Hva vi ønsker og hva vi får
Jeg hadde en (som vanlig) svært intressant samtale med min mest brukte samtalepartner, mest forhutlede venn og høyt elskede uvurderlig medsammensvorne. Hun, som jobber i barnehage, pekte på et for meg ganske avslørende faktum:
Kvinner i omsorgsyrker har en egen evne til å havne i forhold med «umodne menn».
Og hvem vil IKKE ha en mann med humor, evne til å være barnslig og impulsiv og gjerne litt furtent bortskjemt..?
Vel. Det høres forkastelig ut når jeg skriver det slik, men faktum er at kvinner ofte tiltrekkes av menn som trenger dem.
Her er jeg selv intet unntak. Nei, min sann. Selv om jeg aldri (!) kunne jobbet i en barnehage, velger jeg stort sett konsekvent en som behøver meg. På det mentale plan.
Jeg burde vært psykolog eller sosialarbeider og heller tatt betaling for alle timene jeg har brukt til å høre mine ..»amorøse forbindelser» fortelle om seg selv, seg selv og seg selv.
Misforstå meg rett. Jeg føler faktisk ikke at det er galt i seg selv å støtte noen. Å være lojal og bruke tid og uendelig mengde krefter på å forsøke å dra opp noen fra hvilken som helst gjørme de måtte være sugd fast i.
Det kan skje med hvem som helst. Alle trenger vi noen å snakke med.
Min «greie», eller rettere sagt problem, er at jeg glemmer meg selv.
Glemmer å tenke på hvordan mitt liv skal være. Hva jeg selv egentlig ønsker og behøver.
I et egentlig fantastisk tåpelig forsøk på å hjelpe andre som aldri kan bli hjulpet av andre enn seg selv, blir jeg selv offer.
Screw offer.
Jeg sier opp. Denne sosialarbeiderjobben er underbetalt, traurig, enerverende og frustrerende.
Heretter støtter jeg bare de det faktisk hjelper å støtte. Og ikke der hvor jeg aldri får gått inn i rollen som meg selv.
Mamma er jeg allerede på heltid. Flere barn skal jeg ikke ha.
Uansett hvor fortapte de kan virke, er det faktisk en begrenset sjarm ved voksne menn som aldri kan vise ansvar eller omsorg for andre enn seg selv.
