Wakka

Forbanna journalister!
Dumme meg som satte meg ned og surfet litt på nyheter…
La meg bare få presisere at jeg er utdatert nok til å ikke ha peil på hvem dama de skriver om er, ei heller hva hun bedriver.
Det er nemlig fullstendig underordnet!
For;
Jeg forlanger herved tekstforfatteren av DENNE artikkelens hode på ett fat.
Eller. Glem det.
Ett slikt hode kan umulig ha noen verdi!!
Jeg forlanger i alle fall bikinibilder/badebilder av vedkommende tatt i ett ubevoktet øyeblikk. Jeg forlanger at verden får studere kroppen til vedkommende inngående, og at det skal akkes og oies over alt fra hengemage/pupper til rynker og appelsinhud. «Greit nok» siterer tekstforfatteren «bare» Daily Mirrors uttalelser angående denne Lindsay, men ikke ett ord blir uttalt om at vedkommende på noe som helst vis er uenig.

Når i HELVETE skal disse journalistene lære?
Jeg er seriøst rasende på de latterlige uttalelser om kroppene/ trynet til kjendiser!! Og denne Lindsay er jo flott på disse bildene? Nei.. Herregud.Sorry!! Man kan jo ikke telle ribbena hennes! Skandale!

Hva er det journalistene BABLER om? For dette er babbel! Skitprat! Tungetale for barbiehysterikere!
Er det noen jeg skylder på for å bygge opp skjønnhetstyranniet, så er det nettopp journalister.Mote og kjendisjournalister.
Fuck them!! La dem steke i sitt eget paparazzifett og måtte deres øyne dømmes til å for alltid skue inn i hverandres rasshøl!

Jeg er overvaksinert!!
Jeg skal aldri mer lese en artikkel om noen som er mer kjent enn Olga i fra Volga.
Det er ikke det aller minste merkelig at ungdom får både spisevegring og mentale forstyrrelser.
For de kan aldri bli pen nok, TYNN nok, god nok, populær nok, eller på NOE vis leve opp til medias forbannede hyklerske Gud/Gudinne- ideal.

Excuse my bad french, men nå vart denne dama skikkelig forbanna!

Mulig denne klesmodellen slipper igjennom nåløyet?  ……….Bokstavelig talt.

Drømmemannen min eksisterer ikke.
Han er selvsagt et fiktivt vesen som utelukkende befinner seg i min fantasi.
Men om jeg kunne forlange. Om jeg kunne fritt bestemme hvilke egenskaper det mennesket jeg skulle dele livet med skulle ha:
Min idealpartner har noe så sjeldent som respekt for mennesker.
Han skaper ikke idiotiske situasjoner for å få sin egenverdi bekreftet.
Men han respekterer også seg selv.
Sine følelser og sine meninger.
Og han handler ut fra indre overbevisning og hjertets stemme, ikke frykt eller andres påvirkning.
Min idealpartner kan argumentere.
Han kan ha en diskusjon uten å bli hysterisk eller ty til usakligheter.
Han har sterke meninger.
Men han kan også innrømme at han tar feil.
Min drømmemann hjelper meg å la være å tenke for mye og bekymre meg slik jeg har en evig tendens til.
Han distraherer meg om jeg faller ned i depresjoner. Men lar meg også få tid for meg selv.
Han er oppmerksom. Omtenksom. Uten å bli klengete.
Oppmuntrende. Optimistisk. Eventyrsulten. Beskyttende.Romantisk. Selvstendig tenkende og reflektert.

Og det er person jeg kan snakke om ALT med( klisjé, men like fullt.. Hvor mange kan man prate om ALT med, egentlig..?)

Av mer verdslige egenskaper..
Han skal ikke ha rusproblem. All form for vold er fullstendig uakseptabelt.
Han må være i stand til å takle mine barn fullt ut.
Kjærlig men samtidig sette grenser.
Penger brukes til å gjøre livet spennende, ikke for å kjøpe meningsløse statusgjenstander.
Hans seksuelle legning er kompatibel med min. Og han elsker meg. For den jeg er. Ikke hva han skulle ønske at jeg var.

Og han må selvsagt være en maori fra New Zealand.
Slik at vi kan vi dra på besøk til hjemlandet hans og lete etter SAFIRER!!

Forhold mellom mennesker… Ektepar/kjærester som bryter forhold.
Jeg hører eller leser så mange ganger om at “det menneske betyr intet for meg mer” etter brudd.
Og siden kommer en lengre utbrodering av den og den kjipe egenskapen ens ekskjæreste har hatt.
Og gjerne hisser man seg opp i sterk affekt, og det ender gjerne i konklusjonen om at dette er det verste mennesket på hele den blå planeten. Og mulig er det slik. For den det gjelder.

Motsatt av kjærlighet er likegyldighet.
Eller hva?
Om man ikke bryr seg om noen verken med hat eller avsky eller nostalgi-
Om de ikke affiserer deg lengre.
Om man har hatt noen lenge i sitt liv, men at man nå ikke lengre tenker på dem med verken godhet eller anger eller ondskap?
De bare er der..? En erfaring.
Som en nedstøvet cd i stativet man aldri spiller mer..?
Som man til syvende og sist pælmer inn til innsamlinga til neste loppemarked og aldri tenker mer på enn muligens “det var den gang”.
Så lenge det finnes bitterhet eller hat.
Så lenge det finnes uoppgjorte ting…
Har man en forbindelse. Uansett form.
Tror det er en slags mekanisme?
Et slags spor i hjernen som tankene har sirklet i for lenge?
Om man aldri kan befri seg fra fortidens plager, kan man aldri bli skikkelig fri..?
Eller?
Selvsagt  kan man leve videre med alle sine dårlige erfaringer.
Og selvsagt kan man leve GODT selv med vemmelige minner.
Man må bare ikke la dem styre ens valg i livet.
Men hvem kan i sannhet befri seg fra tidligere erfaringer og være nærmest som et barn igjen?
Finne en optimisme og en livsglede som ofte er avgjørende for å våge å ta sjansen på nytt?
Kan man noensinne få full tillit til nye mennesker som man møter uten å la sin mørke, triste eller desillusjonerte fortid ta overhånd?
Noen ganger er likegyldighet bare et gode.
Likegyldighet for det som har vært vondt.
Men å slippe taket i smerten kan være like vondt som å slippe taket i kjærlighet. Man venner seg til smerten.Den blir en slags ondskapsfull venn som stadig hvisker en i øret ; Ikke glem.

