Wakka

Bikkjer pisser inn revir.
Slik som så mange andre i dyreverdenen.
At mennesker også gjør det, er jo ikke noe nytt.
Men vi bruker ikke urin.
Ved kroppsspråk, ord, aggresjon, minespill eller traktater for den saks skyld, blir grenser, både synlige og usynlige, daglig pisset inn av de som anser seg som eiere av territoriet.
Men.. Noen ganger hender det at “Territoriet” ikke ØNSKER å bli pisset på!
Det føler seg ganske beklemt av å måtte fungere som trofé eller eiendom.
Dette gjelder levende vesen i tilfelle noen misforstår og tror at for eksempel Tyrkia aller helst ville kalt seg selv Sagmuggistan og være fri og uavhengig og heller ligge på Uranus.
Jeg har aldri hørt land klage.
Annet enn de klagene som brukes av mennesker som metafor for nettopp; menneskers klager.
Land kan ikke snakke med ord eller kroppsspråk.
Land kan ikke urinere. Land kan ikke stange, bite eller klore.
De er ikke det minste interessert i verken tanker eller følelser. Heldigvis…
Ellers hadde vi hatt stort sett bare humørløse, sutrende og opprørske land som ikke ønsket andre levende vesen i /på seg enn de som var nyttige for dem.
Kjedelige, innlysende fakta.
Og. …For kverulanter; Flora settes for ordens skyld i samme kategori som Land da utdypning av også DETTE aspekt ville forlenge tiden fram til det egentlige POENGET med innlegget her.
Men levende vesen… Kan urinere.
Kan stange, bite, klore , stirre, gjø, frese eller hva nå enn Moder natur har utrustet de forskjellige arter med av markeringsmetoder.
Den daglige strid rundt omkring på Tellus er aldeles naturlig lagt opp mot grunntemaet Territorium. En bit som er MIN. Hvor JEG bestemmer.
Neste selvfølgelighet må jo logisk bli at territorium hevdes og kriges om utfra det fullstendig banale konseptet om overlevelse og forplantning.
Det som får verden til å fungere slik den gjør… liksom?
Basic needs.
I dyrenes verden fikses små Territoriumkriger ganske greit mellom enkeltindivider.
Selvsagt finnes det arter som hevder territorium i flokk.
Sjimpanser, gorillaer, bavianer,.. og sikkert en drøss andre primatvarianter.
Ulver og haier.. Bla, bla.
Og mennesket.
Som flokkdyr hevder vi tilhørigheten til et område hvor en spesifikk gruppe har førsteretten. Krig og elendighet følger ofte i kjølevannet.
Noen ganger er maktbegjær en pådriver.
Makt. Innflytelse. Undrer om maktbegjær er intet annet enn territoriumsbehovet i galopperende, løssluppen drakt?
En slags sykelig markeringsbehov for “viderekomne”?
I paringstid er markering av partner vanligvis en kurant affære.
Hos de aller ,aller fleste dyr.
Knapt et eneste utvalgt individ innen dyrenes verden motsetter seg å bli valgt?
Sjeldent. Da er det i så fall dårlige gener som instinktiv anes…?
Er det slik hos mennesker? Viker vi unna dårlige gener?
Hvorfor er VI så kompliserte? Jeje… Big brain og alt det der.
Men la oss nå gå ut ifra at en kvinne hadde utsett seg en mann.
Han føler seg smigret. Interessen er vakt.
Men selvsagt… I det selvsamme øyeblikk denne mann er interessant for EN kvinne…
Viser seg ofte en rivalinne eller 5.
Gud vet hvorfor?
Eller naturen vet? Eller er det konkurranseinstinktet som slår inn?
Gi MEG denne biten?
Jeg SKAL ha den.
Fordi den er attraktiv for DEG, så må den være verdt å ha?
Eller er det bare slikt at man ikke unner noen annen noe man mener man kunne hatt lyst på selv..?
Hva nå enn grunnen er. ..
Nå kan de mest pinlige og til dels lattervekkende skrekkscenarioer inntreffe.
Følelsestormer, intriger, baksnakking og spekulasjoner.
Bevare meg.. Et trekantforhold kan vare livet ut!
Eller et firkantforhold.
Eller en gruppes hat mot en annen på grunnlag av noe så menneskelig unikt som TANKER og FØLELSER.
Men la oss nå gå tilbake til urinaspektet.
La oss si at Kinne A og Kvinne B var ute etter samme mann.
Han foretrekker Kvinne A, men Kvinne B pisser ned reviret hans!
(Kvinne B er da alt fra X-er til Yr-er)
Han føler seg nedpisset. Rett og slett.
Og mens duften av urinen river i nesa, billedlig talt…
(jeg håper ingen tar dette bokstavelig, men forstår begrepet “metafor”.)
Så kjenner mannen også at han kunne tenke seg Kvinne B.
Han merker jo hennes overveldene interesse og føler seg forvirret, smigret og vakler i sin første beslutning om å velge Kvinne A.
Hva skjer? Joda. Konkurransen tar et steg videre.
Mennesket involverer følelser.
De kaller sitt konkurranseinstinkt for kjærlighet, og gjør hverandres liv til mentale slagmarker i sin streben etter Territorium.
Neste steg kan bringe inn en fjerde part og mer.
Da tas Ordene og medsammensvorne som våpen.
I sin ytterste konsekvens, om mannen vakler for meget og ikke klarer å ta valg, kan det faktisk utvikle seg til direkte slagsmål.
Biting, lugging og kloring.Seriøse skader og faktisk drap!
Det kan bli drama uten like som kan vare i årevis.
Samme om man snur på kjønnsrollene. En kvinne, 2 Menn.
Men aggresjon viser seg forunderlig nok ikke sjeldnere hos “det svake kjønn”, som man kunne tenkt seg.
Når det handler om forplantning og Territorium.. Er begge kjønn like krigerske.
Selvsagt må man ta høyde for forskjeller individuelt hos mennesker.
Noen evner ikke å gå inn i slike Territoriumskriger.
De trekker seg unna.
Men generelt… Kampen om Territorium og noen ganger rollen som Alfa-hunn/hann..
Kan ta abnorme proposjoner og gi MYE mer vidtrekkende konsekvenser enn hos andre levende vesen.
Mennesket… Er litt for komplisert, noen ganger.

