Svart syke
Det er slutt mellom deg og din kjære.
Du gråter og fortviler.
Du sørger og synes oppriktig og fortvilet synd i deg selv.
Kanskje er det egentlig en lettelse? Kanskje kranglet dere mer enn dere elsket.
Kanskje var det ikke lengre så hett og brennende.
Kanskje var det du selv som sviktet. Muligens var det en hel mengde saker som rett og slett ikke fungerte godt nok til å kunne opprettholde forholdet.
Uansett. De aller fleste som fungerer emosjonelt, får en sorgreaksjon på brutte kjærlighetsforhold.
For de fleste av oss ligger det mye tid, engasjement, følelser og alle mulige slags investeringer i ett kjærlighetsforhold.
Drømmer, håp..
Så faller bomben. En dag.
Kanskje er det ett år senere.
Kanskje er det dagen etter?
Muligens finner du ut at dette har vart en stund mens dere var sammen.
Uten din viten.
Eller det er 3 år etter. Fler?
Iallefall får du en dag presentert faktum:
Din eks har en ny kjæreste.
Blir du sjokkert? Glad? Lei deg?
Frustert?
Lettet, kanskje?
Rasende sjalu??
Bittert sinne fordi man føler seg totalt avvist og sviktet.
I så fall finnes det en hel del mennesker som får for seg at eksens nye kjæreste er fienden. Slangen i et Paradis som muligens aldri har eksistert uansett.
Eller det er eksakt slik det henger sammen?
Din kjære har ganske enkelt forlatt deg for en annen.
Noen vil ta ut sitt sinne, sorg og frustrasjon ved å ringe ned, oppsøke eller på annet vis søke å konfrontere personen som har entret ens tidligere kjærestes liv.
Hvorfor gjør de det?
Ønsker de å bevise sitt fortsatte engasjement i sin eks?
Ønsker de å skremme vekk den nye?
Vil de overbevise seg selv, den nye personen eller sin eks om at det egentlig er den forlatte som er verdt å elske?
Jeg skjønner det faktisk ikke.
Skal eksen føle seg smigret? Skal eksen føle seg presset? Forvirret? Skal den nye føle seg tvunget/ forpliktet til å trekke seg? Skal den nye bli skremt av tanken på en ekskjæreste som aldri vil gi slipp?
jeg tror jo, siden jeg er overbevist idealist på dette området, at man ikke herjer med folk kun fordi det er «gøy».
Forelsker man seg, så gjør man det. Helt enkelt. Eventuelt helt komplisert.
Blir man avvist av den man elsket, eller mente man elsket, så blir man jo ikke dumpet bare fordi den andre hadde en dårlig dag, kjedet seg eller følte at h*n behøvde adspredelse? Og jeg vil tro det er ytterst få mennesker (mulig jeg tror for godt om folk, men, men..) som faktisk finner seg ny kjæreste utelukkende for å gjøre eksen sjalu.I det miste ikke individer som har tangert de mentale tenårene, for å si det sånn.
Uansett nytter det jo fint lite å kaste seg over en (oftest) totalt uskyldig tredjepart.
Nå skal de jo sies at man kan gjøre mye merkelig og stygt når man blir forbanna, føler seg sviktet, bedratt eller rett og slett dumpa.
Raseri er ingen letthåndterlig følelse.
Men er det ett slags carte blanche til å oppføre seg totalt hodesløs og slippe alle sine indre demoner fri?
Jeg mener nei og atter NEI.Det kunne aldri falle meg inn å oppsøke eksens nye kjæreste.
Hva skulle grunnen være?Hvorfor i alle dager skulle jeg i det hele tatt TRO at det skulle ha noen slags effekt for egen del?Annet enn å framstille meg selv som den komplette tulling og for all verden vise meg som en desperat og patetisk person?
Jeg hadde foraktet meg selv. Dypt.
Men meg om det, antagelig..
august 24th, 2010 at 19:54
I see, Virr:-)
august 24th, 2010 at 18:19
Mine damer blir behandlet helt fantastisk.Jeg gjør dem helt unikt, desutten har jeg en læremester i damebehandling:)). At jeg relaterte dame snakk til din blogg er min feil. Du skjønner ,, damer er min store interesse.
august 22nd, 2010 at 23:48
Jeg kjenner ikke dine ekser, Virre.
