Wakka

Som verdig, ansvarsbevisst storfamiliefar var han en mektig og stolt skapning.
Hans plikter ble alltid påpasselig oppfylt, og verden var totalt i vater.
Han tenkte sjelden på verden utenfor sin egen.
Den var diger, ubegripelig og full av skremmende, ukjente farer.
Det var nok med den konstante trusselen fra Bondens øks og kjøttgryter, og han tenkte at han hadde funnet sin velordnede plass, uansett hvor forutbestemt den var.

Men en dag, som på morgenen hadde virket like rutinepreget som alle andre dager, kom en jeger.
Hun hadde kommet svært nær buret. Så stille og forsiktig at han ikke hadde sett henne før han plutselig snudde seg og stirret rett inn i hennes glødende øyne gjennom ståltrådens filigran.
Hun snerret lavt og nesten ertende da hun merket hans skrekk.
Hypnotisert av rovdyret, ble han stående som frosset.
Ikke en fjær rørte seg og han våget ikke engang å trekke pusten.

Hun dro tilfreds på smilet..

“Du er klar over at du ville vært mellom tennene mine nå, om ikke eieren din hadde buret deg inne på så forsvarlig vis”..?
En rosa tunge gled over de omtalte sylskarpe tennene hennes, og siklet i munnvikene rant som små bekker.
“Men det kommer en natt”… “Hvor jeg finner svakheten i forsvarsverkene til flokken din” ..
“Og du”… fortsatte Hun med en mørk latter.. ”Vil være den jeg tar først”.

“Kyllingene dine er små og lekre. Men mer enn en munnfull er de heller ikke.
Konene dine er,…. vel.. Hønsehjerner.
Jeg har ikke tro på at kjøttet deres kan være annet enn tørt.
Men du ser nærende ut.
Jeg foretrekker de feteste.
Kroppen min trenger skikkelig mat!”
Hennes magre skikkelse signaliserte sult på alle tenkelige vis og øynene lå dypt og brennende inne i kraniet.

Hun representerte hans verste mareritt, men da han blunkende og nærmest hikkende av skrekk forsøkte å ta seg sammen og LØPE inn i skjul for det forferdelige blikket, merket han en endring  i hjerterytmen som  fødtes  fra noe helt annet enn frykt. Noe ukjent..
Han tok seg prøvende sammen og sa kjekt  med klukkende røst “Vi er ikke redd deg, onde rovdyr. Bonden tar vare på sine kjære. Ser du ikke burets sterke ståltråder? Her kommer du aldri inn!”

Da lo hun høyt. Skurrende og forførisk.
“Ja, lille godbit. Bonden skal vel også ha mat.
Han unner ingen andre skapninger å få fråtse i lekkert, mørt kjøtt.
Minst av alt en sultende sjel som meg”.
Hun sukket og øyenlokkende gled en stund ned og skjulte de vakre øynene med sitt dødsbudskap.
“Men han glemmer at vi ikke er som mennesker. Vi er skapt for frihet. For å jakte og bli jaktet på.”

“Intet bur kan endre denne sannhet”.

Så var hun borte.

Men ordene og de skimrende øynene hadde vekket noe inne i han.
Noe svært mørkt. Noe dragende og skrekkinngytende som han ikke helt ville vedkjenne seg.
Frihet.. Løpe rundt i naturen med døden luskende bak hvert tre.
Å bli spist av denne rovdemonen.
Eller kanskje berge livet for å kunne bli jaktet enda en natt.

Flere uker gikk. Månen var full, og han hadde ikke sett henne på mange netter.
Hadde hun reist?
Kanskje nye, mer lovende jaktmarker hadde lokket hennes sinn og hunger vekk fra han?
Han følte seg lettet. Men samtidig dypt og uforklaring ulykkelig.
Han hakket litt i bakken. Familien  hans sov, og han følte seg ensom i både tanker og opplevelse.
Burdøren var forsvarlig låst med kjetting og hengelås. Og forunderlig nok hadde han talt bare 14 koner i stedet for de 16 han visste at han hadde hatt i går.
En duft av brente fjær kunne anes i høstnatten, og jegerens ord kom til han som ett ekko fra det han visste i sitt innerste underbevisste” Bonden.. Unner ingen annen å fråtse i lekkert, mørt kjøtt”..
“jage og bli jaget”…. jage, jaget..

