Wakka

Forbanna journalister!
Dumme meg som satte meg ned og surfet litt på nyheter…
La meg bare få presisere at jeg er utdatert nok til å ikke ha peil på hvem dama de skriver om er, ei heller hva hun bedriver.
Det er nemlig fullstendig underordnet!
For;
Jeg forlanger herved tekstforfatteren av DENNE artikkelens hode på ett fat.
Eller. Glem det.
Ett slikt hode kan umulig ha noen verdi!!
Jeg forlanger i alle fall bikinibilder/badebilder av vedkommende tatt i ett ubevoktet øyeblikk. Jeg forlanger at verden får studere kroppen til vedkommende inngående, og at det skal akkes og oies over alt fra hengemage/pupper til rynker og appelsinhud. «Greit nok» siterer tekstforfatteren «bare» Daily Mirrors uttalelser angående denne Lindsay, men ikke ett ord blir uttalt om at vedkommende på noe som helst vis er uenig.

Når i HELVETE skal disse journalistene lære?
Jeg er seriøst rasende på de latterlige uttalelser om kroppene/ trynet til kjendiser!! Og denne Lindsay er jo flott på disse bildene? Nei.. Herregud.Sorry!! Man kan jo ikke telle ribbena hennes! Skandale!

Hva er det journalistene BABLER om? For dette er babbel! Skitprat! Tungetale for barbiehysterikere!
Er det noen jeg skylder på for å bygge opp skjønnhetstyranniet, så er det nettopp journalister.Mote og kjendisjournalister.
Fuck them!! La dem steke i sitt eget paparazzifett og måtte deres øyne dømmes til å for alltid skue inn i hverandres rasshøl!

Jeg er overvaksinert!!
Jeg skal aldri mer lese en artikkel om noen som er mer kjent enn Olga i fra Volga.
Det er ikke det aller minste merkelig at ungdom får både spisevegring og mentale forstyrrelser.
For de kan aldri bli pen nok, TYNN nok, god nok, populær nok, eller på NOE vis leve opp til medias forbannede hyklerske Gud/Gudinne- ideal.

Excuse my bad french, men nå vart denne dama skikkelig forbanna!

Mulig denne klesmodellen slipper igjennom nåløyet?  ……….Bokstavelig talt.

Forhold mellom mennesker… Ektepar/kjærester som bryter forhold.
Jeg hører eller leser så mange ganger om at “det menneske betyr intet for meg mer” etter brudd.
Og siden kommer en lengre utbrodering av den og den kjipe egenskapen ens ekskjæreste har hatt.
Og gjerne hisser man seg opp i sterk affekt, og det ender gjerne i konklusjonen om at dette er det verste mennesket på hele den blå planeten. Og mulig er det slik. For den det gjelder.

Motsatt av kjærlighet er likegyldighet.
Eller hva?
Om man ikke bryr seg om noen verken med hat eller avsky eller nostalgi-
Om de ikke affiserer deg lengre.
Om man har hatt noen lenge i sitt liv, men at man nå ikke lengre tenker på dem med verken godhet eller anger eller ondskap?
De bare er der..? En erfaring.
Som en nedstøvet cd i stativet man aldri spiller mer..?
Som man til syvende og sist pælmer inn til innsamlinga til neste loppemarked og aldri tenker mer på enn muligens “det var den gang”.
Så lenge det finnes bitterhet eller hat.
Så lenge det finnes uoppgjorte ting…
Har man en forbindelse. Uansett form.
Tror det er en slags mekanisme?
Et slags spor i hjernen som tankene har sirklet i for lenge?
Om man aldri kan befri seg fra fortidens plager, kan man aldri bli skikkelig fri..?
Eller?
Selvsagt  kan man leve videre med alle sine dårlige erfaringer.
Og selvsagt kan man leve GODT selv med vemmelige minner.
Man må bare ikke la dem styre ens valg i livet.
Men hvem kan i sannhet befri seg fra tidligere erfaringer og være nærmest som et barn igjen?
Finne en optimisme og en livsglede som ofte er avgjørende for å våge å ta sjansen på nytt?
Kan man noensinne få full tillit til nye mennesker som man møter uten å la sin mørke, triste eller desillusjonerte fortid ta overhånd?
Noen ganger er likegyldighet bare et gode.
Likegyldighet for det som har vært vondt.
Men å slippe taket i smerten kan være like vondt som å slippe taket i kjærlighet. Man venner seg til smerten.Den blir en slags ondskapsfull venn som stadig hvisker en i øret ; Ikke glem.

