Nettherk
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette, for det er ett ganske håpløst tema, og jeg har faktisk skrevet om det tidligere i andre former.
Men jeg begynner å kjenne et reelt behov for å øse ut en ganske stor porsjon ergrelse.
Jeg har bevitnet et vanvittig scenario utspille seg over altfor lang tid, og hele situasjonen er kun bisarr, surrealistisk og fremkaller stort sett bare hoderystende vantro hos meg personlig.
For her finnes ikke seierherrer eller tapere.
Fordi slike tåpelige barnehagekonflikter har en utsøkt evne til å leve sitt eget liv og bli helt hinsidiges all fornuft og den tid det egentlig skulle tatt for å løse det.
Nettkrig er sjukt. Helt utrolig sjukt.
Fremmede mennesker som aldri snakker sammen face to face bedriver ett slags skyggespill med sladder, bakvaskelser og offentlig uthengning av en eller flere spesifikke personer tilhørende samme nettsamfunn.
Og om man er så inderlig dum at man faktisk engasjere seg i saker hvor andre blir hengt ut, bevisst løyet om og beskyldt for alt fra forfølgelse til voldelige overgrep, kan man regne med “a bumpy ride”.
Man blir da umiddelbart regnet som “fiende” og utsatt for eksakt samme taktikk. Mennesker du knapt aner eksisterer, utgir seg for å kjenne deg personlig. Sprer de mest psykotiske historier de bedyrer er “sanne” og mailene hagler imellom i forsøket på å oppklare de ville beskyldningene.
Men man gir snart opp. For de bløffene som distribueres er spredt av mennesker som benytter stort sett all sin tid til å pønske ut faenskap.
Og dine “nye fiender” finner også mye underholdning i å utgi seg for å være deg i alle mulige sammenhenger.
Bloggen som kommunikasjonsform er i disse tilfeller ett instrument for nedrige personangrep, forfølgelser og direkte mobbing.
Underlig nok er ikke dette verken nytt eller ulovlig.
For om man ikke går over “grensa”, men holder seg til halvkvedede viser, oppfordring til andre om å slenge dritten for seg, og stadige hint uten å egentlig si noe konkret graverende, har man sitt på det tørre.
Men hva driver noen til å forfølge andre mennesker på dette viset?
Hevngjerrighet? Ondskap? Sjalusi?
For mye fritid?
Jeg fant en interessant side på nett:
http://www.acs.org.au/nsw/chapters/westsyd/meetings/harassment.htm
Denne siden er skrevet av en mann som har blitt utsatt for både det ene og det andre. I hans tilfelle ble det også forsøkt å undergrave hans troverdighet i forretninger i form av mennesker som utga seg for å være han, hans datter(!) og falske mailer hvor “han“ skulle forsøke å selge forretningshemmeligheter fra andre firma.
Peter Bowditch, som han heter, mener at det viktigste våpen mot disse type nettplager, er åpenhet. Man må dele sin opplevelse med andre. Være åpen og PEKE konkret på hva man blir utsatt for, for at atter andre skal bli oppmerksom på problemet og på sådant vis kan utvise mer kritisk sans både på egne vegne, og i tilfeller hvor andre mennesker offentlig blir omtalt i undergravende og ærekrenkende vendinger.
august 7th, 2010 at 17:50
uenig….dum blogg
august 8th, 2010 at 11:27
Virre.
Om du hadde underbygget din påstand med reelle argumenter, hadde det muligens eksistert en mikroskopisk sjangse for at jeg skulle ta kommentaren din til etterretning.
Slik den står er den bare en subjektiv synsekommentar og jeg kan bare svare; deg om det.
august 2nd, 2010 at 20:50
Jeg kan meget vel forstå ditt standpunkt, Annlaug.
Man blir bare sliten, og føler seg som Don Quijote.
Eller Sancho Panza? Mer den siste, faktisk:-p
Og tusen takk det samme!!:-)
Fine damen og min venn.
august 2nd, 2010 at 20:25
Glemte å si utrolig du er 😉
august 2nd, 2010 at 20:24
Hva kan man gjøre, slette alt man har om seg selv på nettet, gjemme seg eller slå tilbake. Jeg velger å holde kjeft ignorere la de fantasere gidder ikke mer….
august 2nd, 2010 at 19:06
Jeg kan ikke si mer enn: Utrolig enig med deg, Lux.
Det er ikke så mye mer å gjøre.
Og det er den sørgelige sannheten.
Sørgelig fordi det er altfor mange som blir plaget vekk fra offentlige nettarenaer på dette viset.
Som ikke klarer å overse.
august 2nd, 2010 at 18:39
Ja… Om flere var ærlige, så ville det hjulpet. Samtidig: På små nettsteder har folk gjerne valgt sin side og uansett hva som måtte komme fram, så tror de det er løgn eller bakvaskelser.
Det er i alle fall alt for lett å si at man kan holde seg unna, for av og til er det nok at man kjenner/liker en i den ene «leiren» for selv å bli suspekt. Eller kanskje man kommenterer over alt, uten tanke for pågående konflikter, og da er man paria over alt.
Velge sine venner med omhu og ikke stole for mye på dem som kun er nettvenner – det er vel den eneste løsningen jeg har på selve de følelsene man får over å bli angrepet.
Etter det: Om en eller annen idiot på nettet holder på som en maggot, så får man gjøre sitt beste for å overse det. Andre midler har vi ikke.