* Sjarm på full styrke*

Som mange fikk med seg en gang i løpet av 80-tallet, finnes det GREMLINS.
Mogwai, tror jeg de het før transformasjonen..?
Gullesøte med bambiblikk og korte ben og armer.
Pels i hvite/lysebrune nyanser. Gigaører!
De nynnet nusselige små sanger og blunket søtere enn enn kattunge tyllet inn i sukkerspinn.
De små dyr kunne blant annet stjeles/kjøpes/lånes av suspekte, tause asiatisk-utseende tuskhandlere med varierende moral, som stort sett (i amerikanske filmer) handler med alt fra edelstener, tyvegoods, surrealistiske rubikskuber som framkaller cenobitter, kniver til å drepe demoner eller lassevis av magiske gjenstander av ymse art. Disse “mogwai”skulle da absolutt ikke mates etter midnatt om man ikke da ønsket å produsere et spisstannet monster med tung ad/hd og ondskapsfulle latteranfall mens den knuste alt av inventar, tygde i seg undulaten din, klorte opp LP-samlinga, sendte oldemor ut i det ytre rom eller lugga hentesveisen på far så hårtustene føk, mens de med stor skadefryd skjendet lillesøsters barbiedukker.
Jeg har funnet et stort antall såkalte nettgremlins i løpet av mine etter hvert ganske mange(!)år på internett.
De dukker ofte opp etter midnatt. Jeg aner ikke hvordan de ser ut, men grafittien deres bringer fram bildet av siklende, snørrspisende, hvesende små uhyrer med stikkende grønne øyne.
Gud vet hvem som fòrer beista?
Og hva er næringen? Er de altetende?
De klisser ned blogger, debattinnlegg og andre offentlige cyberspaces med grafitti à la “tiss, bæsj, promp”, “du er stygg” , “ha deg vekk”, ”mora di er konvoluttsniffer”, osv.
Mitt STORE spørsmål er da; Var disse vesner tidligere på døgnet sukkersøte små mogwai-lignende snuskepuser?
Eller er de permanente Virtuelle gremlins?
Virus? Bakterielle infeksjoner i bokstavforkledning?
Kan de utryddes med sollys? Hvitløk eller Jif?
En av de få ting de da ikke har felles med filmgremlinene, er at det IKKE popper fram titusener flere om man søler vann på dem. Pc-døden bør da faktisk være uunngåelig? I det minste burde vannsøl tvinge dem inn i ukesvis, kanskje månedsvis med armene i cybergips.
Derimot ser det ut som om direkte konfrontasjoner eller utestengelse kan virke preventivt.
Spam filter er mest effektivt.
Man lukker popup-vinduet sitt, og teflonbehandler bloggen/debattinnlegget/ emailadressa si eller hva man nå enn ønsker å beskytte. Slik fjerner man effekten av deres bokstavsprutende spraybokser.
Da undrer(?) jeg på om de faktisk går tilbake til mogwai-stadiet, og blir nynnende små papillonliknende pelsballer som man knuger til sine virtuelle bryst?
Åååå, så søte?
Eller; De forsvinner i nettåken.
Jeg har inntrykk av at en gjennomsnitts virtuell gremlin er nomade. De opptrer sjelden i flokk.
Men giftdunsten fra grafittisprayen deres forpester fort ethvert luftehull i cyberspace.
Damn the little gremlins..