Så jeg kan ikke uttale meg.
Og så kommer det kanskje an på hvordan du behandler disse damer?
Disse tingene kan vel stort sett bare du selv og de kvinner du snakker om, vite med sikkerhet.
Men hvordan relaterer du dine dameproblemer til dette innlegget?
august 22nd, 2010 at 22:47
hvorfor ignorer mine xer meg på facebook??? og kvinner som jeg tidligere hadde en relasjon med??
august 22nd, 2010 at 18:53
Oida! Da kan jeg gå ut ifra at du snakker av erfaring, Miss?
😀
Med bilen, altså. Men en bil er jo tross alt, (selv om DU elsket den høyt) en død ting.
Blabla:-D Neida. Mener ikke å flisespikke. Men her legger du jo fram på en logisk måte hvorfor en kan snuble inn i hevngjerrighetens lumske grøft.
Konklusjonen blir vel stort sett; Har ikke JEG det bra, skal faen ikke du heller ha det.
Det tanken kan jeg forstå. Selv om jeg ikke kunne ha levd ut en slik tanke. Den er altfor destruktiv og ville neppe ha gitt meg noen form for hverken lykke eller tilfredshet.
Men tusen TAKK for din kommentar, Miss:-)
august 22nd, 2010 at 18:20
Spørsmålet ditt er mangefasettert. Var lenge inneforstått med hva du mente, men ble forvirret av kommentarene. Men NÅ tror jeg at jeg forstår:D. Exen’s nye partner tortureres. Er det det som er spørsmålet? Og hva rettferdiggjør? Og kan en selv komme dit? Hm. Man må vel innse at i et partnerforhold er det to mennesker som «eier» hverandre. «Han er typen min», «Hun er dama mi» og lignende uttalelser er jo vanlig. Basalt sett er vi mennesker slik at om vi engang har eiet noe, så vil det alltid på en eller annen måte være vårt. For mange år siden solgte jeg min elskede gamle bil, en rosa Toyota Corolla. Jeg omtaler den fortsatt, som du selv ser, som MIN bil. Underlig? Ja det er det, men jeg klarer ikke å si: «Den bilen som jeg en gang eide».. Kanskje bilens nye eier er snill med bilen (det tror jeg faktisk hun er:D), så vil hun aldri behandle den slik jeg gjorde! Ikke dermed sagt at jeg gjorde det så ufattelig bra, men bestemt annerledes! Jeg tenker meg at det er litt i samme gata med kjærester, man vil bare fortsatt ha noe å si angående noe(n) man engang hadde et eierforhold til! Og det er klart, om man er våken, så er man selvfølgelig forsiktig å ikke går i sosiopatfella, og blir en stalker! Dette kan sikkert unngås om man selv har ny kjæreste… Da tror jeg problemet er mindre;) Om du nå likevel havner der og blir en dritt…, så vil du sikkert føle deg GLAD for å ha ødelagt for exn! Dette påstår jeg fordi, om h_n har såret deg, så er det naturlig å ville såre tilbake. I noen tilfeller er det kanskje med baktanken om at man selv skal kunne trøste vedkommende(exn)… Dessuten vil man kunne si overfor seg selv og andre, at h_n ikke var den rette og dermed LAGE seg ren samvittighet.. Nye kjærester skal skremmes bort, helt til man selv har funnet lykken, da er det greit at også exn gjør det… Innmari, men kanskje tilfelle. Hvem i f..n vet!
august 22nd, 2010 at 13:42
Minne eksen på en avtale..
Nå er vi tilbake i sfæren som omhandler plikt, med andre ord.
Ergo kan jeg konkludere med at den «bittelille» følelsen som du snakker om, kan sammenlignes med en forretningsavtale.
Men: Det jeg var ute etter..på ett vis, var om det fantes noe som faktisk kunne rettferdiggjøre/forklare oppførsel som beskrevet i innlegget.
Fordi jeg oppriktig undrer på om man selv kan havne «der» under de rette forholdene!