Han begynte planløst å gå omkring ved gjerdet. Fram og tilbake.
En ørliten rift kunne synes i det nordligste hjørnet, og han satte straks kursen dit.
Prøvende stakk han hodet ut..
Da de spisse trådene rispet han mot huden, kjente han ett snev av virkelig panikk!
Tenk om han ble spiddet her og endte sitt liv mens han langsomt og pinefullt blødde i hjel?
Baksende kjempet han seg centimeter for centimeter igjennom denne livsfarlige passasjen.
Pulsen økte og økte.
Men overraskende snart var han løs. Noen fjær fattigere men desto rikere på selvtillit.

Med hivende pust stod han en stund aldeles stille og lyttet engstelig inn i månenatten.
Stillhet. Noen få sukk idet vinden strøk tretoppene og forsvant videre på sin ferd.

Han trippet innover i skogen. Drevet av sin usunne men uimotståelige nyskjerrighet.
Men behovet for en hvil etter den baksende anstrengelsen ved gjerdet meldte seg ganske snart.
Han utstøtte noen små, klikkende lyder, mens han lette etter ett sted han kunne vagle seg for natten.
En lav gren bød han ro, og bak de lukkede øynene svømte drømmene om frihet sammen med lange, spisse rovdyrtenner i ett rødt hav.

Halveis våken kjente han at han frøs. Som en skygge av mektig dom, følte han at et mørke gled over han.
Han krøp sammen. Ett slør av skyer gjorde skogen dunkel og stadig mer skremmende.
Han angret. Angret!! Et lite hikst av fortvilelse og ren angst lød fra den brave helt.
Som om hun kunne lukte hans angst, hørte han med ett en hes og selvsikker latter et sted der mørket var tettest.

“Du kom, du kom”, nesten sang hun.
Like tilfreds som om hun allerede hadde fortært sitt bytte med fjør og føtter.
“Jeg tar aldri feil. Nå skal vi løpe”.
En forferdelig, lykksalig skrekk fosset som en vårflom inn i hans sjel.
Han fikserte blikket mot de lysende øynene.
Lydløse poter brakte henne stadig nærmere.
“Jeg kan garantere at du aldri mer skal i bur” hvisket hun, før hun krummet ryggen til sprang.

Drømmemannen min eksisterer ikke.
Han er selvsagt et fiktivt vesen som utelukkende befinner seg i min fantasi.
Men om jeg kunne forlange. Om jeg kunne fritt bestemme hvilke egenskaper det mennesket jeg skulle dele livet med skulle ha:
Min idealpartner har noe så sjeldent som respekt for mennesker.
Han skaper ikke idiotiske situasjoner for å få sin egenverdi bekreftet.
Men han respekterer også seg selv.
Sine følelser og sine meninger.
Og han handler ut fra indre overbevisning og hjertets stemme, ikke frykt eller andres påvirkning.
Min idealpartner kan argumentere.
Han kan ha en diskusjon uten å bli hysterisk eller ty til usakligheter.
Han har sterke meninger.
Men han kan også innrømme at han tar feil.
Min drømmemann hjelper meg å la være å tenke for mye og bekymre meg slik jeg har en evig tendens til.
Han distraherer meg om jeg faller ned i depresjoner. Men lar meg også få tid for meg selv.
Han er oppmerksom. Omtenksom. Uten å bli klengete.
Oppmuntrende. Optimistisk. Eventyrsulten. Beskyttende.Romantisk. Selvstendig tenkende og reflektert.

Og det er person jeg kan snakke om ALT med( klisjé, men like fullt.. Hvor mange kan man prate om ALT med, egentlig..?)

