Wakka

Jeg leser en del .
Jeg er ikke en spesielt aktiv samfunnsdebattant,
Men noe.. Slår meg når jeg leser de oppfatninger som florerer hos hverdagsmennesket.
De som utgjør ett utsnitt av Norges befolkning.
De mangler ethvert begrep om historie.
De tror at deres eksistens, deres tilværelse med alle sine goder , frihet og privilegier har oppstått av seg selv.
Som en slags guddommelig rett til å ha det godt.
Og de håner kvinnesaksforkjempere.
Disse foregangskvinner som stod på barrikadene i en tid hvor selve fundamentet til de omtalte barrikadene kun bestod av en felles vilje til å bli anerkjent som medmenneske og likeverdig med menn.
Nesten uten unntak blir kvinnesak synonymt med enten militante lesber, eller vindrikkende, kresne selvrealiserende hurper som man foraktelig fnyser av.
Og jeg var forbauset. Sjokkert, faktisk.
Det er ikke mulig at folk er så dumme??
Så historieløse og så sneversynte?
Slik som med rasisme. Uvitenhet gir som kjent fordommer.
Jeg får lyst til å filleriste disse blaserte mennesker.
Samtidig som jeg føler at kvinnekjønnet generelt blir undervurdert.
Også av utallige andre kvinner som i en slags felles idiotflir dømmer kvinner med mot og meninger ikke bare nord og ned, men i premenstruale tåkebanker i det innerste HormonelliaVaginaHysterica.
Jeg blir så lei! For dem betyr sterke meninger fra en kvinne intet annet enn ett selvfølt markeringsbehov de personlig ikke våger å leve ut.
FORDI de er redd for samme stigma- stempel som de mer enn villig trykker hardt i pannen til sin medsøster?
Er det slik?
Eller er det motet som mangler? Motet til å stå imot trykket av mengden?
Hverdagsmenneskers fordømmelse… Lever i beste velgående.
Jeg vet ikke hvorfor det som ga oss frihet til å stemme, frihet til å ta hvilken som helst utdannelse, frihet til å bestemme over egen kropp og skjebne, nå er blitt en skam.
Det har blitt en ting man kan forakte og se skjevt til.
Man slenger dritt etter Kvinnesaksforkjempere.
Uten å reflektere en eneste gang over det faktum at hadde det ikke funnets sterke, helhjertede Kvinner som kjempet deres sak, hadde vi ennå vært prisgitt menns innfall og luner.
Vi hadde ikke hatt kvinnelige leger, professorer eller mekanikere.
Vi kvinner hadde vært hjemme med våre barn.
Oppfostret våre døtre til å være ettergivende og lydige og våre sønner til autoriteter fra den dag de lærte at de hadde en penis!

Så har vi ordet Likestilling. Mange… altfor mange tror dette betyr at alle skal ha de samme fysiske forutsetninger.
At det skal bety at alle er LIKE.
Nei. Menn kan ikke føde barn.
Hva er det for slags håpløs retorikk?

En stein kan ikke fly og du kan ikke fly, ergo er du en stein, Mor Nille..

Men likestilling handler da for pokker kun om at man som kvinne skal ha krav på den samme respekten, den samme behandlingen, de samme rettigheter som menn. Vi skal likestilles som mennesker! Ikke fysisk.
Vi skal ikke ha penis på damene eller pupper på menn.
At noen kan benytte dette som argument er jo totalt latterlig!
Jo, vi er ulike fysisk. Men både menn og kvinner er mennesker.
Tenk.. I den Amerikanske borgerkrigen var en av hovedsakene at fargede afrikanske slaver skulle få status som menneske.
De kjempet en hel krig for dette.
En krig som varte i nesten 5 år.
Og merkelig nok. De fargede afromerikanerene
(er ikke lov å si “neger “lengre) ble faktisk etter hvert tildelt tittelen ; Menneske.
Selv om de ennå sliter.
Underlig dette. Man kan se de samme tendenser hos kvinner.
Vi blir mer og mer menneske. Men ikke overalt.

Ikke over hele verden og for alle.

For hva er ett menneske?

For rasehateren. For mannsjåvinisten.
For elitetenkeren i alle kategoriene.

Kanskje er det Utopi å tro at alle kan ha en unik egenverdi uansett hva de er.