Bokstaverotikk.
Et nytt » behov»..?
Internett har gitt oss et erotisk univers som ingen av våre forfedre/mødre kunne drømme om engang!
Boktaverotikk er et fenomen som for det meste utspiller seg på nett.
Nå snakker jeg ikke om å lese erotiske noveller eller andre litterære tekster om “da Frida var på Ibiza“.
Neida.
Dette fenomen utspiller seg i chatterom eller på private mailer. Her og nå. På alle andre nettsteder.
Everywhere.  Og HVOR er sjarmen?
Jeg finner utveksling av bokstaver sammensatt til dirty talk både trettende og uinspirerende. Muligens har jeg sett det for meget…? Men ærlig betalt; Det er jo bare kjedelig?
Og hvor pokker er erotikken i en SKJERM?
Jaja. Vi snakker om en rase (mennesket) som bruker opptil 60% (kanskje mer) av sin totale tid på internett til å surfe porno,… Men det er jo bare bilder..?
Og man kan minsann få et løft for både fantasi og inspirasjon, men hvordan er det, da..?
Skal man basere sitt sexliv utelukkende på det visuelle?
Hvor er den fysiske nærhet og nytelse?
Og såkalt camsex..
Er det bare for kikkere eller ekshibisjonister?
Jepp. Jeg synes det.
For egen del finner jeg det bare som et eneste langt gjesp å sitte å se en eller annen person tafse på seg selv.
Ok. Det har sin sjarm.. Hehe.
MEN.. Onani driver man stort sett på med alene, uansett. Om du har en annen person som sitter halvveis på andre siden av landet eller jordkloden for den delen, å stirre på imens… Hva gir det en av kroppskontakt, menneskelig varme og det JEG kaller erotikk?
I ytterst få tilfeller har dette en hensikt.
Og det er når man faktisk har en ekte relasjon i “bunnen” for utveksling av dirty bokstavtalk, camsex, og sms-sex.
Er det kjæresten/mannen/kona/elsker/innen, så kan det være max. Med fremmede på internett..
Så er det bare med beklagelse å melde;
Et middel for å framkalle frustrasjon.

Noen av oss presterte å bli inderlig skuffet etterhvert som vi vokste opp og måtte innse at det ikke var mulig å fiske havfruer eller drauger allikevel. Andre vokste ganske enkelt opp, kanskje?
Mer godmodig og aksepterende fornuftig? Dette er noe jeg innbilder meg, i alle fall.
Men noen, deriblant jeg, gikk videre med skuffelsen som en slags vemmelig, uønsket voksenrynke i våre mentale panner.
Og jeg lette ennå.
Kunne det være en liten, ond nisse på onkels låve allikevel?
Synes jeg hørte at det taslet i gresset. Håret reiste seg i nakken av skrekk!
Og hvem kunne garantere at det faktisk ikke lå en drage i dyp 1000-årig søvn inne i den mørkeste hulen der oppe i fjellveggen? Muligens ble den akkurat nå langsomt og ubønnhørlig fortært av onde blodsugende vampyrflaggermus. Stakkars dragen!!