*Sjarm redusert. Betraktelig*

Martyrium.

En forunderlig skjebne.
Meget spennende og interessant og for meg blir de mest ekstreme uttrykk for denne tenkemåten omtrent like surrealistisk som å se Jupiter i et teleskop.

Fullstendig fjernt, med total fremmed geologi og oppbygning, og kun mulig å observere via uklare bilder.
Jeg leste nemlig om en kvinnelig helgen som het Catarina av Siena.(1347-1380)

Muligens var hun intet annen enn en salig ekstremslanker, men hvorfor i all VIDE verden hatet hun seg selv så mye at hun ønsket å utsette kroppen sin for slike sinnssvake påkjenninger?
Catarina startet sin bemerkelsesverdige “karriere” fram mot helgenstatus og ærefull død da hun allerede som 6- åring mente hun hadde sett Kristus i et syn.

Hun avla kyskhetsløfte i en alder av 7, hvilket ikke var ekstraordinært på denne tiden.

Dog var det mer merkverdig at man overholdt et slikt løfte også som voksen.

Hun drev familien sin til vanvidd med å stadig ligge i krig med dem om alt som var “verdslig” i hennes øyne.

Dette verdslige handlet for det meste om alt som å gjøre med forfengelighet og kropp og mat.
Alt som hadde med livet å gjøre, nektet hun seg i slik ekstrem grad at få gjør henne det etter, heldigvis.
Og da hennes avholdte storesøsters døde i barsel på den tid Catarina var omtrent 15, gav det ytterligere brenne til de allerede hissige fanatiske flammene.
Som 16-åring startet hun på sitt langsomme selvtorturerende selvmord.

Og hun gjorde det til en jublende glede å sulte langsomt i hjel.
Hvordan et menneskelig vesen kan ernære seg på nattverden alene over så mange år som Catarina, er et sant mysterium.

Åja… Hun spedde jo på dietten sin med puss fra sår av mennesker hun pleiet i sin nonnegjerning.

Muligens var dette nok lekkerier til å holde henne i anorektisk live til hun døde i en alder av 33.

Da hadde hun nemlig også sluttet å drikke selv vann.

Og logisk nok, varte ikke dette siste opprør mot å være fanget i en menneskelig kropp lenge.

Psykoanalysen av henne i moderne tid gav et ganske godt blide av grunnen til at hun havnet på sin selvpinende plass i universets kaotiske orden.

Stakkars Catarina led av alvorlige traumer og følte at hun var urettmessig forfordelt og priviligert.
Denne sorten martyr er den masochistiske martyr.
Den ekstreme, den som av en eller annen grunn tufter sin identitet på å lide med stolthet og med glede.
I Catarinas tilfelle følte hun også et hat mot sitt egen fysiske legeme, som gav seg utslag i massiv selvpining og et langsomt systematisk selvmord.
Samtidig følte hun,(som de fleste ytterliggående religiøse mener med slike ekstreme handlinger)
at dette var en kjærlighetserklæring til sin Gud.
Hun ble beskyldt for å være hovmodig.

