Je ne regrette rien
Anger.
Hvor mange ganger har man ikke følt DEN kamelen tvinge seg ned ens knusktørre hals?
Jeg avskyr å angre. Jeg forsøker på alle vis å rømme fra den nedbrytende følelsen.
Den gir mareritt. Den nærer seg på sjela mi og driver meg langsomt og ubønnhørlig til vanvidd. Om jeg bare lar den få overta.
Så jeg finner på ulike vis å drive ut denne muggsoppen i selvfølelsen.
Forklarer at “det var der og da”, unnskylder meg med tidligere umodenhet eller sviktende dømmekraft på det og det tidspunktet, und so weiter…
For innrømmes det som innrømmes bør: Man gjør alt for mange feil som skaper smerte og sorg for andre. Og de valg jeg har tatt som har gitt andre smerte, har ikke vært de greieste. Jeg har gitt meg selv ganske mye mental grisebank for at jeg har såret mennesker.
Men , helt oppriktig; Det som ga MEG smerte, var det verste.
De valg jeg tok som ga meg problem.
Der hvor jeg valgte vekk noe godt til fordel for noe elendig.
Kun fordi jeg var nysgjerrig. Oftest.
Og sta. Skulle bevise at jeg kunne få til hva som helst, om jeg bare fikk sjansen.
Og om jeg velger en vei… Snur jeg ikke. Jeg følger den veien til den slutter.
Uansett hvor. Om så i total katastrofe. For å PRØVE.
Min nyskjerrighet forlanger det og driver meg videre.
Inn i rare beslutninger som ingen i etterkant kan annet enn riste oppgitt på hodet av.
Men angrer jeg virkelig? Sånn.. I sannhet? Jeg vet faktisk ikke.
Alt jeg vet er at jeg kunne valgt et annet liv. Kanskje hadde jeg vært lykkeligere om jeg hadde fulgt en annen vei. Og antagelig er angeren bare frustrasjonen over å innse at uansett hvordan jeg har valgt, har jeg sett at det alltid vil ligge en ny horisont bak den jeg rakk. Jeg er ett menneske som antagelig ikke vil bli tilfreds før jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke nådde alle mine mål i går. Og at ikke alle jeg har møtt er sinnsvakt lykkelige på tross av eller på grunn av mine valg.
Og at alle gjør en eller flere skikkelige gigantiske brølere i løpet av sitt liv.
Noe sånt?
august 22nd, 2010 at 22:21
Heia, Skellington:-) Og VÆLKØMMIN!
Jeg måtte lete litt før jeg fikk lokalisert deg. Bloggen din bærer ikke ditt brukernavn.
Og jeg er faktisk ikke enig angående dette med anger.
Jeg tror at når man har konkludert med at dette var ett dårlig valg, bør angeren umiddelbart arkiveres som» don`t» i hodet, og man kan slippe å tenke mer på det.
Sånn SKULLE det ha fungert:-)
Anger i seg selv er ikke verdt noe.
august 22nd, 2010 at 21:27
Da var det flere her inne 😉 Men anger er min beste venn, som miss sier det er den som hindrer oss fra nye feil…
august 22nd, 2010 at 18:55
jammen.. Jeg hadde sikkert vært perfekt om jeg bare ikke hadde bomma så jævlig så mange ganger? Hatt en bekymringsfri og herlig tilværelse og ikke skjenket en tanke på anger og shait.
Hallo! Det bringer meg jo inn i samme tanken som jeg hadde opprinnelig?
😀 Men skjønner hva du mener.
Seriøst.
*flire godt*
august 22nd, 2010 at 18:32
Hehe. Du skal avsky den. Det er hele poenget:D Bedritne erfaringer er også erfaringer. Du ville aldri ha blitt den du er om du ikke hadde gjort slike utrolig dumme ting!! O reflekterte menneske…
august 22nd, 2010 at 17:53
Det..Var en fabelaktig tanke, Miss:-)
Og garantert riktig. Hvorfor har man ellers anger?
Og om jeg bare kan kalle angeren en bedriten erfaring og ikke la det PLAGE meg hele tiden(grmf), kan jeg helt sikkert akseptere den på ett helt annet vis.
Men jeg avskyr den følelsen like forbannet.
🙂
august 22nd, 2010 at 17:39
Anger er vårt våpen i mot å gjøre våre brølere igjen og igjen! Ta vare på angeren, vern om den og beskytt den! Vi skal da opp og frem her i livet ikke sant? Da MÅ vi ha noe som advarer om ting vi vet vi ikke liker;-) Sant?
august 22nd, 2010 at 13:37
Mulig det,Virre
august 22nd, 2010 at 11:45
viktig og ha akuratt så liten hjerne at samvitighet og anger ikke fikk plass:))
kvinner og menn er ikke likedan utstyrt i ¨å måte
august 22nd, 2010 at 11:44
viktig og ha akuratt så liten hjerne at samvitighet og anger ikke fikk plass:))