Wakka

I et anfall av utferdstrang, nyskjerrighet og allmenn sommereufori bestemte jeg meg for å melde meg inn på en sånn..  datingside.

Med en smule erfaring fra tidligere treff via cyberspace, følte jeg at jeg ville befinne meg på en allerede opptråkket og grei sti.

Første og beste treff via google fikk duge.

Det vrimler jo av slike nettsider med dating som hovedsyssel.

Startsiden så interessant ut, og man fikk ha GRATIS profil og  gode greier.

Jahahaha, tenkte jeg småflirende.

Skulle liksom baaaare mangle!

Skal det koste PENGER å ha en slik profil?

Latterlig 😀

Vel. Profil var jo grei skuring.

Men….. så fant jeg ut at det faktisk ikke var mulig å kommunisere

med noen som helst(!) HVIS jeg ikke betalte den ublu sum av 400 spenn pr mnd!!

Hvafaenerdettefornoe??

Hva er da poenget med å reklamere med «gratis profil»?

Som man ikke kan benytte til noe som helst??

Vanvittig!

Ganske irritert slettet jeg den påbegynte profilen, og bestemte meg for å lete etter seriøse GRATIS alternativer.

Long story short; Det finnes ikke! :- D

Så ….Hva gjør man da?

Jeg får heller  bevæpne meg med all min sjarm og utstrålning,

ta en svingom inn til nærmeste «storby» og  lande en forsvarsløs stakkar in person!

Selv om også dette alternativet koster litt.

Vel. I det miste får jeg garantert valuta for pengene og vil uten tvil ha det fantastisk gøy!

Jepp. Det er eksakt det jeg er skyldig i.

Jeg vanskjøtter denne bloggen, cyberlivet i allminnelighet og sosiale tilstelninger i særdeleshet.

En del eneboertilværelse er ok. Men det har tatt HELT av.

Jeg har lullet meg inn i hjemmets trygge favn og bare vegetert langsomt og forøvrig ganske behagelig..

Men nok er nok. På tide å si JA TAKK til den turen på byen jeg ble invitert til for leeeenge siden.

Slå ut håret og miste all verdighet idet jeg, med alt jeg kan oppby av entusiasme, kaster meg ut i løssluppen kvasidans på et av byens mer lugubre barer.

Selvsagt etter inntak av betydelige mengder alkohol, jeg danser aldri ellers…

Sounds like a plan! Og neste helg blir antagelig… eh.. H- helgen! Eller den neste..

Jeg gleder meg! 🙂

Hvordan noe, som i det ene øyeblikket virker så ekstremt viktig og betydningsfullt, plutselig evner å transformere seg til en eneste dårlig vits.

Alt handler om perspektiv, I guess.

Eller muligens handler det bare om midlivskriser.

 

Jeg hadde en (som vanlig) svært intressant samtale med min mest brukte samtalepartner, mest forhutlede venn og høyt elskede uvurderlig medsammensvorne. Hun, som jobber i barnehage, pekte på et for meg ganske avslørende faktum:

Kvinner i omsorgsyrker har en egen evne til å havne i forhold med «umodne menn».

Og hvem vil IKKE ha en mann med humor, evne til å være barnslig og impulsiv og gjerne litt furtent bortskjemt..?

Vel. Det høres forkastelig ut når jeg skriver det slik, men faktum er at kvinner ofte tiltrekkes av menn som trenger  dem.

Her er jeg selv intet unntak. Nei, min sann. Selv om jeg aldri (!) kunne jobbet i en barnehage, velger jeg stort sett konsekvent en som behøver meg. På det mentale plan.

Jeg burde vært psykolog eller sosialarbeider og heller tatt betaling for alle timene jeg har brukt til å høre mine ..»amorøse forbindelser» fortelle om seg selv, seg selv og seg selv.

Misforstå meg rett. Jeg føler faktisk ikke at det er galt i seg selv å støtte noen. Å være lojal og bruke tid og uendelig mengde krefter på å forsøke å dra opp noen fra hvilken som helst gjørme de måtte være sugd fast i.

Det kan skje med hvem som helst. Alle trenger vi noen å snakke med.

Min «greie», eller rettere sagt problem, er at jeg glemmer meg selv.

Glemmer å tenke på hvordan mitt liv skal være. Hva jeg selv egentlig ønsker og behøver.

I et egentlig fantastisk tåpelig forsøk på å hjelpe andre som aldri kan bli hjulpet av andre enn seg selv, blir jeg selv offer.

Screw offer.

Jeg sier opp. Denne sosialarbeiderjobben er underbetalt, traurig, enerverende og frustrerende.

Heretter støtter jeg bare de det faktisk hjelper å støtte. Og ikke der hvor jeg aldri får gått inn i rollen som meg selv.

Mamma er jeg allerede på heltid. Flere barn skal jeg ikke ha.

Uansett hvor fortapte de kan virke, er det faktisk en begrenset sjarm ved voksne menn som aldri kan vise ansvar eller omsorg for andre enn seg selv.

Det er ikke akkurat det man ser for seg at man skal lære sine barn?

Men jeg skjønner jo at jeg i det minste bør advare dem.

Om at ærlighet er den minst brukbare dyden man kan ha.

Og om du har integritet, mot i brystet,vett i panna, osv.. og sier ting som du føler det, så kan du banne på at premien du mottar,er hat. Folk hater ærlige mennesker.Egentlig.

Bryter du for eksempel ut av ett forhold, må du aldri finne på å fortelle den egentlige grunnen.

Neida. Bløff det du er god for. Dra klassikeren; Jeg vil være alene. Jeg trenger tid for meg selv.Det er ikke deg, det er meg.

For all olje i nordsjøen må du IKKE innrømme at du har falt for en annen. Eller at din kjære friker deg ut ved å stinke, oppføre seg paranoid eller eventuelt at du rett og slett er lei primadonnanykkene og barnehagementaliteten. Eller annet. Fyll inn det som passer.

Hold kjeft om det.

….For størst av alt er hevngjerrigheten. Og siden dyp avsky ganske sikkert vil forfølge deg fra den du har meddelt din side av saken til, er det like sikkert som restskatt at hevnen vil ramme deg i en eller annen enten subtil eller mer direkte form før eller siden. Det handler om en slags… sannhetskarma!

Og om du har vært, etter eget mål brennende ærlig, kan du være 120% sikker på at det absolutt ikke tjener til din fordel.

Folk liker ganske enkelt ikke sannheten? De vil heller bli skånsomt lullet inn i en behagelig løgnslumring enn å motta iskalde fakta. Og, som den relativt filosofiske anlagte personen jeg er, kan jeg faktisk forstå det.

Kun fordi jeg har erfart at det ikke er SÅ inderlig stas å være målet for bitre hevnaksjoner.