og fattigdom fulgt mennenes herskermani som en aldri sviktende pest. Som følge av deres altfor tallrike år som verdensødeleggere, har vi nå kapitalisme som bringer med seg miljøproblemer , våpenproduksjon (= enda mer elendighet) og meningsløs voldsbruk.
Derfor er det kun riktig og jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er SELVSAGT at den eneste riktige VerdensDiktator må være av Hunnkjønn.
Og hvem har fundert mest over Alle Ting?
Hvem kommer med løsningen på verdensproblemene??
Selvsagt Wakka 🙂

Dette må jo faktisk være den boka med flest sider som er minst lest i hele verdenshistorien.
Alt havner før eller siden i denne enorme boka.
Den må da ha fått minst 14 millioner nye uleste sider siden forrige århundre?
Problemet med glemmeboka er at den er uhyre lite populær.
Den kan tas fram innimellom, men som oftest står den bare der og samler sider.
Sider vi alle er med på å skrive.
For alle har ett kapittel i glemmeboka. Absolutt alle.
Og jo mer som havner i glemmeboka, jo mindre forståelse får man for fortiden.

Samtidig.. Visse ting bør kanskje stå i glemmeboka?
De BURDE aldri snakkes om, diskuteres eller tenkes over?
Men tenk på alt man kan lære av å lese glemmeboka, da..Uendelige mengder info.
Selv om vi bare konsentrerer oss om våre egne kapitler i denne boka, ville det by på uvurderlig visdom som muligens ville bidratt til å gjøre oss til mer helstøpte individer med større forståelse for hvilke handlinger som var uheldige,lite gjennmtenkte eller direkte katastrofale!
Jeg er litt i tvil over dette selv.
Hva bør egentlig skrives i glemmeboka?
Krangler man har hatt?
Nja.. Er ikke det litt tåpelig, på ett vis?
Da må det isåfall være de nedbrytende følelsene som skal stå der.
Det andre.. kan lære meg hvordan jeg IKKE skal takle liknende omstendigheter.
For å unngå konflikter..
Om det var mitt ønske, eventuelt.
Eller. Skal man skrive vonde ting generelt i glemmeboka?
Noen ganger tror jeg at man hadde hatt store fordeler av det.
For hvorfor skal man gå igjennom livet og tenke over alle vonde ting man har opplevd?

En betydelig del av vår historie står i denne glemmeboka. Alt for mye, kanskje.
Muligens burde man ta fram Glemmeboka innimellom og kikke i den.
Eller ganske enkelt brenne den.
Gjemme den vekk..?
Kanskje livet uansett er for kort til å sitte med nesen ned i Glemmeboka.