Og hva de forholdene eventuelt må være. Skjønner?
august 22nd, 2010 at 11:42
og plage er ikke ok,,,men og minne xen på den avtalen som var der er oxo ok..
august 21st, 2010 at 22:39
det handler om den følelsen, som 2 personer kan skape:)) den bitte lille følelsen som bare er fantastisk,,når man er 20 handler det om sex:))
august 21st, 2010 at 22:43
Så: Om man har den «bittelille» følelsen, er det ok å bli hevngjerrig og ondskapsfull om ens kjære faller for en annen?
Eller det blir slutt av andre grunner, for den saks skyld.
Men man har det virkelig BRA sammen, vil jo hele problematikken jeg framstiller i innlegget være fullstendig uaktuell, dessuten. Da ville ikke forholdet tatt slutt i det hele tatt.
Jeg skriver her om tilfeller hvor forhold har tatt slutt.
august 21st, 2010 at 22:16
Til din kommentar kl 22:10, Virre.
Ja! Det er den reaksjonen som ville vært naturlig for de fleste ved ett brudd.
Eller noe annet. Vært alene. Startet med noe helt annet. Gått videre i livet.
Iallefall ikke latt hevngjerrighet og sjalu destruktivitet ta overhånd.
august 21st, 2010 at 22:10
jeg vil selvfølgelig ikke krype etter ei,,jeg vil ordne meg noe bedre bare:))
august 21st, 2010 at 22:02
jeg leste hva du skrev,,, men det dere gjør er og naturlig gjøre brudd og mange partnere,,vent til den rette dukker opp…
august 21st, 2010 at 22:11
Og hvordan er den rette og hvordan kan man avgjøre det, O store Virre orakel?
Og snakker jeg her om å ha mange partnere? Har jeg med ett eneste ord nevnt at dette handler om noen spesifikke, navngitte mennesker?
Nei. Selv innrømmer jeg i kommentarrekka at jeg ikke har vært sammen med noen jeg har vært sykelig avhengig av.
Men det indikerer på intet vis at jeg har hatt mange partnere.
Heller ikke at jeg har valgt «feil».
Du må kutte ut å tillegge innlegget mitt 10000 andre ting enn det det faktisk handler om, Virre.
august 21st, 2010 at 20:51
Ja men det er deg, tror de bedrar seg selv så mye at de rett å slett klarer å vri trill rundt på ting så de klarer å rettferdiggjøre alle sine handlinger.
august 21st, 2010 at 22:13
Selvbedrag er muligens løsningen på lykke, Annlaug?
😀 Mulig jeg har misforstått og feilvurdert verdien ved å være ærlig.
Begynner å tro det selv, iallefall:-p
august 21st, 2010 at 20:00
Men jeg kan ikke annet enn tro at det må føles uendelig fattig etterpå? Selv om man mot all formodning lykkes og får ødelagt eksens nye forhold?
Har man det godt med seg selv etterpå?
:-/
Jeg ville følt meg bedriten, iallefall.
Jævlig bedriten.
august 21st, 2010 at 19:56
Eller at man ikke vet bedre, noen er så blanke på enkelte sider av et forhold at de tror det skal være som den såpeoperaen de ser på… drama hele veien.
august 21st, 2010 at 19:38
Altså; Hensikten er å føle seg bedre ved å fucke opp det nye forholdet til eksen?
Jeg kan se den.. Og garantert ligger vel en stor del av drivkraften for utålelig oppførsel bak ett slikt ønske.
Selv om mitt valg i en slik situasjon ville være helt annerledes.
Totalt annerledes, faktisk.
🙂 Men det fordrer kanskje at man er hevngjerrig av natur?
august 21st, 2010 at 19:05
Tror hensikten er å føle seg bedre, men bedrar seg selv med å tro at det er den «andre» som har skyld i alt….
august 21st, 2010 at 19:03
Har ikke opplevd slikt, men kan se at det ikke er greit å bare bli forlatt for noen andre. Men en ting jeg ikke skjønner er de som nedverdiger seg så mye at de krabber etter…
august 21st, 2010 at 17:42
….
Virre. Jeg skriver om ekser som *klikker* etter ett brudd og plager sin ekskjærestes nye partner. Jeg snakker faktisk ikke om hvorfor noen forelsker seg eller hvorvidt de burde ha dårlig samvittighet for det heller.
Og » evig din»?