Og annet enn selvsentrert er det nesten litt vanskelig å kalle henne, faktisk.

Selv om hun var en hellig anorektiker, levde hun nesten utelukkende inne i seg selv og for sin Gud.

Som en liten bisak kan nevnes hennes ivrigste fan som tok spisevegring til et nytt nivå:
Sankt Veronica.(1660-1727)
Hun hadde for vane å slikke steinene på veggene og gulvet i klostret når hun ikke sultet seg eller kastet opp.
Dietten hennes i perioder sies å ha bestått av hele 5 appelsinsteiner. (symbolsk for Kristi 5 stigma)
Senere ble hun “friskere”, og erstattet denne kalorifattige diett med friskt katteoppkast, hårdotter, blodfylte igler ,biller, mark, døde mus og edderkopper fristende innpakket i eget spinn.

Den Utsatte martyr vil jeg kalle den som ved å forfekte sin overbevisning enten åpent eller generelt ved livsførsel, i handlig eller ord, utsetter seg selv for overgrep, forfølgelse og tortur fra andre enn seg selv.
I disse tilfeller kan jeg jo trekke fram de kristne som ble kastet for løvene.

Men bevare meg. Så altfor mange “fortjener” betegnelsen martyr på grunn lidelser de utsettes for pga tro, handling eller overbevisning.
Er bare å nevne i fleng; selvmordsbombende muslimer, jøder i Europa under Hitler – regimet, soldater i ENHVER krig generelt, politiske talsmenn og kvinner til alle tider og i nesten ethvert samfunn har måttet lide og ofte dø for meninger som stred mot regimet.
Mulig en andel av disse følte intens glede ved å lide og dø for sin sak, men jeg er i tvil om det gjelder så mange som 5% engang. Så disse synes jeg ikke havner under min betegnelse som “masochistiske martyrer».

Den generelle martyr:
Vi. Oss. Samtlige. Vi som går mot en langsom, uunngåelig død bare i kraft av å være et menneske.
Hva de aller fleste av oss må gjennomgå i våre liv av sorg, pinsler, bekymringer og smerte bare fordi vi ikke gir opp og legger oss ned å for å dø?
Og hva med Den sutrende martyr?(minst ærerike betegnelsen)
Denne martyren gjør det til en sport eller livsgjerning å fortelle alle som bare makter å høre, hvilke pinsler de til enhver tid gjennomgår.
Nå kan man jo si at det er VIKTIG å vise både empati og medmenneskelighet.

Og jo visst. Men slike som finner det for godt å tute andres ører fulle av hvor store problemer de har, hver eneste dag, hver time på døgnet..

Man blir sliten av et slikt martyrium.
Alt fra hvor fæl partneren deres er, den dårlige ryggen, ungenes mas, det offentliges overgrep, vind og vær og føreforhold som alltid skapes av høyere makter for å plage disse spesifikke individ?
Man kunne gråte av frustrasjon over å måtte utsette sine ører for dette evinnelige gnål.

Av alle disse typene, må jeg ærlig innrømme at den masochistiske martyr fasinerer meg mest.
Catarina av Siena.

Hun led utrolig, men nøt det.
Og garantert var hun mer i live og levde sin tilværelse etter eget hode enn de tusner på tusner av mennesker som lider under et annet martyrium:
De som IKKE kan leve slik de ønsker.
De som er fanget i ulykkelige ekteskap, arbeid de hater, tragiske familiesituasjoner, tunge psykiske eller fysiske problemer, økonomiske eller sosialt altfor trange kår.
De som av andre eller sin egen manglende tro på seg selv undertrykkes på et subtilt vis.
Kanskje ikke engang synlig for andre enn dem selv, heller.
De usynelige martyrene får den siste betegnelsen.
– Hverdagsmartyrene.

De som kanskje ikke lider mest kroppslig, men hver eneste dag er en pinsel 1000 ganger verre enn Catarina kunne utsatt sin hellige kropp for.
For dem som ikke føler at de har en eneste mening med sitt liv, må tilværelsen være et eneste langt martyrium.