Nemlig.  Grunnen til å ikke være redd.

Hvem bryr seg om 100 år?

Da er vi døde.

Iallefall JEG!

Jeg har dette ene livet.

Jeg må sørge for at jeg skal ta alle sjangser det er verdt å ta.

Få meg en på tryne, lære av det, og unngå å gjøre samme feilen en gang til.

Ikke være fanget i frykt!
Frykt for å bli såret.
Frykt for å investere for mye og få for lite igjen.
Frykt for å bli alene.
Frykt for å lide.
Frykt for å miste noe kjent og trygt.
Hvor mange aspekter har egentlig frykt?
Den styrer våre avgjørelser i så sterk grad at vi ofte kler den i fornuftens mangefargede kappe.
Vi kaller den Trygghet.
Vi kaller den Risikofritt.
Vi kaller den Sikkerhet.
Men egentlig.. Skalv man i frykt for konsekvenser ute av egen kontroll.

Noen ganger lurer jeg på om det vi kaller erfaring også i mange tilfeller er frykt.
Dette med å miste sitt mot og evnen til å høre sine egen vilje eller hjertes stemme.
Å bli desillusjonert, tafatt, engstelig og søke trygghet…
Hvor mye av egen sjel må man ofre for det?
Er det verdt det?
I de aller fleste tilfeller vil folk svare ja.
For hva er mer skremmende enn uvisshet om egen framtid?
Selv har jeg endelig innsett at jeg har latt alt for mye rive meg vekk fra det som virkelig var verdifullt og vakkert her i livet.
Jeg har aldri følt meg redd for sannheten.
Den kan svi, men det er da tross alt bedre å VITE enn å sitte og spekulere.
Synes jeg. Det som kan være ille er at innsikten noen ganger kommer alt for sent. Men det MÅ da være bedre enn å fortsette i blinde.

Jeg har stort sett alltid gått mine egne veier.
Fulgt min egen vilje.
Men jeg har latt meg rive med også.. Av strømninger utenfor min kontroll.
Trodde jeg.
Problemet var at jeg ikke var kritisk nok til hva jeg kjempet for eller imot. Jeg var nødt til å virkelig ta en prat med meg selv og bestemme meg for hva jeg synes er VERDT å kjempe for, og hvilke kamper som kun var mat til ett stort svart hull av VissVass.
Jeg klarer å holde fokus på hva som virkelig er viktig. For meg.
Og det.. Er ikke redsel, men en nøye gjennomtenkt vurdering.
Jeg forsøker så godt jeg kan å etterprøve mine egne avgjørelser.
Annlaug sa til meg senest i går at jeg tenkte så mye igjennom ting.
Og jeg antar at det er den eneste måte man virkelig kan lære på?

For det er intet å frykte. Om 100 år er alt glemt uansett.

Og der var også mitt innlegg nummer 100 på plass 🙂

Bokstaverotikk.
Et nytt » behov»..?
Internett har gitt oss et erotisk univers som ingen av våre forfedre/mødre kunne drømme om engang!
Boktaverotikk er et fenomen som for det meste utspiller seg på nett.
Nå snakker jeg ikke om å lese erotiske noveller eller andre litterære tekster om “da Frida var på Ibiza“.
Neida.
Dette fenomen utspiller seg i chatterom eller på private mailer. Her og nå. På alle andre nettsteder.
Everywhere.  Og HVOR er sjarmen?
Jeg finner utveksling av bokstaver sammensatt til dirty talk både trettende og uinspirerende. Muligens har jeg sett det for meget…? Men ærlig betalt; Det er jo bare kjedelig?
Og hvor pokker er erotikken i en SKJERM?
Jaja. Vi snakker om en rase (mennesket) som bruker opptil 60% (kanskje mer) av sin totale tid på internett til å surfe porno,… Men det er jo bare bilder..?
Og man kan minsann få et løft for både fantasi og inspirasjon, men hvordan er det, da..?
Skal man basere sitt sexliv utelukkende på det visuelle?
Hvor er den fysiske nærhet og nytelse?
Og såkalt camsex..
Er det bare for kikkere eller ekshibisjonister?
Jepp. Jeg synes det.
For egen del finner jeg det bare som et eneste langt gjesp å sitte å se en eller annen person tafse på seg selv.
Ok. Det har sin sjarm.. Hehe.
MEN.. Onani driver man stort sett på med alene, uansett. Om du har en annen person som sitter halvveis på andre siden av landet eller jordkloden for den delen, å stirre på imens… Hva gir det en av kroppskontakt, menneskelig varme og det JEG kaller erotikk?
I ytterst få tilfeller har dette en hensikt.
Og det er når man faktisk har en ekte relasjon i “bunnen” for utveksling av dirty bokstavtalk, camsex, og sms-sex.
Er det kjæresten/mannen/kona/elsker/innen, så kan det være max. Med fremmede på internett..
Så er det bare med beklagelse å melde;
Et middel for å framkalle frustrasjon.