Av mer verdslige egenskaper..
Han skal ikke ha rusproblem. All form for vold er fullstendig uakseptabelt.
Han må være i stand til å takle mine barn fullt ut.
Kjærlig men samtidig sette grenser.
Penger brukes til å gjøre livet spennende, ikke for å kjøpe meningsløse statusgjenstander.
Hans seksuelle legning er kompatibel med min. Og han elsker meg. For den jeg er. Ikke hva han skulle ønske at jeg var.

Og han må selvsagt være en maori fra New Zealand.
Slik at vi kan vi dra på besøk til hjemlandet hans og lete etter SAFIRER!!

At jeg ikke kan få eksakt det jeg vil akkurat i det øyeblikk jeg vil ha det?
Det er vanvittig!
Jeg er jo en prinsesse og krever faktisk verden på ett sølvfat. Det skulle bare mangle, OMG, lissom.
Dette burde jo være innlysende for enhver tulling??
Ja, altså.. alle misunnelige tapere og mislykkede  Wakka-wannabees;
Det nytter ikke, ass.
Jeg er senter av universet og det er lissom atte bare å venne seg til det!
Jeg fatter ikke at den ennå finnes tullinger som ikke vet at jeg skal bæres på hendene? Jeg mener, altså.. Er de hjernedøde, minus i iq eller har de bare ett problem med atte jeg er så populær???
Jeg er jo ubeskrivelig vakker? Jeg har alle de rette klærne, lissom og sminker meg med in-produkter sånn som ..den blå der.
Husker ikke helt navnet, men den er altså SKIKKELIG bra, da!! Framhever øynene mine og så gir det meg seff den rette looken!
Jeg er så  utrolig fresh og ikke minst vant til at alle snur seg når jeg går forbi. Sånn er hverdagen min, så det er bare å si til alle de sjalu vesnene med mindreverdighetskomplekser som disser meg atte; Get a life, lissom!

Ja åsså lurer jeg på om ikke vi i denne steinrøysa langt oppe ved NORDPOLEN, lissom, skal gjøre noe bra med denne damedagen?
Jeg mener Hallo! Her går vi i tog og masse teite bitcher skriker at de vil ha mer penger, lissom? Hei, sier jeg bare; atte det får jeg av pappa!
Men ofcourse, de er jo ikke prinsesser, seff. De er bare stygge, fæle mislykkede sånne strømpedamer som aldri blir fornøyd. Jeg synes vi skal ha det som i russland. Dritkult, ass! De feirer damedagen slik man burde gjort; der kårer de nemlig den vakreste dama. Bare se her!
Og da får alle damer konfekt og blomster og sånn hos alle mennene!
Jeg synes vi åsså skal ha det sånn som de har det i Russland, da. Tenk om vi damer endelig kunne få være oss selv, lissom. Men herregud. Det er jo så mange burugler her i landet, så man får vel bare pakke sakene sine og FLYTTE. En prinsesse kan ikke være seg selv uten at det dukker opp en diger HAUG med sjalu kjærringer. Nei, drit i dem, ass.
Jeg gidder ikke bry meg.
Det viktigste som har hendt i dag for meg er at jeg endelig skal få flere speil.
Pappa har lovet å sette dem opp i gangen også, så jeg slipper å springe på badet hver gang jeg skal sjekke sminken eller klærne. Men det skulle lissom bare mangle! Jeg er da prinsesse, seff. Og mamma har vært ute på shopping og kjøpt meg 6 nye jeans. De er småkule, men jeg tror nok jeg behøver i alle fall 3 til. Vi skal jo dra på weekentur til London neste helg, så da må jeg jo se kul ut. Det er prinsesseplikten min, dah!