Hvor mange lover hverandre slike ting i våre dager? Iallefall de som ikke er gift. Jeg snakker ikke spesifikt om ekteskap heller. Du kan umulig ha det som ett utgangspunkt for dine argumenter?
Om man som menneske ikke er totalavhengig av sin partner, er man da ikke i stand til å elske noen, mener du?
Avhengighet og kjærlighet er IKKE tvillingsøstre.
Du kan elske noen uten å kvele dem med 24/7 mas om oppmerksomhet og 110 % nærhet døgnet rundt.
Og i sammenheng med hele innlegget, kan jeg da tolke dine utsagn som at du synes det er helt på sin plass å bli totalt rabiat sjalu og hysterisk om man blir dumpet?
Får man automatisk frikort til å plage eksen og dennes nye kjæreste?
OG.. Mitt viktigeste spørsmål; Hva er hensikten med den slags trakassering?
DET… er det jeg forsøker å finne svaret på.
august 21st, 2010 at 16:54
jeg er sakelig uenig med resonementet til dere 2. Greit nok med xèr etter bruddet og bla bla osv. Men i kjærlighetens kraft og verdi ligger det en kraft og et løfte om evig din. hva med det løfte? Hvor lenge skal h*n jakte partnere? M
august 20th, 2010 at 22:15
Noen av oss binder vel oss ikke så veldig til andre kanskje? Jeg vet med meg selv, at jeg tror at bindingen er «det» der og da og gjennom forholdet, men etterpå så er det poooff borte likevel…
Personlighetssvakkhet?
august 21st, 2010 at 01:37
Svakhet? Nja… Nå må jeg faktisk tenke meg om litt.
Hm..
Svakhet for meg er ofte synonymt med avhengighet.
Men samtidig får man jo som regel styrke av å eksistere i forskjellige typer av symbioser med andre.
Kjærlighet er en slik en. Men. Samtidig kan kjærligheten føre til svekket dømmekraft.
Ehehh.. Er vel mer regelen enn unntaket, faktisk:-)
Herregud. Balansegang? Ikke for mye av noe, kanskje?:-D
Men jeg vil (selvsagt:-p) ikke kalle mangel på evnen til å bli tungt avhengig av et annet menneske en svakhet. Om man er voldsomt avhengig av en annen person vil man jo bli alvorlig skadeskutt om dette mennesket forsvant av ymse grunner.
Å sitte resten av livet å «making belive», som Dolly synger, kan da aldri bli noe annet enn en ulykkelig tilværelse? JEG ville iallefall vært ulykkelig om jeg var så avhengig at jeg ikke taklet å bli uten ett spesifikt menneske.
Men muligens mangler du (og jeg) ett slags klistre-gen?
🙂
august 20th, 2010 at 20:49
Takk for svar, Lux:-)
Jeg må helt oppriktig innrømme at jeg er seriøst nyskjerrig på ett slikt scenario.
Det forbauser meg og oppfattes kun som sure, ondskapsfulle oppstøt fra den «forlatte».
Og antagelig fordrer jeg logikk av medmennesker som kanskje ikke klarer å se det fra mitt synspunkt i det hele tatt?
Muligens havner de i en slags…Blodtåke?
:-/
Og de siste sannhetens ord du skrev, er bortimot mine eksakte grunntanker for konklusjonen:-D
Pluss nødvendigheten av å beholde verdighet. Stolthet. Selvrespekt og integritet.
Følelsesmessig, nærmest sykelig avhengighet er ikke ett stadie jeg noen gang kan se meg selv havne i. Men hvem vet..?
😀 Har aldri vært der, så kanskje er jeg altfor dømmende og streng.
Som vanlig, kan jeg jo tilføye.
:-p
august 20th, 2010 at 20:07
Jeg tror dette er enkelt. Man vil ikke gi slipp – uansett grunn. Noen tror at eksen er «forvirret», andre finner seg ikke i å bli forlatt (endestykkene av det).
Men at noen, med fornuft og logikk til hjelp, tror at åndssvak oppførsel skal endre ting?? Nei…
Samtidig: Kanskje logikk ike har så mye med det å gjøre, enten man er den ene eller andre enden av det?
Og enig i konklusjonen: Jeg ville aldri forfulgt noen som ikke ville ha meg, hva nå enn grunnen var. Hvorfor, liksom? Det er da nok av folk som vil 😀