Martyrium
Martyrium.
En forunderlig skjebne.
Meget spennende og interessant og for meg blir de mest ekstreme uttrykk for denne tenkemåten omtrent like surrealistisk som å se Jupiter i et teleskop.
Fullstendig fjernt, med total fremmed geologi og oppbygning, og kun mulig å observere via uklare bilder.
Jeg leste nemlig om en kvinnelig helgen som het Catarina av Siena.(1347-1380)
Muligens var hun intet annen enn en salig ekstremslanker, men hvorfor i all VIDE verden hatet hun seg selv så mye at hun ønsket å utsette kroppen sin for slike sinnssvake påkjenninger?
Catarina startet sin bemerkelsesverdige “karriere” fram mot helgenstatus og ærefull død da hun allerede som 6- åring mente hun hadde sett Kristus i et syn.
Hun avla kyskhetsløfte i en alder av 7, hvilket ikke var ekstraordinært på denne tiden.
Dog var det mer merkverdig at man overholdt et slikt løfte også som voksen.
Hun drev familien sin til vanvidd med å stadig ligge i krig med dem om alt som var “verdslig” i hennes øyne.
Dette verdslige handlet for det meste om alt som å gjøre med forfengelighet og kropp og mat.
Alt som hadde med livet å gjøre, nektet hun seg i slik ekstrem grad at få gjør henne det etter, heldigvis.
Og da hennes avholdte storesøsters døde i barsel på den tid Catarina var omtrent 15, gav det ytterligere brenne til de allerede hissige fanatiske flammene.
Som 16-åring startet hun på sitt langsomme selvtorturerende selvmord.
Og hun gjorde det til en jublende glede å sulte langsomt i hjel.
Hvordan et menneskelig vesen kan ernære seg på nattverden alene over så mange år som Catarina, er et sant mysterium.
Åja… Hun spedde jo på dietten sin med puss fra sår av mennesker hun pleiet i sin nonnegjerning.
Muligens var dette nok lekkerier til å holde henne i anorektisk live til hun døde i en alder av 33.
Da hadde hun nemlig også sluttet å drikke selv vann.
Og logisk nok, varte ikke dette siste opprør mot å være fanget i en menneskelig kropp lenge.
Psykoanalysen av henne i moderne tid gav et ganske godt blide av grunnen til at hun havnet på sin selvpinende plass i universets kaotiske orden.
Stakkars Catarina led av alvorlige traumer og følte at hun var urettmessig forfordelt og priviligert.
Denne sorten martyr er den masochistiske martyr.
Den ekstreme, den som av en eller annen grunn tufter sin identitet på å lide med stolthet og med glede.
I Catarinas tilfelle følte hun også et hat mot sitt egen fysiske legeme, som gav seg utslag i massiv selvpining og et langsomt systematisk selvmord.
Samtidig følte hun,(som de fleste ytterliggående religiøse mener med slike ekstreme handlinger)
at dette var en kjærlighetserklæring til sin Gud.
Hun ble beskyldt for å være hovmodig.
Og annet enn selvsentrert er det nesten litt vanskelig å kalle henne, faktisk.
Selv om hun var en hellig anorektiker, levde hun nesten utelukkende inne i seg selv og for sin Gud.
Som en liten bisak kan nevnes hennes ivrigste fan som tok spisevegring til et nytt nivå:
Sankt Veronica.(1660-1727)
Hun hadde for vane å slikke steinene på veggene og gulvet i klostret når hun ikke sultet seg eller kastet opp.
Dietten hennes i perioder sies å ha bestått av hele 5 appelsinsteiner. (symbolsk for Kristi 5 stigma)
Senere ble hun “friskere”, og erstattet denne kalorifattige diett med friskt katteoppkast, hårdotter, blodfylte igler ,biller, mark, døde mus og edderkopper fristende innpakket i eget spinn.
Den Utsatte martyr vil jeg kalle den som ved å forfekte sin overbevisning enten åpent eller generelt ved livsførsel, i handlig eller ord, utsetter seg selv for overgrep, forfølgelse og tortur fra andre enn seg selv.
I disse tilfeller kan jeg jo trekke fram de kristne som ble kastet for løvene.
Men bevare meg. Så altfor mange “fortjener” betegnelsen martyr på grunn lidelser de utsettes for pga tro, handling eller overbevisning.
Er bare å nevne i fleng; selvmordsbombende muslimer, jøder i Europa under Hitler – regimet, soldater i ENHVER krig generelt, politiske talsmenn og kvinner til alle tider og i nesten ethvert samfunn har måttet lide og ofte dø for meninger som stred mot regimet.
Mulig en andel av disse følte intens glede ved å lide og dø for sin sak, men jeg er i tvil om det gjelder så mange som 5% engang. Så disse synes jeg ikke havner under min betegnelse som “masochistiske martyrer».
Den generelle martyr:
Vi. Oss. Samtlige. Vi som går mot en langsom, uunngåelig død bare i kraft av å være et menneske.
Hva de aller fleste av oss må gjennomgå i våre liv av sorg, pinsler, bekymringer og smerte bare fordi vi ikke gir opp og legger oss ned å for å dø?
Og hva med Den sutrende martyr?(minst ærerike betegnelsen)
Denne martyren gjør det til en sport eller livsgjerning å fortelle alle som bare makter å høre, hvilke pinsler de til enhver tid gjennomgår.
Nå kan man jo si at det er VIKTIG å vise både empati og medmenneskelighet.
Og jo visst. Men slike som finner det for godt å tute andres ører fulle av hvor store problemer de har, hver eneste dag, hver time på døgnet..
Man blir sliten av et slikt martyrium.
Alt fra hvor fæl partneren deres er, den dårlige ryggen, ungenes mas, det offentliges overgrep, vind og vær og føreforhold som alltid skapes av høyere makter for å plage disse spesifikke individ?
Man kunne gråte av frustrasjon over å måtte utsette sine ører for dette evinnelige gnål.
Av alle disse typene, må jeg ærlig innrømme at den masochistiske martyr fasinerer meg mest.
Catarina av Siena.
Hun led utrolig, men nøt det.
Og garantert var hun mer i live og levde sin tilværelse etter eget hode enn de tusner på tusner av mennesker som lider under et annet martyrium:
De som IKKE kan leve slik de ønsker.
De som er fanget i ulykkelige ekteskap, arbeid de hater, tragiske familiesituasjoner, tunge psykiske eller fysiske problemer, økonomiske eller sosialt altfor trange kår.
De som av andre eller sin egen manglende tro på seg selv undertrykkes på et subtilt vis.
Kanskje ikke engang synlig for andre enn dem selv, heller.
De usynelige martyrene får den siste betegnelsen.
– Hverdagsmartyrene.
De som kanskje ikke lider mest kroppslig, men hver eneste dag er en pinsel 1000 ganger verre enn Catarina kunne utsatt sin hellige kropp for.
For dem som ikke føler at de har en eneste mening med sitt liv, må tilværelsen være et eneste langt martyrium.
De som vil, kan lese om den hellige anorektiker Catarina av Siena og hvordan hun analyseres her: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=42861&a=2
Det er interessant lesning. Bon apetit!!