Barbara har ett hektisk liv.
Hun deltar over alt.
Hun vasker hos gamle mennesker som ikke makter å gjøre det selv.
Handler inn mat til dem og tar en prat når ingen andre har tid.
Hun stiller opp og arrangerer kirkekaffe,steker vafler, ordner med basarer og er med hver søndag og synger Herrens pris.
Hun tar seg av de stakkars alkoholiserte vesnene nede på kafèen.
Hun er alltid der om noen er i nød.
Om noen sliter med livet sitt eller behøver en engasjert tilhører å lufte sine kvaler for.
Hun samler inn klær til alskens loppemarkeder.
Hun sliter seg ut ved på å alltid være TIL STEDE og HJELPE alle som trenger en utstrakt hånd.
Det eneste man kan ha å utsette på Barbara, er at hun kanskje ikke alltid er så lett å ha med å gjøre, men personlig synes jeg ikke det.
Onde tunger vil ha det til at hun er nærmest umulig?
Umenneskelig misunnelige vesner hvisker seg imellom at hun er bent fram geskjeftig og stikker nesen sin inn i andres saker uten å være bedt eller invitert.
Men Barbara har jo et eget instinkt for slike ting!
Hun føler jo på seg hvem som trenger ett medfølende klapp på skulderen.
Hun ser det i de slitne blikkene deres.
Hun føler det innerst inne i sitt gullkantede, varmt bankende hjerte!
For Barbara er absolutt ikke påtrengende, å nei!
Hvordan kan man finne på å si noe så stygt om ett slikt rent sinn?
Og at hun noen ganger slumper til å slippe ett sannhetskorn om Yngvar til hans erkefiende Ulrik..?
Bagateller. Hun mener jo intet vondt med det, den kjære damen.
Hun var innom hos Agnes forresten. I forrige uke.
Du vet hun som sliter med gikt og akkurat har blitt operert for lårhalsbrudd.
Den prektige Barbara hadde inderlig beklaget for Agnes hvor synd det var at Tulla, Agnes` barnebarn hadde blitt tiltalt for både narkolanging, underslag og barnemishandling.
Stakkars Agnes hadde tatt det SÅ tungt.
Hun ble lagt inn i forgårs, hørte jeg.. Ja, det er vel hjertet.
Gamle kroken. Ikke så underlig når hun har ett slikt barnebarn..
Eller.. Jeg syntes da virkelig at jeg så Tulla i går?
Sammen med Jonas?
Ja, kan man tenke seg at den kriminelle jentungen(stakkars… hun har vel ikke alltid hatt det så lett med DEN moren..) har kapret selveste prestesønnen?
Ja, da varer det vel ikke lenge før også Jonas havner i narkoelendigheten. Stakkars gutt!

Ja, vet du ikke at det var Barbara som ordnet omplasseringen av hunden til gamle Oskar?
Den stakkars forvirrede mannen som bor ved siden av Barbara i det gamle, nedslitte huset uten gardiner?
Oskar satt og gråt sine modige tårer da de hentet Hulie, men hvordan i all verden skulle han kunne ta seg av en polarhund i hans alder?
Den behøver jo mosjon!
Og husker dere ikke hvordan den brukte å ule ute på trappen hans når det var vår?
Stakkars Oskar.
Men Barbara ordner alt til det beste.
Hun jo stadig på besøk hos Oskar.
Ja, særlig siden det gikk så tilbake med han mentalt.
Han klarer vel knapt å huske hva han heter lengre..
Slik kan det gå.
Og det var jo bra at den hunden forsvant før Oskar ble SÅ skrøpelig.
Kan dere tenke dere hvordan det ville gått om en senil gammel gubbe skulle ta seg av et dyr?
Stakkaren husker ikke engang å ta medisinene sine, sier Barbara. Ikke så underlig at han bare blir verre.