Jeg hadde hest da jeg var yngre.
Ikke fordi jeg spesielt ønsket meg en hest.
Jeg var kattefantast, nemlig.
Men hesten min kunne springe ved siden av bilen, mente jeg.
Jeg brukte å følge den med øynene når den måtte unngå en hindring.
Løpe over en bakketopp.
Forsvant delvis mellom tett skog. Hoppet over gjerder, enorme steinblokker og galopperte utrettelig over tørre sletter mens støvskyen virvlet bak den som en massiv vegg.
Vel. Jeg elsket hesten min.
Den kortet ned tiden på bilturene.
Den fikk meg til å følge med på landskapet omkring, og jeg fortapte meg ofte helt i studiene av manens flagring.
Og noen ganger hendte det at hesten min sprang mye fortere enn bilen.
Da kunne jeg se den stå å vente tålmodig bak en sving.
Jeg husker at hesten min for det meste var sølvfarget.
Men en periode var den også brun med svart man.
Jeg tror også den en stund var flekkete i mange farger.
Som en slik mustang som indianere er så begeistret for.

Dette var bare en av de skapningene jeg hadde som barn.
Jeg hadde også en minidrage. (forsvarlig reddet under en landtur da den ble angrepet av vemmelige kjempemaur)Katt.Hund. Salamander.
Skumle fisker i doskåla. Men de kunne forvirres ved å legge dopapir i skåla eller man kunne rett og slett skylle dem vekk FØR man satte seg.
Så ble man ikke ble bitt i rumpa av de sylskarpe tennene deres.

Uansett. Jeg var vel ett overfantasifullt barn.
Men jeg snakket aldri om det.
Jeg hadde en indre verden som var mye mer interessant enn den ytre noensinne ville klare å bli.
Mulig det er dette jeg ennå har litt vansker med som voksen.
Å virkelig gi opp håpet.
Det finnes ikke magi.
Det eneste stedet magi eksisterer er i fantastiske bøker.
På film. Og i hodet mitt.
Og kanskje har alle hatt det slik på ett eller annet tidspunkt.
Man vet så inderlig vel,.. men kan liksom ikke la være å snu seg enda en gang og kikke over skulderen og håpe at man får ett glimt av alven som danser i tåka en stille sommernatt.

Jess! Det er meg!
Bare det at jeg istedet for å kunne gå uskadd igjennom en atomspregning, fly, løfte hus eller teleportere, har en mye mer spesiell kraft. Jeg har selektiv hukommelse!
Denne evnen var absolutt ikke medfødt, men via intensiv trening, erfaring og ikke minst; min fantastisk velutviklede hjernekapasitet, har jeg nå lært meg å GLEMME. Med vitende og vilje! Og jeg kan faktisk kontrollere denne evne i misunnelsesverdig grad. Da jeg, som alle andre beboere på denne lille planeten lokalisert i spiralgalaksen Melkeveien, har opplevd traumatiske følelsesmessig dyptgripende ting, fant jeg ut at det aller beste er å ikke benytte unødvendig tid på å gjenoppleve disse gang på gang. Hvor i alle dager havner man om man skal sitte å straffe seg selv i all evighet for eksempel?
Ikke ett sted man ønsker å være, iallefall.

Hittil har denne superevnen bare fungert på saker som ligger langt bak i tid. Så nå vurderer jeg seriøst å videreutvikle denne utrolige evne til å kunne drite meg seriøst ut den ene dagen, for å siden kunne stå som ett spørsmålstegn dagen etter om noen konfronterer meg med det.
«Hæ?? Jeg aaaner ikke hva du snakker om, jeg». Mens min åndelige glorie skinner nypusset og ubesudlet over mitt hode. Og så praktisk når noen til og med begynner å snakke om hva jeg har gjort for flere år siden! Jeg kan rett og slett late som om jeg ikke kjenner dem! For deres eget og mitt beste, selvsagt.
Tenk.. Da slipper jeg alt som heter å ta ansvar for egne handlinger!! Og atter andre behøver ikke bekymre seg en dag over hva de har gjort mot meg heller! Det er en vinn-vinn-situasjon! Bort med alt som heter anger, bitterhet, kjærlighetssorg,dårlig samvittighet, elendig selvbilde, vonde minner og selvransakelser.

Hvilken lettelse! Jeg slipper å tenke på fortiden og kan bare surfe videre på gledens bølger mens jeg smiler og nyter min selvvalgte amnesia.

Jeg lurer på om ikke dette kan være den ultimate nøkkel til evig lykke?