De som vil, kan lese om den hellige anorektiker Catarina av Siena og hvordan hun analyseres her: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=42861&a=2
Det er interessant lesning. Bon apetit!!

“Søker ung, velbygd 18-30 åring for slakt.
Mesterslakteren“
.
*Armin Meiwes*
Slik annonserte Armin Meiwes (født 1961) etter et villig slakteoffer via et chatrom i Tyskland.
Han bodde i Rotenburg og hadde en respektabel jobb som dataingeniør.
Og.. han hadde en sterk fasinasjon av mennesker.
Som mat. Tilberedt på gastronomisk vis, selvsagt!
Han uttalte følgende i sitt første tv-intervju på RTL i 2007:
“Jeg sauterte kjøttet fra Bernd med salt, pepper, hvitløk og muskatnøtt, og serverte det med potetkroketter, rosenkål og grønn peppersaus.”
Han fisket opp den omtalte og senere fortærte Bernd med sin annonse på nettet.
Bernd var meget ivrig til å la seg bli spist og var i nærmest lykkerus over å ha funnet en slik mann som Armin.
Bernds høyeste ønske var faktisk å bli slaktet.
Ikke uvanlig var Bernd utad aldri noensinne mistenkt av sine nærmeste for å ha mentale problemer.
Han hadde vært lykkelig forlovet med en kvinne i mange år, før han i en alder av 42 fant ut at han hadde en dragning mot menn.
Han brøt forlovelsen, og ble sammen med en mann på 27.
Verken Bettina eller hans unge, nye kjæreste merket på noe tidspunkt at Bernd var noe annet enn en oppegående datatekniker med et ganske velordnet og greit liv.
Men Bernd slet med hva psykologene kalte en alvorlig personlighetsforstyrrelse og en sterk dragning mot selvødeleggelse og hadde faktisk tidligere forsøkt å overtale en prostituert,(mot en meget høy sum) til å bite av han penis.
Den prostituerte hadde, MEGET forståelig nok, avslått Bernds tilbud.
Man kan vel trygt si at han fant den perfekte medspiller for sin tragiske, dramatiske og groteske avslutning på livets scene i Armin, som helt siden tenårene hadde drømt om å kunne ete et menneske.

*Bernd Brandes*
Psykologene har selvsagt forsket og gravd i Armins hode for å forsøke å finne en noenlunde plausibel forklaring på hva denne groteske fasinasjonen skrev seg fra.
Alle de klassiske indikasjoner er med, på et vis..
Dominerende mor som helt til hennes død i 1999 behandlet sin sønn som et mindreårig barn.
Han hadde en dyp sympati for og identifiserte seg med heksa i eventyret om Hans og Grete, i motsetning til andre barn som jo vanligvis blir skremt av den barnespisende skrekkskikkelsen.
Uansett.
Hans vei til oppfyllelsen av sin fantasi om å spise et menneske og også på dette vis sørge for at vedkommende han fortærte” alltid ville være hos han” i etterkant, ble stadig brolagt med mer og mer realitet da han etter sin mors død, la ut sin sære annonse på internett.
De første svarene gjorde han ganske sur og desillusjonert, da de frivillige slaktoffer som meldte sin interesse enten var for overvektige eller de trakk seg da avtalen utviklet seg mot en fullbyrdelse.
Men Bernd Jürgen Brandes…
Trakk seg ikke.
Han skrev mailer til Armin om at han inderlig håpet Armin var seriøs når han ønsket å kastrere, drepe og spise opp Bernd.
Som en ekstra bisarr detalj kan nevnes at Armin studerte matlagingsprogrammer på tv i tiden fra han begynte å kommunisere med Bernd i januar, fram til mars måned da de traff hverandre.
Armin var faktisk bekymret for sine kokekunster som var ganske mangelfulle, og ønsket å “hedre” sin middagsmat og gjøre sitt ytterste for at Bernd skulle smake fortreffelig.
9 mars 2001 ble begges livsdrøm oppfylt.
Bernd ble gitt 20 sovetabletter og en halv flaske snaps for å døyve smertene som ville komme.
Armin forsøkte å bite av Bernds penis, men klarte det ikke.
Hans tenner var ikke skarpe nok.
Siden ble dåden utført med en sløv kniv, før de begge satte seg til bords for å spise Bernds penis.
Men kun stekt var det en mislykket affære, da den var usannsynelig seig!Så Armin kokte den opp med salt, pepper og hvitløk i en gryte og de forsøkte å nyte middagen på nytt.
Da smakte det noe bedre, fortalte Armin.
Men Bernd blødde stadig kraftigere etter hvert som måltidet skred fram.
Han mente selv at smertene ikke var så grusomme, dopet som han var.
Men han la seg i badekaret til Armin, mens Armin tålmodig satte seg ned for å lese en “star trek”-bok. Her er det tydeligvis en viss uenighet om akkurat hvorfor Bernd ble lagt i badekaret. I noen artikler blir det hevdet at han lå der i 10 timer av praktiske årsaker; altså; for at blodet skulle få tid til å sildre mest mulig ut av Bernds kropp.
Andre artikler hevder at han bare skulle vaske vekk blodet i skrittet og gjøre seg klar for siste akt.
Etter badet ble Bernd i alle fall lagt på en benk, hvor han fikk et avskjedskyss fra sin slaktervenn.
Med en lang kniv skar Armin han i nakken slik at Bernd forblødde.
Siden hengte han opp og parterte Bernd i passende stykker og mesket seg siden i ukevis på disse bitene.
Merkelig nok kom det aldri fra han et stygt, tilfreds rap og en konstatering om at Bernd var et “godt menneske”.
Men Bernd hadde vært dyktig i engelsk og Armin mente at hans egne engelskkunnskaper hadde tatt seg betraktelig opp etter å ha fortært Bernd.
Dette er et velkjent motiv for kannibalisme.