Det er så forferdelig SYND i dem som sliter.. Det sier alltid Barbara.
Og hun tar alle inn til sitt hjerte uansett hvor uverdige de måtte være.
Hun er så fin, Barbara..
En engel som har blitt satt ned i denne jammerdal for å ta vare på de fortapte.
Og hennes øyne er alltid fylt av medynk, deltagelse og GODhet.
Og her om dagen kom hun og fortalte meg at hun håpet jeg ikke hadde det for vondt siden mannen min var utro mot meg jevnlig med lille frøken Jensen.
Jeg fikk sjokk, kan man jo tenke seg! Det hadde jeg virkelig aldri TRODD om min kjære Julius.
Men jeg konfronterte han med fakta allerde i går morges.
Jeg gråt og gråt og mannen min tordnet, ropte og tårene rant mens han bedyret sin uskyld.
Han var så fortvilet!
Og mellom de såre hulkene undret han på hvordan jeg kunne tro at han var utro etter 15 lykkelige år?
Men jeg skrek til han at Barbara hadde observert dem i tett omfavnelse bak Johansens butikk.
Han falt liksom sammen da, Julius..
Og ryggen var så lut da han  snudde seg og sa at han ga opp å forsøke å kjempe lengre.
Det var så vondt…

Men Barbara har lovet å komme på besøk til meg med sine hjemmelagede havrekaker.
Da kan jeg kanskje få litt trøst og en prat med dette vandrende mirakelmennesket som har viet livet sitt til å hjelpe alle oss uverdige skapninger.
Men jeg savner mannen min.. Han forsvant i går kveld.
Jeg er så bekymret!
Lurer på hvor han har tatt veien…?

Ja, det er bare å (jublende) innse det.

Det heter ikke science fiction lengre. Det heter fremtiden.

Etter å ha (for)lest meg på siste utgave av illustrert vitenskap, innser jeg at jada; alt er mulig.

Bare man klarer å tenke ut teknologien og midlene til å gjennomføre det.

Funn av en planet, som de kaller Zarmina, hvor de nærmest garanterer liv på ett eller annet nivå, visualiserer ett univers myldrende med andre levende skapninger enn de som befinner seg på Jorden. Og jeg, som tidvis vil karakteriserer meg selv som hobbymisantrop, kjenner ett stikk av Lykke. Spenning!  Jeg håper inderlig at jeg ikke rekker å dø før teknologien revlusjoneres av en eller annen reiseform som gjør det mulig å ta seg til slike planeter. Men neppe. Det tar altfor mange år. Verdens Herrer og Fruer har nok med å bevilge penger til våpen for å ta livet av hverandre. Romforskning er nedprioritert. Er ikke så mye penger ute i Kosmos.. Men kanskje om vi finner noen å krige med der. På en annen planet.. DA vil det bli intressant. Muligens.

Eller de finner ett stoff slik som på månen; helium 3 som etter hva jeg har oppfattet kan generere uante mengder energi ved å brenne stoffet i fusjonskraftverk. (Mer i denne artikkelen) Da blir det antagelig bevilget mer kronasjer til bygging av nye fartøy som kan reise lengre, fortere og utenfor den grenser vi har nå.

En reise til mars med det eksempelvis NASA disponerer av teknologi, ville gi en reisetid på ca 8 mnd. Èn vei.

Det er …lang tid.

Veien videre for romfart er atomdrevne ione- og plasmaraketter.

Den tidligere astronauten Franklin Chang-Diaz eier ett selskap som har konstruert en motor ved navn VASMIR som ville bringe reisetiden til  mars ned i 39 dager, så håpet er gyllent!

Med denne farten på utvikling, er det muligens ikke mange 100 årene igjen før man kan fantasere om å reise ut av solsystemet vårt.

Hm. For en gangs skyld setter jeg min lit til reinkarnasjon og håper jeg blir gjenfødt for siden utdanne meg til kosmo/astronaut! Slipp meg ut i det store beinkalde mørket og la meg få se Andre Steder.

Jeg har i mange år på halvveis spøk uttalt at jeg er en alien. En som er hjelpeløst strandet på Tellus fordi jeg sannsyneligvis ble forlatt her av fortvilte foreldre som rømte fra en eller annen konflikt med en skummel OverLord.

Whatever.

Hadde jeg kunnet, ville jeg gjøre om hele min tilværelse og bli en romfarende oppdager!

Jaja. Er lov å DRØMME, iallefall.

Da snakker man i sannhet om The Final Frontier! 🙂