At man ved å spise et annet menneske, skal kunne adoptere deres kunnskaper eller egenskaper.

At et menneskes sjel og tanker integreres i det individ som konsumerer det.
Armin filmet også hele seansen.
Av de etterforskerene som i embetes ærend var tvunget til å se på den nesten 3 timer lange brekningsframkallende videoen, havnet de fleste hos krisepsykiater etterpå.
Det nesten aller mest bisarre ved hele denne vanvittige historie, som klippet ut av en meget sær skrekknovelle, synes jeg personlig var det faktum at Armin Meiwes IKKE ble betraktet som “unormal”.
Ingen psykolog kunne henge noen passende psykiatrisk diagnose på denne velfungerende mannsperson som smilende og blidt forklarte seg i retten.
Han var da også meget opptatt av at hans slakteoffer skulle stille opp FRIVILLIG.
Gjensidighet… Det var aldri snakk om et snikmord i natten.
Ingen vill kamp eller engang overtalelser av Bernd.
Bernd ønsket å dø.
Armin ønsket å spise han.
Jaja.
Jeg vet ikke helt hvor man skal “lande” i definisjonen på hva slags menneske Armin er.
Noen kalte han monster.
Rettsaken var dessuten et kapittel for seg, siden man i utgangspunktet mente at Armin ikke kunne tiltales for mord.
Brandes var jo et villig offer?
Og kannibalisme er faktisk ikke en straffbar handling i seg selv.
Armin fikk åtte og et halvt år for barmhjertighetsdrap.
Siden ble dommen anket og Armin fikk livstidsdom for mord.
Man mente at Brandes ikke kunne regnes som en bevisst og villig samtykkende mentalt frisk person.
I skjerpende omstendighet kom også uttalelser fra Armins psykolog om at Armin ennå fantaserte om å spise mennesker.

Som en liten fotnote kan da nevnes at Armin har blitt vegetarianer i fengslet.
Han finner den kommersielle utnyttelsen og produksjonen av kjøttdyr bestialsk.
**Rammstein.. gav i 2004 ut albumet Reise, Reise.
En av sangene handler om dette bisarre dramaet:
Mein teil = min bit/del
(tysk teil; kan oversettes med “ting” slang for penis)**

(Galgenhumoren i sangen til Rammstein er fantastisk…
«Du blir hva du spiser» er en setning som fester seg hos MEG, iallefall..:-p)

Punktum.